Kommentar

På 70-tallet utøvde SUF og senere AKP-ML en magnetisk tiltrekning i den politiske debatten. Et møte om Josef Stalin i Chateau Neuf kunne mobilisere rundt 1.000 mennesker på en lørdagskveld. Akkurat som idag gjaldt spørsmålet karisma og vold.

Hvis man går til kjernen i maoismen, finner man karisma og vold, går man til kjernen i islamismen, finner man det samme.

Denne kombinasjonen tiltrekker folk på forskjellig vis. Borgerskapet kjenner fascinasjonen, de liker gyset, de er masochister og tilskuere. Andre identifiserer seg med utstrålingen, karismaen, og kjenner dragningen til bevegelsen.

På samme måte fascinerer og tiltrekker islamismen idag. Men det er store forskjeller. Idag er det ikke borgerskapets barn som er rødegardister, det er annen og tredje generasjons innvandrere fra Pakistan, Midtøsten og Nord-Afrika. De ankom samtidig med globaliseringen. Det norske samfunnet har fått to store utfordringer samtidig, og det er lett å forveksle de to. Islam og islamisme står for universelle verdier, men de er sekteriske og intolerante. Hvis man blander globalisering, islamisme og umma, risikerer man å bli totalt forvirret.

En stor del av meningsborgerskapet har skrekk for en debatt der innpakningen skrelles av og man står tilbake med brutale sannheter. En annen del av opinionsdannerne har tatt mål av seg til å bli konger i det nye Norge, der islam er tilkjent en særlig plass.

Det går ikke helt etter planen, folket viser seg ulydig. Derfor må det regi til.

Litteraturhuset i Oslo er blitt arena for dette borgerskapet som liker å leke med fyrstikkene, men under ansvar.

Samme dag som Aftenposten avholdt møte om religion, hadde en av innlederne, Torkel Brekke, en kronikk i Aftenposten: En ny religionsdebatt. Torkel Brekke er en av disse kjekke unge menn, som vet. Men han forstår ikke hvor arrogant han er, hvor nedlatende han er i sin diagnose av vanlige folk. De lider i følge ham selv av religiøs nasjonalisme eller sekularisme.

Begge deler er forkastelig. Den religiøse nasjonalismen tror det er organiske bånd mellom folk, historie, tro og geografi. Dette er en smule tysk romantikk. En slik nasjonalisme gjør det svært vanskelig for fremmede å bli nordmenn. Den andre varianten er sekularismen, som mener den er kommet lengst på den historiske utviklingsstigen. Religiøse er sinker som må oppdras.

Den som har levd noen år i kongeriket vet at dette er tøv. Det finnes ingen slik religiøs nasjonalisme. Derimot finnes det en fedrelandskjærlighet, en norskhet, som er vagt religiøs, først og fremst knyttet til symboler (17. mai) og historiske hendelser (Max Manus). Sekularismen er det vi alle er rammet av, og det finnes ulike typer av den. Det finnes også en religiøsitet i sekulære uttrykk, f.eks. fyller både musikk og kunst religiøse behov.

Aftenposten og NRK roter det til for seg når de spør: «Hva er det med religion?». For det er ikke religionen som er problemet, men islam, dvs. islam har problemer med seg selv og omgivelsene. Men når man gjør det til et spørsmål om religion, kan man i stedet rette kritikken mot nordmenn: Det er dem det er noe galt med som ikke kan akseptere at de lever i en globalisert verden, men tviholder på Toten og Stiklestad.

Båndene er kanskje noe svakere enn de har vært tidligere, men den nasjonalistiske fortellingen om Norge finnes over alt. Den er nedtegnet i en anakronistisk statskirkeordning, den finnes i de kristne symboler politifolk bærer på uniformen, og den finnes i sentrale institusjoner som skoler og Forsvaret. Den aktiveres og styrkes av uansvarlig politisk retorikk.

Nasjonalismen er ikke bare negativ; den har formet Norge som land og nasjon på godt og vondt. Men så lenge vi ikke kjenner vår egen historie, så lenge vi ikke er bevisste på både den lange og den korte historien om religion i Norge, vil vi fortsette å la følelsene ta overhånd i debattene.

Brekke siterer en kvinne som har skrevet til ham og sagt at selv et allmenutdannet menneske forstår mer av norsk historie og kultur enn en amanuensis. Brekke synes dette var kostelig og følte seg åpenbart ikke truffet.

Debatten føres i rom hvor folks meninger ikke slipper til. Hvor man kobler ut sunn fornuft og forstand.

Det er tragisk for innvandrerungdom som tror at dette er representativt for opinionen. De møter stadig norske talsmenn som forteller dem at folket består av tilbakestående religiøse nasjonalister, sekularister, rasister og Gud vet hva. Torkel Brekke bruker sin akademiske pondus, og Thorbjørn Jagland sin politiske, til å fortelle dem dette.

Jagland refser Ap-ledelsen og Martin Kolberg for ikke å ha satt seg inn i radikal islam. Men Jagland roter det som vanlig til for seg. Han bruker Tyrkia som eksempel. Fordi AKP-partiet og Erdogan moderniserer islam og samtidig går inn for skaut, kan ikke skaut i seg selv være et tegn på radikal islam. Dette er Mor Nille-logikk. Erdogan driver en soft islamisering, men det er islamisering. Bak solskinnshistoriene kommer det bekymringsmeldinger fra Tyrkia. Den aggressive nasjonalistiske appellen til tyrkere i Tyskland er dessuten bekymringsfull, nettopp i den kontekst som var tema i Litteraturhuset: religion som politikk.

Jagland presterte å si at hijab- og blasfemi-debattene er å overskride grenser, og at radikal islam ikke er noen trussel i Norge. Det er en konstruert, irrasjonell frykt, og farlig å leke med.

Det er alltid velkomment når noen sier at andre er idioter eller utstøtte. Brekke utstøtte og stemplet folket, og Jagland tok seg av sine egne.

Man demonstrerer sin uformåenhet, sin manglende ærlighet og sine hensikter. Man ønsker å skape et nytt fellesskap. Men det må ryddes noen hindringer av veien. Det finnes noen brysomme stemmer. De kan ødelegge. Torkel Brekke åpnet med å nevne at han hadde gått gjennom artiklene til en journalist i Aftenposten som skrev mye om islam. Han hadde funnet 101 tekster og skummet dem på ti minutter. Alle var negative. Hvorfor presenteres det bare negative bilder av muslimer, spurte Brekke. Altså: Mediene polariserer. Navnet på journalisten ble også nevnt: Halvor Tjønn.

Usman Rana har tidligere vist at han har merket seg Tjønns artikler. Det å bedrive normal kritisk journalistikk på temaet islam og terror er beheftet med risiko i dagens Norge. Man skaper tabusoner, slik redaktøren for perlentaucher.de, Tierry Chervel, skrev: Underkastelse på forhånd.

Under Stalin-møter på 70-tallet sto ML-ernes hagiografi mot historisk-kritisk metode. Sverre Knudsen relativiserte Stalins forbrytelser ved å vise til omstendighetene, slik man idag forsvarer islamistisk terror med Irak og Afghanistan. Rune Slagstad forsvarte fornuften og historien. Den samme Slagstad er i dag blitt helt taus, i likhet med de fleste av hans generasjon, mens Norge står midt opp en i en kulturkamp som vi ikke har sett maken til.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også