Nina Hjerpset-Østlie Dagbladets anke mot Oslo tingretts dom i Schjenken-saken starter på tirsdag. I mai 2011 tapte Dagbladet på alle punkter i tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenkens søksmål mot avisen for ærekrenkende påstander, og ble dømt til å betale Schjenken èn million kroner i oppreisning, samt saksomkostninger.
I søksmålet gjorde Schjenken gjeldende at Dagbladet drev en tilnærmet hetskampanje, og stemplet ham som rasist ifb med Farah-saken i 2007. Schjenken ble for øvrig frikjent for anklagene om rasisme og krenkende oppførsel av Oslo tingrett og Riksadvokaten. Også Likestillings- og diskrimineringsnemda frifant begge ambulansesjåførene i Farah-saken for rasisme, og rettet sterk kritikk mot Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) Beate Gangås som kom til motsatt konklusjon – uten at ambulansesjåførene fikk anledning til å forklare seg i forbindelse med LDOs granskning.
Dommen konkluderer med at Dagbladet fremsatte en lang rekke rettsstridige ærekrenkende uttalelser om Erik Schjenken, og understreker at pressens oppgave er å informere, avdekke kritikkverdige forhold og også selv å ta standpunkt i ulike saker.
Prinsipielle spørsmål av betydning for alle aviser står sentralt når Borgarting lagmannsrett tirsdag starter ankebehandlingen av injuriedommen mot Dagbladet i den såkalte ambulansesjåførsaken, mener tidligere medieadvokat for NRK, Jon Wessel-Aas.
Blir dommen i ambulansesjåførsaken stående, kan resultatet bli at mediene tvinges til å legge bånd på seg og opptre med større forbehold også i saker der systemkritikk og ikke enkeltpersoner er temaet, sier Wessel-Aas til NTB.
Dagbladets forrige sjefredaktør, Lars Helle, anket dommen, som han kalte «for svak når det gjelder aspektene rundt ytringsfrihetens grenser».
Avisenenes kommentarer må være frie i et samfunn med ytringsfrihet, mente sjefredaktøren.
– Store deler av pressen må endre profilen sin dersom man skal legge tingrettsdommens virkelighetsforståelse til grunn, sa Helle til NTB.
Men hvor store friheter skal egentlig avisenes kommentatorer kunne ta seg når det gjelder faktiske forhold? Er det ikke grunn for store deler av pressen – og da særlig Dagbladet – å endre profilen sin etter det de utsatte Erik Schjenken for?
Jo, mener en av landets mest leste kommentatorer, Nettavisens Elin Ørjasæter, som tar for seg Dagbladets kritikkverdige dekning:
Husker du ambulansesjåførene som forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken? Da husker du noe som aldri skjedde, men som Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser.
Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen kom, og heller ikke da den dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst.
Han åpnet smekken, dro fram penis og tisset på en av ambulansesjåførene, tok et par skritt og fullførte på ambulansen. Sjåførene trakk den konklusjon at han burde fraktes til legevakten i politibil, på grunn denne oppførselen.
En feilvurdering
Den konklusjonen ville også en trenet lege ha trukket, uttalte en professor i akuttmedisin i saken . Han beskrev hvordan en hjerneblødning en sjelden gang kan føre til at urinering kan se viljesstyrt ut, når den faktisk er et første tegn på alvorlig skade.
Ambulansesjåførene gjorde altså en feilvurdering av Farahs tilstand, men en feilvurdering som de fleste leger ville vurdert på samme måte som ambulansesjåførene.
Dagbladet endret derimot disse opplysningene for å få frem sin foretrukne versjon:
Ifølge Dagbladet lot ambulansesjåførene være å behandle en bevisstløs mann, så utslått at han hadde tisset i buksen. Men han var altså hverken bevisstløs eller hadde tisset i buksen. Djevelen ligger i detaljene. Disse detaljene endret Dagbladet effektivt for å skape et inntrykk av at ambulansesjåførene grovt forsømte å gjøre jobben sin fordi Ali Farah var afrikaner.
Dagbladets og øvrige mediers dekning førte til at Erik Schjenken ble offentlig fordømt av en rekke statsråder/politikere og kulturpersonligheter, som SVs Kristin Halvorsen og Heidi Grande Røys, APs Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen og Manuela Ramin Osmundsen, samt Høyres Erling Lae og forfatter Anne Holt.
«Det ble arrangert demonstrasjoner med krav om han skulle miste jobben. De som forsøkte å nyansere saken ble drapstruet. Schjenken ble tilbudt å flytte på hemmelig adresse med politibeskyttelse. Han ble ute av stand til å arbeide og var ved flere anledninger på randen av selvmord. Samboeren flyttet fra ham. I dag, snart seks år senere, er han sterkt preget av saken», skriver Ørjasæter, og avslutter:
Dersom Dagbladet vinner saken betyr det at journalister heretter kan skrive hva som helst og at deres arbeid er like mye verdt som et middels skribleri på en dovegg.
Journalister flest bør altså følge saken med interesse, og håpe på at Schjenken vinner enda mer knusende i denne rettsrunden enn i den forrige. De handler ikke bare om Schjenkens ære, men også om journalisters yrkesstolthet.
Les Elin Ørjasæters artikkel i sin helhet her.