Sakset/Fra hofta

Mens ansvarlig redaktør for Dagbladet, Lars Helle, reagerer på Oslo tingretts dom med å påberope seg pressens angivelige rett til å skrive usannferdige kommentarer om enkeltpersoner, ser ekspert på spørsmål knyttet til balansen mellom personvern og ytringsfrihet Bjørn Borvik seg nødt til å forklare at norske redaktører faktisk har et ansvar for hva de skriver på lederplass:

– Det ser ut som at Helle glemmer at den frie kommentaren ikke er helt fri.

– Norske redaktører kan ikke skrive hva de vil på lederplass uten å risikere rettslig ansvar. Kravet om at også mer vurderingspregede ytringer må ha tilstrekkelig faktisk forankring er nettopp uttrykk for at det må gjøres en avveining mellom personvernet og ytringsfriheten.

Borvik legger til at det i dommen understrekes at det er høyere takhøyde for ytringer i kommentarartikler.

– Men samtidig legger retten til grunn at også de verdipregede ytringene må ha tilstrekkelig faktisk forankring for at de skal være vernet av ytringsfriheten.

– Alvorlige ærekrenkelser

Borvik har gått gjennom den 30 sider lange dommen og mener den er både grundig og velskrevet.

Aftenpostens allestedsnærværende redaktør Harald Stanghelle – hvis juridiske kompetanse er noe uklar – kritiserer på sin side dommen for å være for dårlig begrunnet og i strid med Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) praksis.

Borvik er derimot av motsatt oppfatning:

Borvik har gått gjennom den 30 sider lange dommen og mener den er både grundig og velskrevet.

Borvik er uenig og mener dommen er i tråd med EMDs rettspraksis. Sett bort fra oppreisningsbeløpet mener han at dommen også bygger på etablerte rettslige vurderinger.

– Dommen bygger på velkjente rettslige vurderingstemaer – både i praksis fra norske domstoler og fra EMD.

Borvik mener at det viktigste spørsmålet i dommen er om Dagbladet hadde dekning for de synspunktene som avisa trykket. Han støtter rettens konklusjon om at Dagbladet manglet dekning for utsagnene.

Helles og Stanghelles totale mangel på selvkritikk later til å være deprimerende representativt for norsk presses reaksjon på dommen i Schjenken-saken. Blant annet har Dagblad-kommentator Marie Simonsen reagert med å gå til personangrep på tingrettsdommer Thorleif Waaler, mens tidl. ansvarlig redaktør i VG, Bernt Olufsen, tyr til personangrep på både Waaler og Schjenkens advokat Carl Bore:

I direkte strid med Vær Varsom § 4.3 nevner Olufsen uten videre at tingrettsdommeren i rettssaken, Thorleif Waaler, er frimurer. Dagbladet-kommentator Marie Simonsen, som ble kritisert i dommen, spredte informasjonen om Waaler som frimurer på Twitter samme dag som dommen falt. Motivet for dette er åpenbart å så tvil om dommerens integritet; ingen saklig grunn for frimurer-notisen har blitt levert.

Olufsen var ikke ferdig med personlig skittkasting, før han dro inn omkostningene Schjenkens advokat nå skal få dekket av Dagbladet. «Advokat Carl Bore gjør en dobbel Per Danielsen med helskru når han leverer timelister og omkostninger for tingretten på 1 044 578 kroner, og får det godtatt av dommeren» skriver Olufsen som om det har noe med saken å gjøre. Bore på sin side svarer med å påpeke at Dagbladets advokater leverte et enda høyere anslag.

På spørsmål fra skribent George Gooding om hvorfor han nevner Waalers sivilstatus som frimurer, svarer Olufsen at det er en «liten interessant bakgrunnsopplysning». Det er det sikkert, men merkelig nok er det f.eks. ikke en «liten interessant bakgrunnsopplysning» at Dagbladets advokat Frode Elgesem leverte timelister og omkostninger for rundt 1,7 millioner norske kroner – nesten 700.000 mer enn Bore med sin påstått doble Danielsenskru.

I samme artikkel søker for øvrig Olufsen å plassere ansvaret for hva pressen utsatte Erik Schjenken for annet steds hen, og hevder at en vesentlig del av belastningen på Schjenken må «skyldes den knusende dommen de to [ambulansesjåførene] fikk fra Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Diskrimineringsombudet og Helsepersonellnemnda».

Han glemmer imidlertid den lille interessante bakgrunnsopplysningen om at de knusende dommene selv ble gjenstand for knusende dommer i overordnede instanser fordi det ikke var hold i de knusende anklagene – som i stor grad var tilskyndet av nettopp pressens, Olufsens VG inkl., rabiate kampanjejournalistikk.

Hva som er interessante bakgrunnsopplysninger og ikke kommer åpenbart an på hvilken agenda Olufsen har, og i tilfellet tingrettsdommer Waaler og advokat Bore later det ikke til at den agendaen er å gi leserne relevante bakgrunnsopplysninger.

Mye tyder mao på at det ikke er erstatningsbeløpet til Erik Schjenken som er for stort; det dreier seg snarere om at en akterutseilt og statssubsidiert norsk presses arroganse og ansvarsløshet er blitt større enn de fleste menneskers hjerter og hjerner.

Hvis det er slik at vi har den pressen vi fortjener, så er vi definitivt ikke tjent med det.