Gjesteskribent

De to blodtørstige palestinske fetrene som tok seg inn i synagogen på Agassi street for å skyte folk som bad og skjære dem i stykker med kniver, var ikke galninger, men resultatet av en kynisk og fanatiserende kampanje som dreier seg om al-Aqsa-moskeen og Jerusalem. Men jeg er lei for å si det: Den spastiske og inkonsekvente holdningen hos EU og USA bidro også til handlingen.

Man kan ikke på den ene siden bekjempe ISIS’ halshugninger, og på den andre siden fortsette å betrakte de siste ukenes terrorangrep mot jøder som en bortimot logisk følge av Israels adferd.

Dagens fordømmelser er ingenting verdt. Abu Mazens fordømmelse, som ble dratt ut av ham under en telefonsamtale med John Kerry, nevnte ikke ordet «terrorisme». Han begrenset seg til å fordømme det «inntrufne» og det som har med religiøst hat å gjøre.

Det merkverdige idémessige slektskapet mellom det som ble sagt av Alaa Abu Jamal – en slektning av de to morderne i Jerusalem-bydelen Jabael Mukabaer (hvor det var en stor feiring av angrepet, mens de sosiale mediene ble fylt av bilder av blodige økser og livredde jøder med kroknese og kalott) – og det representanter for de europeiske landene har sagt i disse dager, gir stoff til ettertanke.

Til sine egne sa Abu Jamal: «Angrepet skjedde på grunn av den israelske okkupasjonsmaktens undertrykkelse av det palestinske folk, og i særdeleshet al-Aqsa-moskeen. Den begåtte handlingen er normal for enhver som står opp for sitt folk, for tapperheten og for islam.»

Hvis man for eksempel betrakter uttalelsene fra EUs utenriksministre, som møttes mandag, gjør det inntrykk hva de sier om det å stanse volden i Jerusalem. I stedet for å konsentrere seg om den enorme mengden av løgner som er spredd, også av Abu Mazen selv, om den israelske holdningen til al-Aqsa-moskeen, altså at Israel vil forandre Tempelhøydens status for å jage vekk muslimene, fortsatte ministrene å fordømme Israel for byggingen i de palestinske områdene. Man ber ikke palestinerne, som dag etter dag fortsetter å utføre dødelige terrorangrep i Jerusalem, om å «avstå fra handlinger som forverrer situasjonen, som hisser opp og som provoserer til overdreven voldsbruk», men Israel.

I mellomtiden har offentliggjøringen av opplysninger om et EU-dokument vedrørende sanksjoner mot Israel, oppmuntret dem som ustanselig legger skylden på Israel. Nå har utenrikssjef Federica Mogherini sagt at det dreier seg om gamle og ubegrunnede opplysninger. Men den europeiske tonen mot Israel maner ikke til ro, den overbeviser om at aggresjonen vil bli forstått, kanskje også rettferdiggjort, og at den palestinske staten til slutt vil oppstå som en form for skyldig godtgjørelse, og ikke som en form for kompromiss. Det bekrefter anerkjennelsen av den palestinske staten fra den svenske regjeringen og det britiske parlamentets side, samt lignende forslag lagt frem i det italienske og det spanske parlamentet.

Det er utrolig hvordan alliansen mellom Abu Mazen og Hamas, kondolansene av terroristene, og de stadige gjentagelsen av at Israel vil ekspropriere Tempelhøyden mens man i virkeligheten har begrenset adgangen for dem under femti år på visse dager, knapt noen gang blir fremhevet. Det er sant at religiøse grupper anmoder om å få gå opp på Tempelhøyden for å be, men det hele blir porsjonert ut i små mengder. Dette defensive valget stilt overfor en fanatisk og fiendtlig verden som Israel ikke enkelt inngår territorielle kompromisser med, burde nå være tydelig også for EU-ministrene som i går hadde sånt hastverk med å fordømme.

Om vi kan parafrasere slektningen av de to drapsmennene, er angrepene i disse dager delvis en frukt av den svake og imøtekommende holdningen vår verden viser mot palestinerne og Abu Mazen, Hamas’ regjeringspartner – som om de var hellige kuer.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 19. november 2014.