Kommentar

Det er ett overgripende problem som tegner seg og angår alle i det flerkulturelle samfunn: Hvordan bevare sin humanitet når fordommene innfris? Spørsmålet er ubehagelig, og tvinger oss til å se både på oss selv og de vi møter – flere ganger, og med ulike øyne.

Det finnes de som ikke ønsker å se på seg selv, som kun retter blikket utover, og som slår fast at når fordommene innfris, så er det fordi de stemmer. Det er de som avviser eller overser at når fordommer innfris så settes vår egen humanitet på prøve. Da er det lett å utløse negative holdninger, endog hat.

Hat er ikke en god følelse, den spiser også opp den som hater. Mellommenneskelig er den drepende.

I den gamle rasisme-debatten lå fordommene alltid hos de vestlige, europeerne, den hvite kulturen. Erfaringene med det flerkulturelle samfunn har vist at fordommene trives utmerket også hos de ikke-europeiske innvandrerne. De er sjåvinistiske, rasistiske og sexistiske i like høy grad som europeerne. I noen tilfeller er de endog langt verre, spesielt folk med muslimsk bakgrunn i forhold til kvinner og homofile. Dette er pretty basic.

Folk som har mye å gjøre med innvandrere som har problemer, som helsepersonell og politi, opplever det som kalles holdningsslitasje. Det har folk i disse yrkene opplevd til enhver tid: man må passe seg for ikke å bli kynisk.

Nå er en ny dimensjon kommet til: kulturforskjeller, og det er duket for rasismebeskyldninger, som benyttes hyppig. De utgjør nok en belastning for tjenesteutøverne, viser en feltstudie av Raghild Sollund ved NOVA. Beskyldningene kan gå troll i ord.

Feltstudien konkluderer med at noe av det som sliter mest på ordenspolitiet er de stadige beskyldningene om rasisme. Sollund sier at politiet imidlertid er opptatt av å ikke forskjellsbehandle, men at de gjentatte rasismeanklagene har sammenheng med at det andre godtar som rutinekontroll, oppfattes som rasistiske overgrep av folk fra etniske minoriteter.

Det vi ser utspille seg er sosiale lover og en sosial dynamikk. Det oppmerksomme øye vil oppfange: store forskjeller på nær sagt alle områder: i kultur, status, språk, religion, økonomisk evne. Forskjeller er ikke statiske – de er i «bevegelse» og resultatet er gnisninger, som kan oljes av velvilje. Men noen ganger smeller det.

Det aktører og omgivelser da kan gjøre er å gå inn og bevisstgjøre. Det er en stor utfordring for alle, vanlige mennesker og politikere. Men myndighetene foretrekker en safe metode, en som ikke krever noe av dem: den moralistiske, bekjennelsesvarianten, den som spiller på skyldfølelsen: Er du en rasist? Innerst inne?

Det er katastrofalt, både for dem det rammer – i dette tilfelle hundretusener i offentlig sektor – og for «ofrene», som her får lettvinte forklaringer på sine problemer: det skyldes rasismen i det norske samfunnet, ikke dem selv.

Statsrådene Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen og Knut Storberget har i realiteten satt integreringsarbeidet tilbake.

De er feige. De tør ikke si høyt det alle oppegående mennesker vet: at fordommene blir innfridd. Daglig ser folk eksempler som bekrefter fordommer: kravmentalitet, overlegne holdninger, segregering osv. Noen norske barn var på besøk på Tusenfryd og sto i kø. De foran fikk «besøk» av en større gruppe mennesker og slapp dem inn på sin plass. Dette ble kommentert av de norske barna som sto bak. Da kom det fra en av de foran: -Slipp nå jødebarna frem!

Alle har hørt slike historier som bekrefter de verste forestillinger. Men hva gjør man med dem? Man trenger ikke tro at alle er slik av den grunn, og man kan minne seg selv om at: Slik vil vi hvertfall ikke bli.

Faren er at med mange negative erfaringer trekker mennesker seg unna og søker til det trygge. Det trygge er ofte det som ligner en selv.

Det er helt klart en bevegelse i det norske samfunnet mot at en søker til det trygge, bekreftende, det sikre. Det trenger ikke være homogent etnisk. Men ofte er det det.

Nordmenn har problemer med dette, de er i strid med seg selv: når innvandrere sier at «like barn leker best» er det greit, hvis en innfødt norsk sier det er det rasistisk.

Faren

Formynderne har valgt den moralistiske løsningen for lenge siden. Stundom skjer noe som ryster – enten det er terrorangrep i utlandet eller opprivende hendelser som kjønnslemlestelse av norsk-somaliske jenter. Da står vinduet åpent en stund og anledning til erkjennelse er der. Men formynderne ser ikke ut til å tåle å stå i en tilstand av konstante motsetninger, og velger harmonien så fort de får summet seg.

Da heter det at de tar avstand fra vold, fra diskriminering, rasisme og andre fine ord.

Oppseding

De sosialdemokratiske pedagoger har unnlatt å oppdra både foreldrene og den oppvoksende innvandrerslekt. Den tror den har retten på sin side: at de kan gjenskape et Pakistan i Norge, at kjønnsrollemønstrene kan bestå i et moderne samfunn. De har oppfattet at de har rett til å kreve likestilling, også mellom en undertrykkende gruppekultur og en individ-orientert. Det er en gigantisk misforståelse som er i ferd med å få katastrofale følger. Det gjør at muslimer tror de har rett til ikke å bli krenket i det offentlige rom feks. At skolen skal nøytraliseres livssynsmessig – men at muslimer skal kunne holde på sitt ser de på som den største selvfølgelighet. Likestilling betyr for dem retten til å være seg selv, på bekostning av andre. Det er det likestilling betyr i deres øyne. Denne tautologiske definisjon på toleranse deler de med andre totalitære systemer, enten de er kristne, nazistiske eller kommunistiske.

I et moderne samfunn som det norske kan man si: velkommen til shizofrenien!

Mobben

Innvandrermiljøer har oppfattet at de har rett til å leve sitt eget liv. Til dels sliter de, og makter ikke mer. Men det er formynderne som har gitt dem den moralske retten til å være seg selv nok.

Så inntreffer en episode som Ali Farah som slås ned i Sofienbergparken i Oslo og blir dårlig behandlet av ambulansefolkene. De hausset øyeblikkelig opp av mediene. Mediene er noen av de sterkeste vokterne av shizofrenien. De trenger case stories som de kan kjøre maksimalt. Slike skandale-human touch-saker er som rus for mediene. De blir bokstavelig talt høye på sine egne historier.

Men andre betaler prisen.

Et tilstrekkelig antall innvandrere reagerer som på cue: nå har de rett til å trakassere tilbake. Det er den kulturelle hevnrefleksen omsatt til moderne norsk. Velkommen til vendettaen. Ambulanser får fingeren, blir blokkert, eller blir utsatt for chicken-prøver med motgående biler i samme kjørefelt. Abid Q. Raja fordømmer slik oppførsel, men ber samtidig folk «kanalisere hatet gjennom oss». Samtidig avslører han noe om motiver når han sier at det «bare er de to sjåførene» kritikken gjelder, for i neste omgang å si at det «gjelder hele systemet».

– Det er veldig mange som føler seg sinte, men det er viktig at aggresjonen ikke rettes mot ambulansepersonellet generelt. Det er ikke en farbar vei. Vi har ikke rettet en generell kritikk mot ambulansesjåførene, men en kritikk mot systemet, sier Raja, og legger til:

– Den kritikken som er rettet mot ambulansesjåførene, gjelder de to som var på jobb. Ingen andre, sier han til VG Nett.

Svært mange innvandrerrepresentanter, dvs. muslimer, snakker om faren for at «ting kan komme ut av kontroll». Det er mulig de selv ikke er klar over hva de sier, men i mine ører høres det ut som klassisk utpressing. «Hvis du ikke innfrir og gir etter, så kan jeg ikke garantere konsekvensene». Med et annet ord kalles det «bad cop, good cop». Den som advarer mot følgene spiller på lag med mobben. Bare det å ytre en slik «frykt» er å gjøre det.

Da er vi over i konsekvensene av gruppe-kulturen. Da er den overført til det norske samfunn. Det foregår rett foran øynene våre, men mediene later som om de ikke ser det en gang.

Politiets holdninger slites ned av erfaringer