Kommentar

Aage Borchgrevink anmeldte Halvor Tjønns bok Muhammed, slik samtiden så ham i Tjønns egen avis Aftenposten onsdag. To uker før boken slippes. Det er mye usagt i denne anmeldelsen.

Det usagte er en kunst Borchgrevink er vel kjent med fra sitt arbeid i det tidligere Sovjetunionen. Der betød kontekst alt: Visse premisser var gitt, og måten man opererte på ga bare mening for de innvidde. Bare de visste hva som egentlig sto.

Et drepende angrep på en person kunne virke uskyldig på en uforstående, mens det for en innvidd var en beskjed om at en person var falt i unåde. Kraften i kritikken avgjorde hvor stort fallet skulle bli.

I Halvor Tjønns tilfelle kan man si: ganske dypt. Det må ha vært en usedvanlig ubehagelig dag på jobben. Å bli henrettet i sin egen avis er ikke dagligdags.

For utenforstående er setninger som dette «morsomme»:

Vekslingen mellom sagastil og journalistsjargong gir leseren inntrykk av å befinne seg i en fem hundre sider lang Vi Menn-reportasje.

Det minner sterkt om hva Thomas Hylland Eriksen sa om Ole Jørgen Anfindsens bok Selvmordsparadigmet: 600 sider med leserinnlegg til avisen.

Det lyder morsomt, men for mottakeren har det en helt annen klang. Det sier noe om det offentlige ordskiftet at man kan mobbe en forfatter i full offentlighet, og alle ler.

For det er det Borchgrevinks anmeldelse bærer preg av. Det er ikke en hederlig omtale av boken. Det er et bestillingsoppdrag.

Hvis Borchgrevinks anmeldelse hadde stått i en avis der Tjønns kritiske syn på islamisme var policy, ville saken stilt seg annerledes. Men det er ikke tilfelle. Aftenposten er den avis som har vært flaggskiporgan for Det nye Norge. I dette samfunnt er islam en religion på linje med alle andre, og at den skulle representere særlige problemer er fordomsfullt. Det er fullt mulig å forene dagens islam og demokrati.

Dette kunne vært OK hvis det var en erklært linje, men det er det ikke. Det ligger som uuttalte premisser for dekningen av Midtøsten, synet på USA, i dekningen av hele det flerkulturelle Norge. Det uuttalte gir journalistikken helt andre konsekvenser. Det fører til en debatt og en dekning med bundet mandat. En ting er hva Anne Inger Olsen får lov å skrive, noe annet og verre er hva som ikke står.

Man blander religion og rase på en svært uheldig måte. Resultatet er en ny type besteborgerlighet. Etter som Norge de facto blir flerkulturelt, blir det mer og mer man må passe på og sørge for å omtale på en korrekt måte. Det blir et hyklersk og motbydelig samfunn av slikt.

Det ville vært hederlig av Borchgrevink å redgjøre for noe av denne bakgrunnen hvis han skulle på seg oppdraget. For den er en integrert del av forfatteren og boken. I stedet velger Borchgrevink å gå til angrep på Tjønn, på en uredelig måte.

Borchgrevink kritiserer f.eks. Tjønn for klipp og lim-teknikk. Det er også overskriften på artikkelen. Klipp og lim er ikke et hedersord. Det gir assosiasjoner til at man ikke har noe å fare med og må låne av andre. Det er et inntrykk Borchgrevink underbygger. Han mener Tjønn mangler faglig ballast til å gjøre jobben.

Borchgrevink unnlater å fortelle grunnen til at Tjønn velger en slik teknikk: Hvis Tjønn hadde vært eksplisitt, ville han svekket sin bevisførsel. Han velger en show, don’t tell-teknikk. Han vil vise at det er en diskrepans mellom de historiske kildene og deres fremstilling av Muhammed, og det overmenneskelig perfekte bildet som preger dagens islam. I det minste det vi kommer i kontakt med.

Jesus var Guds sønn, Muhammed var et menneske. Men dyrkingen av Muhammed som det perfekte menneske minner om avguderi. Er dette en sunn utvikling? Avstanden til den historiske Muhammed synes bare å ha blitt større. Hva kan det komme av?

Dette er en viktig problemstilling. Trolig må muslimer gjennomgå en smertefull prosess med historisering av Muhammed, slik det skjedde med Jesus. Men Borchgrevink velger ikke bare å kritisere, men også å mistenkeliggjøre Tjønn, og underslår helt den sentrale problemstillingen.

Med denne klipp- og lim-strategien forsøker Tjønn å forsvinne i sine egne tekstbrokker. Han putter prikker på papiret, men overlater til andre å trekke strekene som avslører bomben i turbanen.

Men er ikke bomben i turbanen? Utlagt som: Finnes det en sammenheng mellom Muhammeds voldelige virke og forsvar for vold og den vold som dagens islamister utøver? Borchgrevink ignorerer problemstillingen. Han tillegger den Tjønn og gjør den odiøs.

I Aftenpostens verdensbilde befinner bomben seg i hodet på Kurt Westergaard.

Borchgrevink kunne i det minste problematisert dette og vist at han forsto sakens kompleksitet.

Han gjør ikke det. Han velger tvertimot å mistenkeliggjøre Tjønns motiver.

Fakta fremsettes av de arabiske «historikerne», kritikk av både kilder og profet av vestlige akademikere. Det er dermed ikke Tjønn som sier at Muhammed er «hysterisk», men den danske filologen Frants Buhl, som har vært død i åtti år, og hvis ramsalte karakteristikker Tjønn gjør flittig bruk av: «Muhammeds tenkeevne var mangelfull» og «sviktet når det gjaldt logisk og sammenhengende tenkning.»

Borchgrevink får det til å høres ut som om Tjønn har gravd frem foreldede skrifter og bygget en «case» på dem, mot Muhammed. Tjønns anliggende er vel snarere at det er mange kilder som i dag ikke siteres fordi de fremstiller Profeten i et ufordelaktig lys. Borchgrevink later som om den problemstillingen ikke eksisterer. Han kan ta en titt på hva barna lærer på skolen om Muhammed og hans virke. Han burde ha forutsetninger for å gjenkjenne skjønnmaling ut fra sitt arbeid i det gamle Sovjet.

Fremstillingen av islams historie griper rett inn i dagens samfunn, hvordan våre barn skal bli, hva de skal tro og hvordan de skal omgås med muslimer. Det er ikke lett. Det er et stort og alvorlig tema. Men folk som Harald Stanghelle og Knut Olav Åmås står for en politikk der problemene feies under teppet. I deres verden har ikke Profeten en bombe i turbanen. Å antyde noe slikt er en krenkelse.

Det gjør oppgaven med å bevare opplysningstradisjonen tung.

I Sovjetunionen kunne intellektuelle velge å konsentrere seg om fjern fortid for å slippe å prostituere seg. I dag omfatter det politisk korrekte også den fjerne fortid. Fordi islam er en verdensreligion med universelle ambisjoner, og samtidig en erobrer-religion som ikke kjenner forskjellen på religion og samfunn. Derfor er også skildringene av de islamske imperiene problematiske, og de lå i dødelig konflikt med Vesten. Det sier seg selv at dette stiller oss overfor formidable problemer når muslimer skal innta en plass i det norske samfunn. Hvis man har som utgangspunkt at det ikke finnes noen bombe i turbanen, vil samfunnsklimaet etter hvert bli spesielt.

Det er det allerede i ferd med å bli, og det merkes i form av denne aktive styringen av debatt, politikk og offentlighet i retning av skjønnmaling og benektelse. Det som utspiller seg, fornærmer intelligensen, daglig.

Tilpasningen, slukingen av dagens islam må føre til taushet og kontroll, og til forestillingen om krenkelse. Vi får en ny politisk, kulturell og sosial forbrytelse midt i det norske demokratiet: Hver gang man våger å utfordre skjønnmaling og holde fast ved fornuften og den kritiske tanke, begår man en forbrytelse, man krenker islam og muslimer, som er levende mennesker rundt oss.

Men hvordan skal man kunne håndtere disse motsetningene etter hvert som det bor muslimer over alt og man møter dem på jobb og i fritid? Det er en så stor affære at det bare kan svimle. Har myndighetene tenkt over hvilken byrde de skyver over på folk? Borchgrevink gjør dette til Tjønns problem. Det er ham det er noe galt med, som våger å si at «vi har et problem».

Mange våkne borgere har etter hvert forstått disse sammenhengene. Tjønns tanker vil ikke komme som noe sjokk. Hvilket leder til den logiske konklusjon: Problemet er i første omgang ikke muslimene eller islam. Problemet er en norsk elite som har valgt å vike unna. Det som var en liten løgn, er blitt en stor løgn.

Det er denne ubalansen Tjønn forsøker å rette på. Han forsøker å anvende en historisk-kritisk metode i synet på og behandlingen av Muhammed, som vitterlig var en historisk person.

Borchgrevink velger både å mistenkeliggjøre Tjønns motiver og snakke nedlatende om hans faglige kvalifikasjoner.

På tross av et grundig noteapparat, er det kildekritiske nivået lavt.

Borchgrevink kunne valgt å beskrive konflikten mellom muslimers idealisering og de historiske kildene Tjønn trekker frem. Han kunne også stilt spørsmålet: Hvorfor var det mulig å skrive kritisk om Muhammed for åtte år siden, på en tid da konfliktnivået Vesten/islam var lavt, men ikke idag hvor det er høyt?

Man kan også spørre: Ville Borchgrevink skrevet på samme måte om en bok om Jesus?

Tjønn fokuserer på Muhammed som krigsherre og gir et nifst bilde av profeten. Visste vi ikke at han handlet på Guds ordre, ville man fort oppfatte ham som en manipulativ, hevngjerrig, pedofil tyv, med hang til massakre og drap på satirikere. Tjønns Muhammed er en forlengelse av arabiske røverstammers blodhevnstradisjoner, ikke den apostelen for pragmatisme, toleranse og barmhjertighet mange av dagens muslimske teologer beskriver.

Her velger Borchgrevink «elegant» å tre til side og snakker som en buktaler: De negative sidene er «Tjønns Muhammed», mens de positive er et stort Vi: Visste vi ikke at han handlet på Guds ordre…

Dette er en teknikk for å slippe unna problemet med historiske og teologiske kilder.

De brutale sidene er ikke Tjønns, de er veldokumenterte, historiske. At blodhevntradisjoner spilte inn, synes plausibelt. At teologene har tegnet et helt annet bilde, er kjent, men irrelevant. Det burde heller vært problematisert av Borchgrevink: Hvorfor denne motstand mot historisering? Går det an å leve i et moderne samfunn og ikke bare motsette seg, men forfølge dem som forsøker å historisere?

Hvis man ikke forteller om denne konflikten, svikter man sin oppgave. Hvis man ikke greier å få frem at Kurt Westergaards tegning og Flemming Roses side med karikaturer handlet om noe mer enn satire, nærmer man seg et forræderi. Og det er det flesteparten av norske redaktører har gjort, og Aftenposten i særdeleshet. I forhold til Danmark, og i forhold til vår egen frihet.

Til syvende og sist er det dette det handler om.

Avslutningsvis koster Borchgrevink på seg å gi Tjønn et klapp på skulderen:

Like fullt er det et modig debattinnlegg Tjønn har levert.

Bare for å konstatere at han er akterutseilt av begivenhetene:

Spørsmålet er om ikke problemstillingen snart er datert. I omveltningen som foregår i Midtøsten er islamistene blitt stående igjen på perrongen. Går terrorismens time mot slutten? Det Tjønn kaller dagens terrorister er, forhåpentligvis, allerede gårsdagens menn.

Anmeldelsen:

Overtittel: Journalistisk biografi om profeten: Dristig, dumdristig eller bare veldig 2001?
Hoveditttel: Klippet og limt Muhammed-portrett

Av Aage Borchgrevink, onsdag 9. mars 2011

Les også

-
-
-
-