Det kan godt være at Manuela Ramin-Osmundsen ikke er skikket til å være statsråd. Hun har begått mange feil, tåpelige feil. Men rekken av politikere og journalister som har kritisert og dømt henne, har vært lang. Det har vært brukt ord som er sjelden vare om et regjeringsmedlem. Lars Sponheim slo an tonen da han kalte henne løgner. Når han senere forsøker å kvalifisere dette med at hun «fremsto» som løgner, virker han falsk og hovmodig.

Saken om utnevnelsen av barneombudet handler om noe mer enn Manuela Ramin-Osmundsens klønete og selvtilstrekkelige omgang med politikk og byråkrati. Det siste vet vi nå ganske mye om, og Jens Stoltenberg gjorde dumt i ikke å erkjenne flere bommerter istedet for å gjenta eufemismen «formelle og uformelle sammenhenger» som om det var et mantra.

Den andre og foreløpig ikke kommenterte siden av saken gjelder behandlingen Ramin-Osmundesen har fått. Man skulle tro at landets første innvandringsminister ville bli møtt med en smule høflighet, simpelthen fordi hun ikke er en av oss. Hun kjenner ikke alle kodene, har ikke den samme tryggheten som det gir å være i sitt hjemlige miljø.

Kanskje Ramin-Osmundsen har trodd at hun er representant for en ny kosmpolittisme, at hun er verdensborger, og som sådan har noe å tilføre det tidligere homogene Norge? I så fall ble hun brakt ned på jorden, på en brutal måte.

Jeg hadde trodd at journalistene, som ellers håndhever den flerkulturelle kodeks, ville behandlet henne pent. Men det gjorde de ikke. Nå har mediene det siste året utviklet en metode med et massivt trykk når de vil til bunns i en sak. Det er nok til å feie hvem som helst av banen.

Men overfor Manuela syntes jeg å merke noe mer: Man ville ta henne. Lars Sponheims sleivspark får stå som det klareste eksemplet, men jeg synes det var merkbart ganske tidlig. Jeg så henne i et glimt i RedaksjonEN igår, hun var shaky av de pågående spørsmålene. I dag ble hun spurt av Wiggo Johansen på direkten om hun ikke ville ta selvkritikk, nærmest som en folkedomstol.

Ordet selvkritikk har fått en moralistisk kvalitet, det minner om ML-tiden.

Mens statsråd Manuela Ramin-Osmundsen ble filleristet og erklært diskvalifisert av flere, bla. Arne Strand, var det en annen gruppe som idag strøk med glans: norske redaktører. Men forskjellen er den at det ikke er noen som sitter til doms over dem. De har ingen vaktbikkje.

På en dag da 11 danske aviser viste sin solidaritet ved å trykke Kurt Westergaards tegning, var det ingen av de toneangivende norske som ville gjøre det. En etter en sto de frem og hevdet at det ikke var noe journalistisk poeng. Ikke noe journalistisk poeng når en avistegner – Jyllands-Postens – er planlagt myrdet. Ikke truet. Myrdet.

Kari Sørbøs intervju med VGs sjefredaktør Bernt Olufsen i «Her og Nå» er noe av det blekeste og mest ynkelige jeg kan huske å ha hørt. Olufsen så ikke at det å trykke tegningen var noe poeng når det samtidig ville krenke og såre mange uskyldige mennesker. Han var helt uimottagelig for tanken om at han da gjorde et valg hvor ytringsfriheten må vike, fordi noen har valgt å bruke vold. Olufsen og andre norske redaktører opprettholder en kompartementalisert virkelighet, der det er skott mellom de ulike avdelinger i hjernen. På den ene side noen få hatefulle mennesker som truer og planlegger å bruke vold. De får politiet ta seg av. Men hva disse sinte mennene har til hensikt, hva motivet er, går man ikke inn på. Da ville man nemlig måtte erkjenne at norske redaktører gjør akkurat det islamistene vil: De sensurerer seg selv.

Mens man i Danmark i løpet av 2,5 år har kommet frem til erkjennelsen av hva det dreier seg om, har Norge beveget seg i motsatt retning. Man skjønner enda mindre enn for 2,5 år siden.

Verden er blitt farligere på denne tiden. Redaktørenes jobb er å opplyse folk om dette. Når de gjør det motsatte, er de udugelige. Bernt Olufsen og hans kolleger er en skam for pressens viktigste forutsetning: ytringsfriheten.

Teori

Hvordan stemmer dette med råheten overfor Ramin-Osmundsen. Rimer det?

Norske medier praktiserer daglig en form for omskriving og benektelse av problemene knyttet til det flerkulturelle samfunn. Jeg mener det er en påtatt toleranse. Nordmenn er fortsatt homogene i hodet. Man utgir seg for å være noe man ikke har dekning for. Bak fasaden av toleranse bobler det av undertrykte tanker og følelser. Når en person som Manuela Ramin-Osmundsen står lagelig til for hugg, slippes noe av det innestengte løs.

Hun blir en slags syndebukk, i den egentlige betydning av ordet. En man slipper det undertrykte løs mot.

Det er en farlig mekanisme. Men jeg mener det er blitt sendt mange tvetydige signaler i denne saken. Dette handler ikke om man liker Ramin-Osmundsen eller ikke. Det handler om å fange opp og forstå hva som foregår rett foran øynene våre. Man vet hvordan RedkasjonEN-debatter vanligvis foregår, hører man når noe nytt dukker opp.

Jeg tror faktisk ikke Ramin-Osmundsen ville blitt tatt så hardt hvis hun hadde vært muslim. Da ville det stått en flokk og forsvart henne. Eliten har lært seg til å frykte noe de selv har vært med å skape.

Derfor har Manuela-saken også noe med feigheten i saken med tegningene å gjøre. Det er en oppvisning i irrasjonalitet og frykt. En instinktdrevet politikk. Man er offer for sine følelser og vet ikke hva man gjør.

Ramin-Osmundsen trekker seg

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂