Kommentar

Dagens VG har en kommentar som ryster ikke bare VG og Schibsted, men hele presse-Norge. Det er senior og avgått politisk redaktør Olav Versto som har lest Halvor Tjønns kommende biografi om Muhammed, med tittelen: Slik samtiden så ham.

Versto klarer å fortelle flere ting på en gang: hvorfor denne boken er så kontroversersiell, også for ham og tegner Roar Hagen, og at den har fått skandaløst tendensiøse omtaler i Tjønns egen avis, Aftenposten, og i Dagsavisen.

Artikkelen er illustrert av Hagen med en tom stol foran et skrivebord der tegnebrettet ligger oppslått, uten en strek. For den streken Roar Hagen gjerne skulle risset, er det livsfarlig å dra. Det lar Hagen Versto sitere ham på.

– Jeg vil ikke tegne ham. – Jeg vil ikke bli tvungfet til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard. Muhammed er det eneste menneske i verdenshistorien som jeg ikke kan tegne, sier tegneren Hagen.

Med disse ordene har Hagen fått sagt det som Versto ikke kan si om Muhammed-biografien. For det er et slikt skrikende misforhold mellom det bildet de tre biografene tegner som Tjønn bygger boken på, og det idealiserte bildet som dagens muslimer dyrker, og som norsk offentlighet ikke tør pirke ved.

Det er denne konflikten Tjønn går inn i. For dette er han henrettet av Aage Borchegrevink og Stian Bromark. Versto har bare forakt til overs for dem.

De to forsøker ved hjelp av utenomsnakk og tåpeligheter å gjør de ubetydelige beretningene til Ibn Ishaq, al-Waqidi og Al-Tabir (sic! her mangler noe)

Anmeldelsene er intellektuelle havarier, forfattet av politisk korrekte personer som forsøker å dysse ned til ingenting en historie som har stor betydning i vår tid.

Det er usedvanlig sterk tale, i en sak og om et spørsmål hvor norske journalister skal gå som katten rundt grøten. Man foretar unnamanøvrer, snakker om noe annet, kritiserer via vikarierende argumenter, alt for å slippe å ta tyren ved hornene.

Denne Gå utenom-sa Bøygen har vært linjen i VG under Bernt Olufsen. Olufsen har gang på gang levert det ene ynkelige forsvaret for at VG ikke våget å trykke karikaturene. Dette standpunktet har preget VGs policy ut over tegningene, det har sendt et signal innad om å trå varlig.

Det er denne politikken Versto bryter ettertrykkelig med, og han gjør det på en elegant måte: han får vist konflikten i hele sin bredde og dybde, ved å antyde.

Han skriver at det bildet som samtidige historikere tegner av Muhammed er så rystende at han ikke får seg til å beskrive det.

Det hadde vært naturlig i en bokomtale som denne i vår tids avisspråk å summere opp de viktigste av hovedpersonens gjerninger og gi en vurdering av dem. Men jeg tør ikke. Folk er blitt drept for langt mindre.

Dermed får Versto sagt mye: han får beskrevet kløften mellom ideal og virkelighet, og hvordan vestlige journalister og redaktører er blitt fange av idealiseringen, under trusler om vold og død.

Og det har skjedd i Verstos egen avis. Versto og Hagen har mot til å innrømme at det forholder seg slik: de tør ikke. Men avgått sjefredaktør Bernt Olufsen har hele tiden gjort det ved å henvise til avisens høye moral! Dermed gjorde han avisen hyklersk.

Versto skriver ikke det. Han trenger ikke det. Den som har fulgt med vet at det er konklusjonen på hans betraktning.

Tjønn har med sin bok vist at konflikten ikke gjelder noen skarve karikaturtegninger i en dansk avis. De gjelder selve den historiske sannhet. Det er den som er tatt som gissel, under trussel om død. Og Verstos egen avis har vært med på et skuespill der knefallet for vold og sensur er gjort til en moralsk dyd!!

Det kan selvsagt ikke Versto skrive. Men han brøt et viktig tabu, og det er skjelsettende.

Redaktørene var ved å kaste Tjønn til ulvene. Det har Versto forhindret. Nå er søkelyset et helt annet sted. Tjønn står igjen med æren, og redaktørene med skammen.

Kommentaren: Rystende historie om Muhammed.

står fredag 25. mars 2011, foreløpig ikke på nett

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også