Kommentar

Henrik Gade Jensen siterer Voltaire: ”For at finde ud af, hvem der har magten over dig, så find ud af, hvem du må kritisere». Det er kloke ord. Bare det at Voltaires ord er like relevante i dag som for 200 år siden, forteller oss at vi lever i merkelige tider.

Riktignok er det noen, særlig de som selv har makt over ordene, som vil insistere på at alle kan kritisere alt. Men det vet vanlige mennesker ikke er tilfellet. Selv mediene gir eksempler på det. Daglig.

Gade Jensen lar oss ikke forbigå demonstrasjonene i København sist fredag. Det var tre: en propalestinsk på Rådhusplassen, en av Hizb ut-Tahrir på Nørrebro, og en Israelsvennlig på Christiansborg Slotsplads, dvs på plassen foran Christiansborg, som både er stedet for Folketinget og et kongelig palass.

danmark.copenhagen.25.juli.hamas_at_peace_rally

Det var ingen som forstyrret de propalestinske. De fikk ha sine Hamas-flagg i fred. Men Hamas-folkene lot ikke andre i fred. De oppsøkte Christiansborg og opptrådte så truende at politiet måtte avbryte demonstrasjonen og skyfle deltakerne vekk. Bare stedet det skjedde på, foran Folketinget, er av betydning, slik det også var av betydning da demonstranter angrep Israel-demonstrasjonen utenfor Stortinget 8. januar 2009.

Å angripe demonstrasjonsfriheten utenfor nasjonalforsamlingene hvor disse friheter er vedtatt, er i seg selv et demonstrativt angrep på demokratiet. At de som gjør det kan komme unna med det, er et bevis på at det samme demokrati er svakt og ikke klarer forsvare seg.

Politiet oppsummerte på en måte som viser at de ikke en gang vil innrømme at de kapitulerte for voldsmennene:

 ”Det er glædeligt, at det har været muligt at se så mange på fredelig og værdig vis har kunnet fremkomme med deres synspunkter i fredelige og velorganiserede demonstrationer – ros til arrangørerne.” sagde politiinspektør Jens Jespersen.

Det er utrolig at man anlegger en slik mine, når hundrevis av mennesker opplevde noe helt annet, og dokumenterte det:

” På Christiansborg Slotsplads mødte vrede moddemonstranter op, hånede deltagerne, forsøgte at overdøve talerne med råb og bilhorn og kastede til sidst sten og – ifølge TV 2 – kanonslag mod politiet. Situationen var så tilspidset, at Israels ambassadør, der skulle have holdt tale, måtte opgive og kørtes væk af frygt for sin sikkerhed.”

Bak løgnen ligger svakhet. Voltaires spørsmål skal stilles: – Hvem er det som roper og kan overdøve andre eller bringe dem til taushet?

Det vi ser utspille seg over hele Europa er at bestemte grupper føler de har rett til å true andre til taushet. Med vold. Det har nådd et nivå hvor det ikke kan ignoreres. Riktig mange er blitt skremt av det de har sett dukke frem under denne Gaza-krigen.

 

Det er voldsomheten i retorikken, og utfallene. Som når en erfaren TV2-reporter, Fredrik Græsvik, ber om at Med Israel for Fred, utestenges fra det offentlige rom. Han viser at han ikke har respekt for grunnleggende demokratiske rettigheter, og samtidig vekker han et annet ubehag: Græsvik arbeider i en institusjon som har makt til å håndheve en slik utestengelse. Hvis kolleger synes slike utspille er greit, hva slags holdninger har de til ytringsfrihet i følsomme saker? Vi har en viss idé, men utestengelse, midt i en opphetet konflikt? Ikke lovende.

Det kjempes om historien. Facebook er et titteskap inn i hodene på menneskene som vil prege og styre norsk debatt. Redaktør for Minervanett.no, Nils August Andresen, polemiserer mot den kjente sekulære forfatteren Sam Harris som han mener har en altfor negativ oppfatning av Hamas:

Noe av det han sier om Hamas, er også misvisende. Hamas’ charter er selvsagt uakseptabelt, men det følger ikke at bevegelsen vil drepe alle jøder, hverken i Israel eller resten av verden, slik Harris sier, eller i hvert fall lar lytteren få inntrykk av. Charteret har med den beryktede hadithen om at dommedag ikke skal komme før muslimer og jøder har kriget og jorden har ropt ut etter jødenes blod. Men artikkel 31 sier for eksempel: «The Islamic Resistance Movement is a humanistic movement. It takes care of human rights and is guided by Islamic tolerance when dealing with the followers of other religions. It does not antagonize anyone of them except if it is antagonized by it or stands in its way to hamper its moves and waste its efforts. Under the wing of Islam, it is possible for the followers of the three religions – Islam, Christianity and Judaism – to coexist in peace and quiet with each other.» Meshal har uttalt seg om dette også nå –http://www.maannews.net/eng/ViewDetails.aspx?ID=716621. Hamas’ posisjoner er selvsagt helt uakseptable, antisemittiske og en trussel for israelske jøder, og man bør selvsagt ikke ta alt Hamas sier for god fisk (man bør for øvrig sjelden ta det parter i en konflikt sier til internasjonale medier ukritisk for god fisk), men Harris fremstiller det uansett altså galt.

Når man mener at man ikke skal ta Hamas’ charter på alvor og tror på Khaled Mashaals forsikringer om fredelig sameksistens, er alt mulig. Da har man vist hvilke side man tilhører.

Gaza-krigen har tydelig vist at det er en bred front, fra venstreekstreme og helt inn i den moderate konservative-liberale leir, som føler antipati mot Israel. Hvorfor sympati for palestinerne må føre til antipati mot Israel er det gåtefulle. Men slik er denne konflikten skrudd sammen for mange på den propalestinske siden. Ikke på den pro-israelske?  Det vil en relativiserende posisjonen som Andresen forsøker seg på, nettopp hevde. Men spennet på proisraelsk side er stort. Det er ikke noe vanskelig å uttrykke dyp bekymring for Israel; som de ortodokses voksende innflytelse i hæren og haredims forsøk på å innføre kjønnssegregering i det offentlige rom. Israelsk soldater som mishandler en palestinsk gutt i et område av Jerusalem, et annet. Vold og etniske motsetninger gjør noe med deg. Også israelere. Men sammenligningen mellom Israel og nazisme er i en helt annen kategori. De som tolerer dette hekter seg på en vogn som går et helt annet sted.

At noen av samfunnets tyngste aktører er med på dette, er et alvorlig tegn i tiden. Ett eksempel:

På Christiansborg slotsplads sist fredag sto en dansk sykepleier. Hun deltok i våres på en internasjonal kongress i Tromsø. Hvem talte der? Jo, Mads Gilbert.

Han kjørte sitt show, det er vanskelig å kalle det noe annet. Det karakteristeres ved mangel på hemninger, og ved å spekulere i folks medfølelse. Han tar deres samvittighet som gisler.

gilbert.thegazastrip.experience

Tittelen minner om 68 og acid-tiden. Gilbert skal ta publikum med på en trip.

 

gilbert.gaza.state

 

 

Premisset er lagt, så er det bare å følge på med «fakta»:

gaza.map

Fakta kan også utløse følelser:

gaza.prison.age.average

Når man har tatt inn disse «fakta» er man klar på den riktige følelsesmessige reaksjon:

gaza,children.bombing

Hvem er det som bomber et fengsel fullt av barn? Reaksjonen er programmert inn.

Ved å kjøre denne propaganda blander Gilbert fag og politikk, og det at han får holde på foran en stor internasjonal konferanse, gjør at han får et godkjentstempel. Slik skal helsepersonell opptre. Det er samme ethos som NRK og Sidsel Wold nå forfekter: Deres oppgave er å avsløre og fordømme urett.

Denne politisering gjør dem til alliansepartnere med islamister. I Gaza går det hele opp i en høyere enhet: Jødene er fienden.

De deler den samme oppfatning av at det er rett og riktig å blande sak og politikk. Men leger og journalister skal ikke være aktivister.

Også dette er en arv fra venstresiden og 70-årene som passer som hånd i hanske med islamistenes modus operandi: heller ikke hos dem eksisterer noen skiller.

Dette er begynnelsen til utviklingen av et totalitært samfunn.

Velkjent

Den danske sykepleieren som satt og hørte på Gilbert i Tromsø gjenkjente det alt sammen. Hun er av marokkansk -jødisk avstamning og deres familie flyktet til Danmark i 1952. Nå møter hun det samme jødehatet i Københavns gater som hun gjorde på fagkongressen i Tromsø.

Den instrumentaliserte idealismen Gilbert representerer gir et imprimatur til at både politiseringen og utpekingen av Israel. Snakk ikke om at man vil bekjempe antisemittisme i det offentlige rom etter dette.

I denne krigen får islamister og muslimer generelt høre at deres Israel-hat er helt legitimt. De får høre det bare de skrur på TV eller går forbi et avistativ. Hvilket bidrag til integreringen! Det store Vi kan i det minste samles om noe.

Venstresidens idealisme har alltid vært av den aggressive sorten, empatien gjelder bare utvalgte. Det er lenge siden den gjaldt Israel, og nå gjelder den heller ikke de som forsvarer Israel. Hvis de trues eller sjikaneres, hvis deres ytringsfrihet eller demonstrasjonsrett oppheves med vold, ser konsensusvokterne en annen vei. De har mange påskudd og utflukter: Hva er litt netthets mot bombene i Gaza? Hva annet kan de som forvarer dette forvente?

Venstresiden, den brede som har fått deler av det moderate høyre med på ferden, er i ferd med å begå en feil av historiske dimensjoner. Den frir til krefter som vil forandre dette samfunnet til det ugjenkjennelige. Det betyr konflikt også på hjemmebane av samme dype karakter som i Midtøsten.

 

 

http://jyllands-posten.dk/blogs/henrikjensen/ECE6900943/fredelige-stenkastere/

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også