Sakset/Fra hofta

Det er gjengangeren i norske medier: Nå er Israel i gang igjen. Med det underliggende spørsmål: Hvem skal stanse dem?

Mediene benytter all sin makt for å mobilisere nok vrede til at «opinionen» presser politikerne til å foreta seg noe som stanser Israel.

Siden et land som kjemper for sitt liv ikke så lett lar seg stanse, kan det kreve ganske voldsomt press. Det tar også mediene høyde for.

Her kommer vi til et ganske fiffig knep: volumet på nyhetene er så høyt at det gir inntrykk av at det gjenspeiler dramatikken og voldsomheten i begivenhetene – at Israel bruker storslegga skånselløst. Men det er ikke riktig. Volumet gjenspeiler medienes voldsomme engasjement mot Israel. Det er et engasjement de ikke vil ha påtalt, og redaksjonene er derfor uhyre sensitive for denne type kritikk.

For å frikjenne seg selv og sette kritikere i et dårlig lys har man derfor konstruert et begrep som «israelvenn». Dette uttrykket, som Klassekampen brukte som en karakteristikk på undertegnede i 2006 er laget for å stanse all diskusjon: det er nok å si ordet så er vedkommende parkert. Det er nå adoptert også av etablerte medier, jfr. lederen i Bergens Tidende tirsdag, som forsvarte at Kåre Willoch skal tale på 70-årsmarkeringen for deportasjonen av de norske jødene.

At ordet «israelvenn» har fått en odiøs betydning sier mye om holdningen. Ordet er lammende. Det er ingen stor norsk avis som forsvarer Israel eller er i stand til å se Israels sak – på deres egne premisser. Man merker at man foretar noen kosmetiske justeringer for at partiskheten ikke skal bli for synlig: man nevner Israel, man har dateline Israel, og refererer til israelske synspunkter. Men det er ikke det samme som å se saken med israelske øyne.

Ta Jørgen Lohne i Aftenposten, som slett ikke er blant de verste. Han har tre sider fra Gaza/Israel. Med bildet av en palestinsk gutt i bombede ruiner som frontbilde, og sitatet: Det israelske folk vil ha fred, akkurat som oss! Så hvorfor må dette skje?

Det er ikke noe i Lohnes artikkel som gir svar. Israels motiver fremstår som uklare. Israel overreagerer, er referenget i samtlige norske aviser. Ikke med ett ord nevner Lohne ordet deterrence, avskrekking, til tross for at det er en gjenganger israelske og internasjonale medier.

Lohne åpner med at raketter for første gang rammet i nærheten av Tel Aviv torsdag. Men han får seg ikke til å skrive i klartekst at dette er en rød linje for Israel. Israel kan ikke tillate at Hamas og Islamsk Jihad kan true landets store bysentra. Det vil være å begi seg inn på en utvikling der det er Gaza som beleirer Israel og ikke omvendt.

Men dette vil ikke norske aviser skrive om. Det gjør at USA og Barack Obama fremstår som urettferdig partiske. Forklaringen er selvsagt jødisk makt i USA. Kåre Willoch er blant de som har antydet dette.

Man er mot antisemittisme, selvsagt er man det, men man kan samtidig legge en kabal av premisser som ender opp med å plassere Israel i skammekroken. Hver gang.

Det kalles den nye antisemittismen. Begrepet er nesten ikke brukt i norsk sammenheng, og forklaringen er enkel: norske medier fyrer opp under den nye antisemittismen. Hver eneste dag.

Å sende Odd Karsten Tveit til Israel for å dekke den israelske siden er en provokasjon. Intet mindre. De sjefene i NRK som har bestemt å reaktivere Tveit vet utmerket godt hva de får. Tveit skuffer ikke. I dag morges brukte han tiden til å hamre løs på Israels bomberegn over Gaza. Tveit hadde den frekkhet å si at Israel har lykkes å vinne propagandakrigen foreløpig ved å overbevise verden om at det var Hamas som begynte. Men Tveit vet at dette ikke er tilfelle, eskaleringen begynte da israelske soldater drepte en 16-åring i Gaza. Han glemmer at palestinere skjøt med en RPG-rakett mot en pansret IDF-bil og såret to soldater alvorlig som befant seg inne i Israel. Det var en alvorlig provokasjon.

Begrepene som Tveit og meningsfeller benytter, maner frem noe apokalyptisk. Det gjorde man under Vietnam-krigen – bildene av B52-fly som slapp sin napalmlast over vietnamesiske landsbyer, eller Orange A, var sinnebilder på Pentagons og Maktens ondskap.

Dette er trekk som passer Richard Nixon, Ronald Reagan og Bush II, men ikke Obama. Obama får ikke lov å drive krig, han får ikke lov å bruke droner, han får ikke lov å støtte Israel. Slik lyder det nye evangeliet.

Med slik blind idealisme som drivkraft kan man hamre løs på Israel og føle at man gjøre noe godt og riktig. Det er den opplevelsen norske medier gir lyttere/seere/lesere: at avsløringen av Israel er et bidrag til freden. Derfor gikk mediene lenger enn noen gang under forrige Gaza-krig i å vise grusomme bilder. Ingenting er for ille når det gjelder å vise Israels djevelskap.

I går kunne vi høre intervju med Mads Gilbert som forberedte seg til å dra nedover igjen. Han var i kontakt med kolleger i Gaza og ville dra om nødvendig. Han er blitt det offisielle Norges utsending, og ikke lenger en representant for den venstresiden som hater Israel. Hans bok får påtegning av Jonas Gahr Støre som utenriksminister og han blir omfavnet på gaten i Tromsø av dronning Sonja. Er det da så merkelig at Tron Ali Linstad skled gjennom som fortjent til Kongens medalje? Linstad har vært stupid nok å alliere seg med Iran. Hadde han som lege vært alliert med Hamas ville han ikke blitt fratatt medaljen. Forskjellen på de to er slående. Begge er mot Israel, men måten det skjer på er forskjellig. Skal man være det på den nye måten må man være det slik at man har deniability, at man kan overholde visse former.

Gjør man det er det ikke grenser for hva man kan gjøre.

Samme Jørgen Lohne, utrettelig i sitt virke, har også vært i Jordan og dekket demonstrasjonene mot kong Abdullah. For første gang høres rop om at han må gå av. Helt på slutten hekter Lohne på et avsnitt om at Den islamsk aksjonsfronten nå er sentral i opptøyene. Ellers er islamistene fraværende.

At både islamister og salafister nå spiller en hovedrolle i Egypt, at de truer med å destabilisere Jordan, at borgerkrigen i Syria er blitt et sekterisk oppgjør og en jihad samtidig, at jihadister har inntatt Sinai, – ingenting av dette er fremtredende i norsk dekning.

Dette skjer samtidig som statssekretær Gry Larsen møtte den militære lederen for gruppen som drepte Anwar Sadat og som nå har som klart program for sitt parti å innføre totalt religiøst diktatur i Egypt.

I et slikt perspektiv blir løftene om å støtte Israels rett til å leve innenfor trygge grenser, hule og falske. Avtrykkene er for tydelige.

Les også

Misjonering -
Fasit -
Norge er med i krigen -
Pasjonsspill -
Mangel på empati -
Døde for døde -
Israel i NRK -

Les også