Kommentar

Ambulansesjåfør Erik Schjenkens historie representerer skyggesiden av Det nye fellesskapet som Jonas Gahr Støre annonserer. Uten protester. Ali Farah-saken i Sofienbergparken 6. august 2007 var en øvelse: Den demonstrerte at antirasismen er irrasjonell og uten sperrer. Den som faller i disse kreftenes klør er rettsløs. Han eller hun må flykte og får et kobbel av journalister etter seg, som en engelsk revejakt.

Bak følger politikere, fylkesleger, likestillingsombud og innvandringstalsmenn – med børsene klare.

Det er et under at Erik Schjenken overlevde, fysisk. Mentalt er han ennå preget.

Til den som måtte havne i en tilsvarende situasjon – og det vil garantert skje – finnes det bare ett råd: Run, rabbit, run. Flykt så langt vekk som mulig. Som Schjenkens historie forteller: det nytter ikke å dra på hytta og vente til det blåser over. Historien møter deg over alt, bare du går på butikken, på avisstativet. Eller titter i vedkassa. Journalister vil dessuten finne deg. Man må bort, til utlandet.

Regn ikke med hjelp. Erik Schjenken ble stemplet som Folkefiende. I ettertid er bildet korrigert noe. Men det virker ikke som om mediene lærer. Politikerne gjør det definitivt ikke.

Historien om Schjenken representerer den ultimate story: historien om utdrivelse og fordrivelse. Demonutdrivelse og syndebukkjakt på en gang. Det var det offisielle antirasistiske, multikulturelle Norge som ble drevet av sine indre demoner.

Erik Schjenken kunne besverge og forsverge så mye han ville. Det hjalp ikke. Det flerkulturelle Norge danset med sine indre demoner, og var uimottagelig. Heksesabatten måtte gå sin gang.

Noen er kanskje blitt betenkt – på kammerset – over kreftene man slapp løs. Da helseminister Sylvia Brustad forkynte jakt på rasistene i offentlig sektor var det nok noen som kvapp. Fra å være historien om jakten på to rasistiske ambulansesjåfører ble historien utvidet til å handle om jakten på rasisten i oss alle. Det var faktisk formuleringen Kari Helene Partapuoli i Antirasistisk Senter brukte i et innlegg i Aftenposten. Det var ikke de eklatante rasistiske handlingene hun var opptatt av, men den indre, ubevisste rasisten. Vår andre, medfødte natur. Dette er kvasireligiøst språk. Akkurat samme fordrivelse drev man med under Stalin og Mao: man var objektivt skyldig (les: syndig). Rasisme som arvesynd.

Dermed blir rasisme et mektig våpen. Alle er skyldige/syndige, slik Partapuoli formulerte det. Alle må bøye hodet, og bekjenne!

Slike bevegelser kjenner vi opp gjennom historien. De er irrasjonelle. Man må – som med trollet – la sola renne over dem – dvs. kalle dem med sitt rette navn: de er totalitære herskesystemer, og kjennetegnes ved sin hemningsløshet: hvem kan avgjøre om noen er rasist? Det kan bare Inkvisisjonen.

De overlegne som har makt til å definere rasisme har klare inkvisitoriske trekk. Man inngir hvite mennesker en grunnleggende skyldfølelse og denne kan aktiveres i ethvert møte mellom innfødte og innvandrede mennesker fra en fremmed kultur. Disse møtene er ladet og fulle av fallgruber. De kan når som helst forvandles til anklager om rasisme.

Schjenken-saken viser hvor langt man er villig til å gå. Det er som et teaterstykke: Ledelsen for Ullevål sykehus med Tove Strand mistet kontrollen og begynte å oppføre seg som i et dukketeater. Man skal være uhyre bevisst om regien og dramaturgien i en slik situasjon for å kunne stå imot trykket. Det var ikke Ullevåls ledelse. Strand har i år vist vilje til å ville lære, og har endog støttet Schjenken overfor Likestillingsnemda. Det er positivt. Schjenken har også fortalt om sine erfaringer til Redaktørforeningen. Men har de lært? Vi ser ytterst få tegn til at mediene forstår og lærer av sin egen dramaturgi. De bruker de samme grepene hver eneste dag.

Dette handler om hva slags samfunn vi skal ha. Under gitte forutsetninger kan et menneske gå fra å være en normalt fungerende borger til å bli et lovløst vilt. Schjenken var ikke langt unna å ta sitt eget liv. Har det gått inn hos Sylvia Brustad og Beate Gangås? Eller Dagfinn Høybråten?

Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten fremstår som spesielt kvalmende. Jeg vet ikke noe annet ord. Når man velger å seile under kristen-flagget forplikter det til medmenneskelighet. Det var noe helt annet Høybråten viste da han på sin blogg 10. august – fire dager etter hendelsen – skrev:

– DITT SVIN! skal ambulansesjåførene ha sagt til Ali Haji Mohamed Farah som lå blodig og hjelpeløs i Sofienbergparken. Så lot de ham ligge, og dro sin vei.
– Sjelden har jeg blitt så opprørt som da jeg hørte om hendelsen i Sofienbergparken i Oslo. Jeg tror mange med meg kjenner fortvilelse og oppgitthet over at slikt kan skje.

Høybråten kastet seg inn i jakten og lot som om det var av omsorg! Det kostet ingenting å være med i hylekoret. Høybråten ville gjerne være samaritaner, men han opptrådte som en fariseer, slik store deler av det offisielle kristen-Norge er blitt: blottet for civil courage. Platte og utydelige.

Schjenkens bok Jeg er ingen rasist. Ambulansesjåførens historie, er en liten bok om en stor og viktig historie, en historie som vokste og nesten tok livet av ham. Schjenken var oppe mot krefter han ikke hadde forutsetninger for å overskue. Hvordan skulle han kunne det? Medier gir ingen innføring eller opplysning i de irrasjonelle kreftene i det politisk korrekte Norge. De er selv en av de sterkeste kreftene. Dessuten: Schjenken befant seg midt i sentrum for begivenhetene og ble kasteball. Han var sjanseløs.

Det må ha vært en historie hvor man begynner å tvile på sin egen realitetssans: hvordan bevare forstanden når alle uttaler seg mot en?

Sammen med en kollega ble Schjenken tilkalt til Sofenbergparken 6. august kl.17.13. De fant en somalier, Ali Farah, som var blitt slått ned. De sjekker ham, han får hjelp til å reise seg, og plutselig urinerer han på en av ambulansefolkene. De blir forbannet, og tilkaller politiet og vil at de skal kjøre ham til Legevakten.

Sofienbergparken ligger i den sørlige del av Grünerløkka, et område med mange unge, moteriktige, venstreorienterte mennesker. Schjenken forteller om en rutine som skulle koste dem dyrt: Under oppdrag skjermer han seg for omgivelsene. Han stoler bare på hva han selv registrerer og hører ikke på «råd». Dem var det mange av i Sofienbergparken, men Schjenken hørte dem ikke. Han og kollegaen foretok en rask sjekk, og dro sin vei. Det opprørte mange av tilskuerne. En av dem var frilansfotografen Caroline Drevflin. Hun begynner å ta bilder. Ali Farahs samboer er artisten Kohinoor, opprinnelig fra Bangladesh, og adoptert av NRKs spesialist på krim, Nils Nordberg. Nordberg tilhører den etablerte, dannede venstreelite som mener Vesten diskriminerer og har en imperialistisk fortid. Denne dannede venstreborgerligheten er en viktig forutsetning for reaksjonen som skal komme. Nordberg deler den med store deler av sine journalistkolleger. De føler de gjør sin samfunnsplikt når de avdekker rasismen i det norske samfunnet.

Dreflin tar bildet som skal bli ikonisk: en opprørt Kohinoor står og gestikulerer over sin bevisstløse mann, omgitt av sympatiserende mennesker, til representanter for myndighetene som ikke vil høre.

Schjenken og kollegaen går rett inn i et skuespill der elementene og rollene er gitt. De skal bare fylles av levende personer. Et sted i boken skriver Schjenken at han begynte å føle seg som offer for mektige krefter. Det var 27. august, da fylkeslege Petter Schau, holdt sin pressekonferanse. Schau innfridde ikke alle forventinger. «Man» forventet at Schau skulle slakte ambulansefolkene, slik politikere som Dagfinn Høybråten la opp til. I stedet nøyde han seg med å si:

Klart diskriminerene oppførsel, og som kan forstås med rasistiske overtoner.

Det var ikke full pott, men det var nok til at mediene kunne triumfere. Endelig! Schjenken merket denne tilfredsstillelsen da han hørte NRK Dagsnytts melding på radio.

Schjenken var tildelt en rolle han ikke ante noe om. Den krevde blod. I det antirasistiske plottet ligger et potensial for å finne en syndebukk, og dyret må slaktes for at publikum skal føle utdrivelse og renselse.

Schjenken var slaktoffer. Når politikken og samfunnsmaktene rekapitulerer religiøse handlnger, blir det en pervertering. Da blir det ikke offer og soning, men ny urett stiftes. Det verste med Schjenken-saken er ikke det han gjorde mot ham personlig, men det samfunnskreftene gjorde mot ham på vegne av oss alle. De brøt samfunnskontrakten, de brukte samfunnets store og mektige krefter til å knuse et menneske. Det er egentlig justismord.

Men hva om Schjenken hadde vært skyldig? Det er det umulig å bevise. Ali Farah fikk ikke den behandling han burde hatt. Men der er han i selskap med mange andre, og det skjer daglig at mennesker blir dårlig behandlet av systemet. Hans hudfarge kunne vært ett element i behandlingen han fikk. Men det er meget vanskelig å bevise. Ansvarlige personer bør vise tilbakeholdenhet. Deres faglige kompetanse tilsier at de kjenner usikkerheten, og aner rekkevidden av å anklage mennesker for noe så alvorlig. Men hva gjorde politikerne og journalistene? De kastet mer ved på bålet.

De grelleste eksemplene er SVs partileder Kristin Halvorsen, Aps helseminister Sylvia Brustad, og Aps daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen.

Det vi så demonstrert i Schjenken-saken var refleksene til det flerkulturelle systemet når det lukter kristenmannsblod: rasisme.

Politikere går ut som på cue.

9. august uttaler Kristin Halvorsen til Dagsavisen:

Kunne dette skjedd en hvit mann i Frognerparken?

Helseminister Sylvia Brustad åpnet for at det fantes rasisme i offentlig sektor. Hun uttalte seg på en defensiv måte, som om hun ryddet opp. Men dermed gikk det upåaktet hen at hun mistenkeliggjorde tusenvis av mennesker, og det med en anklage som er umulig å motbevise.

-Om du er hvit eller har en annen hudfarge, om du er kvinne eller mann, gammel eller ung, så skal du få samme behandling, uttalte Brustad.

Brustad, arbeids- og inklduderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, og fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys, holdt møte med innvandringsorganisasjonene med utgangspunkt i Farah-saken. Dermed legitimerte de rasisme-vinkelen. Myndighetene har selv lagt opp til en dialog med talsmenn som synes å bruke rasisme som en krykke for å slippe å ta fatt i egne problemer.

Rasisme kan brukes til så mangt. Det er en unnskyldning for alt for den som rammes, og det kan også brukes som karrierevei. Innvandringsorganisasjonene kan mistenkes å gjøre begge deler: så lenge det finnes rasisme er de garantert støtte og status. Det vil derfor være å gi fra seg et mektig våpen å si at det ikke finnes særlig rasisme i Norge. Å antyde at det er rasisme andre veien er utenkelig, også for norske myndigheter.

Rasisme er blitt karrierevei. Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen presterte å nevne Ali Farah-saken i samme åndedrag som nynazistens drap på Benjamin Hermansen på Holmlia, og det i en tale til FNs spesialrapportør om rasisme og diskriminering, Doudou Diene. Diene er nettopp representant for den Durban II-mentaliteten som ser rasisme som nærmest medfødt i Vesten, og ukjent i muslimske land. Å nevne en pågående sak mot navngitte offentlige ansatte og parallellføre dem med et dømt rasistdrap, er klønete og vitner om dårlig dømmekraft. Men ordet «rasisme» opphever alle slike motforestilinger. Det er fritt frem.

En viktig del av toleranse- og dialog-kulturen er trusler og intimidering. Trusler følger toleransesamfunnet som en skygge.

Mediene er med å puste til ilden ved å nevne mulighetene for Rodney King-opptøyer, slik Dagsavisen gjorde. Den som fulgte med hørte mediene nevne trusler, men uten å signaliserere avstand og fordømmelse, eller spørsmål om hva som foregikk.

Schjenken gir her flere eksempeler i boka si. Mest alvorlig er de konkrete truslene mot avdelingsoverlegen som i den initiale fasen forsvarte ambulansefolkene og bidro til at Ullevål sykehus gjorde det samme: Sykehuset avviste anklagen om rasisme, men beklaget uhensiktsmessig språkbruk.

De (sykehusets ledelse) baserte sine uttalelser på samtaler med oss, alle sakens dokumenter og lydloggen. Avdelingsoverlegen forsvarte våre initiale medisinske vurderinger. På grunn av dette mottok hun og familien i lengre tid etterpå trusler på telefon og mail. Ved én anledning ble hun fysisk truet da hun var i butikken og handlet. Barna hennes mottok sjikanøse telefoner, siden telefonene var registrert i morens navn.

Dette er langt mer alvorlige opplysninger enn truslene mot ambulansefolk på jobb. Noen innenfor må ha identifisert avdelingsoverlegen og gitt ut opplysninger om bolig, epost og telefon.

VG skrev nylig om brudd på taushetsplikt fordi uvedkommende leser pasientjournaler. Folk som ikke har noe med pasienten å gjøre, leser sykehistorien. Opplysninger kommer på avveie. Men det mest spesielle var at folk med fremmedkulturell bakgrunn sjekker journalene og lekker opplysninger som feks abort, som kan få katastrofale følger. De norske kikkeriene var personvernsbrudd, men enkelthistorier. De flerkulturelle berørte mange mennesker, og var ledd i et større spill. Bruddene synes å ha noe til felles med æresdrap: de involverte gruppens moral, og den sto over pasientetikken. Men VG våget ikke reflektere over disse konsekvensene.

Det finnes en implisitt aksept av voldskultur i den norske politisk korrekte elites omfavnelse av Det Nye Vi: Det er plass til en Mohammed Chisti på Litteraturhuset og i Aftenposten. Han får sitte rundt bordet. Men det får ikke Erik Schjenken. Han kravlet seg tilbake ved egen hjelp. Ikke samfunnets. Det er den store forskjellen.

Schjenken var sta og ga seg ikke. Han ble skviset ut, av sykehuset, fagforeningen. Har det noe med yrkesstolthet å gjøre?

Schjenken skriver mye om faget, om profesjonalitet og kompetanse. Han var en seriøs ambulansemann. Kan det ha noe å gjøre med at han havnet i den situasjonen han gjorde, og at reaksjonen ble så hard?

Yrker som politi, ambulanse, brannmenn og militære er handlingsrettet. De krever samtidig en viss integritet, som ikke retter seg etter politisk korrekte idealer, men mer springer ut av faget og jobben. Var Farah-saken en kollisjon mellom denne yrkesintegriteten og det politisk korrekte galehuset?

I så fall har det politisk korrekte Norge blinket seg ut disse yrkene for at de skal temmes, og noe av argumentasjonen mot den pågående politiaksjonen har en slik undertone. En person som Hanne Skartveit skrev i VG at ikke bare skulle ikke politiet belønnes i årets lønnsoppgjør, de skulle heller ikke få det andre får. Hvorfor denne motvilje mot politiet?

Er det fordi dette er yrker som i kraft av sin yrkesrolle må gå på tvers av det politisk korrekte, hvis de skal gjøre en skikkelig jobb?

Vi hører ingenting fra de mykere yrkene, innen omsorg og pedagogikk: sykepleiere og lærere er tause, enda vi vet de sliter.

Erik Schjenken
Jeg er ingen rasist.
Ambulansesjåførens historie.

Aschehoug forlag, 2009.

155 sider