Sakset/Fra hofta

Norge har fått et nytt flerkulturelt nettmagasin, i tillegg til Utrop. Navnet er x-plosiv.no, med undertittel «gjensidig respekt». Det kan også utlegges som: if you scratch my back, I’ll scratch yours.

Respekt er ett av mange ord som er blitt frynsete og kompromittert etter å ha gått gjennom PK-sentrifugen.

En gjennomlesning av to lengre artikler på x-plosiv.no, bekrefter et inntrykk som har festet seg over tid: hva hjelper det å skrive ortografisk prikkfritt norsk når man ikke forstår innholdet? Språk handler om det idiomatiske, og det idiomatiske går fra riktig ordbruk, til riktig forståelse, av innhold og saksforhold. Det mangler i de to artiklene, om henholdsvis «motstandsfilm» og søndagens seminar om terror. De er blottet for kritikk. Man går ut fra sjablonger: hvem som er gode, hvem som er onde.

Artiklene er sørgelige eksempler på at det norske samfunn ikke har formidlet hva samfunnskritikk er: å stille seg selv under debatt – kontinuerlig.

Iffit Qureshi hadde fått penger av Fritt Ord til å lage heldagsseminar med tittelen Deconstructing the War on terror. Yvonne Ridley og George Galloway skulle deltatt. Ensidigheten i deltakere burde tilsi en viss skepsis/motforestillinger. De finnes ikke i teksten til Shazia Sarwar. Kampen mot USA og mot krigen mot terror er i ferd med å bli the good story, om hvordan edle muslimer forulempes av Sikkerhetsstaten.

Lege Erik Fosse fortalte om Gaza. Han viser ingen reservasjon til Hamas og forholdet mellom Hamas og folket. Det burde journalisten gjort.

To medlemmer av Islamic Human Rights Commissiom deltok. På engelsk ville man kalt en slik kommisjon for en oxymoron, altså en selvmotsigelse. At det er et spenningsforhold og motsetninger mellom islam slik det fortolkes og menneskerettigheter er velkjent, men heller ikke her viser Sarwar noen vilje til kritikk.

Styreleder i Islamic Human Rights Comission Massoud Shadjareh tegnet et nedslående bilde av den hverdagsdiskrimineringen muslimene møter i den vestlige verden, spesielt med referanser fra UK.

Etter den siste tids hijab-debatt med påfølgende anmodninger om å ta etter England, Australia og USA i saken, satt man igjen med en bitter ettersmak etter å hørt på Shadjareh. Han kunne fortelle at den nye antiterrorloven «Section 44» har resultert i at 184000 mørke muslimer er blitt stoppet i Englands gater. Mange har blitt arrestert, uten en eneste domfellelse.

Shadjareh tok for seg en av vår tids mest brukte ressonementer; «Alle muslimer er ikke terrorister, men alle terrorister er muslimer». Dette var så langt fra sannheten som det er mulig å komme og brukes kun til umenneskeliggjøring av muslimer.

Tallene fra 2006 viser at det har vært 498 «Acts of terror» I Europa. Kun en av disse var begått av en muslim, men til gjengjeld var halvparten av de arresterte europeiske muslimer! En oppskrift til å skape frykt, og fremmedgjøring av muslimer mente han. En vktig observasjon kommisjonen har gjort er at nazistiske, rasiste, hindu-ekstremistiske grupper ikke ble rammet av antiterrorlovgivningen.

Da er det bare å knytte bånd tilbake til 30-årene og vise at omtalen av muslimer minner om antisemittismen.

Dagens eneste kvinnelige innleggsholder Arzu Merali var en av grunnleggerne bak Islamic Human Rights Commision og er også redaktør i Palestine Internationalist. Hun har skrevet mye om mediedekningen av muslimene i England.

Hun ga den vestlige media mye a skylden for den ekstreme polariseringen og fiendebildene som i dag eksisterer i samfunnet. Hun mente argumentasjoner som «vi viser bare hva som skjer» er altfor tynne. Mediene har unnlatt å skrive om sanneheten i den rette konteksten. Nyhetene har vært med på å danne bilder om muslimenes urimelighet. Hun viste til karikaturtegninger av muslimske imamer i en av landets største aviser og sammenlignet denne med en karikatur trykket under annen verdenskrig. I den sistnevnte karikaturen var det jødene som ble avbildet, med den enkle betegnelsen som undertekst «parasitter». Vedkommen som tegnet dette ble dømt til døden etter annenverdenskrigs slutt.

Hun så klare paralleller mellom jødeforfølgelsen og forfølgelsen som møter europeiske muslimer. Hun finner igjen mye av retorikken, bildene og overskriftene.

Så lenge ikke nyhetene settes inn i en kontekst, og nyansene ikke kommer frem har mediene like stort ansvar for muslimenes fremmedgjøring som enhver annen part. Det er et varsko at karikaturen av presiden Obama som en ape, skal rettferdiggjøres. Etter flere tiårs kamp for å bli kvitt slike rasistiske uttrykk, sitter man igjen å diskuterer hvorvidt dette var rasistisk ment eller ikke. Dette illustrerte hvor utviklingen bærer hen mente Merali.

Den utenforstående observatør legger merke til et par ting: muslimer gis rollen som uskyldige offer, de er de forfulgte. Polarisering og motsetninger skyldes vestlige makter, medier og anti-islamske krefter. Overgrepene er så mange at de roper på kontroll og sanksjoner, gjerne i lovs form.

Nå er det en hake ved dette: det tangerer ikke det som er oppfatningene i opinionen. Politisk korrekte medier gir muslimer inntrykk av at de fleste mennesker ser verden stilt på hodet. Det forleder dem til å tro at de er i samklang med omgivelsene. Abid Q. Raja sa noe fornuftig: Ikke snakk piss til oss.

Dagbladet og NRK og Per Kristian Foss bidrar til å øke motsetningene når de får muslimene til å tro at folk flest mener Siv Jensen er nazist.

Men lytt til et velment råd, kjære redaksjon i x-plosiv.no: at Per Kristian Foss uttaler seg som leder av SOS Rasisme betyr ikke at hele Norge minus Frp mener at Siv Jensen er nazist. Det betyr snarere det motsatte: det er et tegn på desperasjon, at man mister terreng og ikke har noe annet å slå i bordet med. Hakekorset er et svært dårlig argument.

Dere må heller ikke tro at Mads Gilbert og Erik Fosse er representantive for opinionens syn på palestinerne og Hamas. Når en av dere derfor faller for fristelsen til å tro at besøkstallene på Max Manus-filmen kan tolkes som støtte for en motstand som omfatter Hamas, er dere helt på jordet. Igjen. Det er farlig for virkelighetsforståelsen, og dere trenger den mer enn oss.

Den brennaktuelle Gaza-krigen har forsterket Max Manus sitt budskap her hjemme. Det har kommet spørsmål som: «Hva hadde Max Manus gjort?». En slik umiddelbar sammenligning viser at filmen har hatt en mer dyptgående påvirkning enn filmer flest har. Det er blitt trukket paralleller mellom Max Manus og gutta på skauens frihetskamp til den kampen palestinerne, irakerne og afghanerne kjemper. Hjemmefronten og forkjemperne i Norge ble omtalt som terrorister i
de norske avisene under tysk okkupasjon. Et ord det i dag har gått inflasjon i.
Filmen Max Manus har gitt vår tids samfunnsbilde en ny dimensjon. At filmen er norsk, og om norske helter, har gjort problemstillingene mer håndgripelig.

Filmens popularitet kan også måles ved at Norges største nettsamfunn, Facebook, har over 20 forskjellige grupper med tusenvis av medlemmer tilknyttet filmen. I Norge har man generelt levd et relativt beskyttet liv i alle år etter andre verdenskrig. Også «krigen mot terror» har rast i verden uten at nordmenn
flest synes å ha følt seg direkte påvirket. Max Manus har ført krigen og dens brutalitet nærmere her hjemme. Det gjør filmen historisk, og da ikke bare i antall kinobilletter innløst. Filmen føyer seg inn i rekken av filmer som omhandler okkupasjon og undertrykking, og som har hatt en dyp effekt på publikum. Likevel gjenstår spørsmålet om i hvilken grad publikummere flest ønsker å forholde seg til parallellene mellom motstandskampen i Norge og de mange motstandskampene som ennå pågår ute i verden.

La meg forsikre dere: Folk klapper ikke for Hamas når de klapper for Max Manus!

Det som skrives her sier noe om at de offisielle norske medier og myndigheter tilbyr innvandrere en virkelighet som er en boble. Det ligner på The Truman Show med Jim Carey. Det man tror er virkeligheten er bare en kulisse.

Det bygges stadig nye kulisser. Folkene bak har mye penger. Litteraturhuset er en slik kulisse, og det er ikke rart at karrierebevisste innvandrere tror at dette er opinionen. Når også leserspalter og debatter er sensurert for kritiske røster, begynner sprekkene å bli usynlige.

Redaktøren for x-plosiv.no fremsto nylig på TV i hijab-saken og gjorde et positivt inntrykk. Både innvandere og innfødte har alt å tjene på en ærlig og åpen samtale. Da vil man forstå at det finnes helt andre kriterier for kritikk enn de Trond Giske og Aftenposten opererer med.

Venstresiden har i årtier stått for en antidemokratisk kritikk. Det ville være svært synd om utenomeuropeiske innvandrere skulle tro at dette er hva samfunnet trenger og ønsker.


«Ikke alle terroristene er muslimer!»


Film om frigjøring