Kommentar

Inn i malstrømmen: Vi liker å tenke oss politikk som gjenstand for frie valg, men dagens politiske situasjon er mer å ligne med en malstrøm. Vi rives med, strømmen er sterk og vi har ikke kontroll med hvor vi havner.

Slik er det når man tar til seg bestemte begreper og tenkemåter. De har en egendynamikk, for man er ikke alene om dem. Det er andre som bruker de samme ordene. Når man låner dem, blir man del av noe og mister kontrollen. Da kan man ende opp steder man ikke har tenkt seg.

Jeg har merket meg at Kåre Willoch snakker som en ekte revolusjonær. Det finnes ikke ett eksempel i verdenshistorien på at ikke undertrykkelse og okkupasjon fører til opprør, gjentar Willoch, igjen og igjen.

Dette var tanken og troen vi kjælte for på 70-tallet: det er rett å gjøre opprør. Nå sier en tidligere Høyre-statsminister det samme. Men betyr 70-tallets slagord det samme i dag?

Ting tyder på at de ikke gjør det. At det har skjedd en forskyvning. At betydninger vi ikke så den gang, er blitt tydeligere.

Vi som var med den gang, har i ettertid oppdaget at språket vi brukte var som en skruestikke. Det var ment å sette våre hoder fast og presse frem de logiske svarene.

Willoch benytter denne teknikken når han sier: «Hvis du er nøytral i en strid mellom undertrykker og undertrykte, så har du i virkeligheten allerede tatt stilling.»

Dette er en type verbal utpressing. Man lager en språklig felle som fører til kun én konklusjon. Hensikten er åpenbar: Man vil tvinge folk ned fra gjerdet, tvinge dem til å ta stilling for de undertrykte. Men i palestinernes tilfelle er innvendingene åpenbare: Hvordan kan man være sikker på hvem som er hvem? Er det så sikkert at det er Israel, les: jødene, som er de sterke? Hva med undertrykkelsen innad blant palestinerne? Finnes det ikke motsetninger mellom Fatah og Hamas, men også mellom Hamas og palestinerne?

Det var mangel på slike nyanseringer som forførte SUF (m-l) og AKP (m-l) til å omfavne først Stalin og så Mao og Røde Khmer.

Nå gjentar man dem. Man har bestemt seg, omfavnet «motstanden». Er det derfor legene Mads Gilbert og Erik Fosse blir helter, fordi det er lett å omfavne det medisinske, det humanitære arbeidet? Det er uproblematisk, det gir grunn til å hisse seg opp og bli indignert på palestinernes vegne, for helse og liv er udiskubelt. Er det noen som er for å skade folk? Slike problemstillinger ligger implisitt i hyllesten til Gilbert og Fosse, og de propalestinske demonstrantene utenfor Stortinget brukte nettopp slike argumenter: Er dere for drap på barn, spurte de deltakerne i fredsedemonstrasjonen for Israel. Bare det å bruke ordet fredsdemonstrasjon var i seg selv en provokasjon. Bare det å demonstrere for Israel var et misbruk av ytringsfriheten.

Slik måtte den tenke som så og leste norske medier. Hvor skulle motforestillingene komme fra? Muslimsk innvandrerungdom hører dette budskapet på sin måte. Når de hører NRK-journalistene hylle den palestinske motstanden og vet at den norske regjering går inn for samtaler med Hamas, hvorfor skulle de holde igjen?

Igår var det et møte på Litteraturhuset i Oslo under tittelen: «Folkerett og motstand fra Max Manus til Hamas». Hvor mange ganger har ikke denne parallellen vært trukket? Nå er den legitimert i den grad at det er tema for folkemøter. Hvis Hamas er dagens Max Manus, ja hvem er da dagens tyskere? Gjett én gang.

Willoch gjentar: okkupasjon rettferdiggjør motstand. Den som er nøytral tar parti for okkupanten. Men det er også andre som bruker de samme begrepene. Predikant Al-Nasri fra egyptiske Al-Rahma TV gjør det. Han snakker om undertrykkelse og retten til å gjøre opprør: Det fører til en underlig revurdering av annen verdenskrig. Al-Nasri tar parti for tyskerne. Han viser bilder av et bombet Berlin og sammenligner med scenene i Gaza.

Noe så vanvittig ville aldri Willoch, en Odd Karsten Tveit eller Hilde Henriksen Waage funnet på. Men hvem avgjør hva som har størst gjennomslagskraft?

Den som er med på å legitimere enheten mellom palestinere og Hamas og uten å problematisere rettferdiggjør retten til motstand, for så å trekke paralleller mellom norsk motstandsbevegelse og Hamas, har ingenting å unnskylde seg med. Da har man frivillig steget opp i båten til jihad-predikantene som drømmer om et nytt Holocaust – insh’ Allah.

Er det tilfeldig at Willoch stadig nevner mulighet for at jødene kan bli rammet av en ny katastrofe?

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også