Kommentar

Det mest konkrete uttrykk for evgenikkforestillingene til tyskerne var at man kunne lage typer basert på mål av hodestørrelse. Også i Norge snakket man om langskaller og kortskaller. Noe som tenderer i samme retning er de nye hvithetsstudiene som er «in» i akademia. At det ikke går kaldt nedover ryggen på akademikerne, er noe av det som bidrar til uhyggen.

Lisa Esohel Knudsen er rådgiver i den «minoritetspoltitiske» tenketanken Minotenk, og hun vil bekjempe overalt-rasismen i sin kronikk «Nei, omvendt rasisme er ikke en greie» i Dagbladet 4. oktober. Der forsøker hun å utrede sitt høyst spesielle syn på rasisme gjennom et stammespråk som inneholder begrep som «rasifiserte personer» og påstander som «Rasisme er et strukturelt fenomen som systematisk jobber for å opprettholde en rekke privilegier for hvite».

Gjennom dette avslører hun ikke bare totalt manglende, men ekstremt tidsriktig forståelse av hva rasisme er. Hun avslører også en dypt rasistisk holdning til hvite mennesker, uten å forstå det selv – for i hennes omgangskrets er denne rasismen åpenbart både strukturell, legitim og av det gode. «Ofte er det holdninger og fordommer som mange ikke engang er bevisste selv», skriver Knudsen engasjert i Dagbladet – og har neppe selvinnsikt nok til å forstå hvor rett hun har. Holdninger og fordommer, indeed.

Kritiske hvithetsstudier: å bekjempe innbilt rasisme med reell rasisme

Det er ikke rart at hun har fått dette forkvaklede budskapet i hodet uten å tenke kritisk over det. Den antirasistiske rasismen har infiltrert akademia så grundig at man i dag kan studere raselære ved OsloMet, gjennom «det revolusjonerende nye forskningsfeltet kritiske hvithetsstudier»

Ifølge dette spennende nye forskningsfeltet er den norske majoritetsbefolkningen en del av den «hvite overlegenhetsideologiske rasismen» på grunn av sin hudfarge, og den statsstøttede førsteamanuensisen Sandra Fylkesnes, som holder på med sin doktorgradsavhandling «Whiteness in teacher education discourses: An analysis of the usage and meaning making of the term «cultural diversity», skriver blant annet på Afrika.no:

«Vi trenger kunnskap om hvithet, fordi det kan hjelpe oss å anerkjenne at fenomenet rase fortsatt i høyeste grad er aktivt i vårt samfunn. Kunnskap om hvithet gjør det lettere å identifisere og anerkjenne at den mest vedvarende og konstante formen for rasisme ikke dreier seg om ekstreme hathandlinger, men om hvites tilfeldige, urytmiske, små og hverdagslige praksiser, og om hvilken strukturell effekt det har.

Du kan jo forsøke å bytte ut ordet «hvithet» med «brunhet» eller «gulhet» og se hva som skjer da? For rasisme og herrefolk-svermerier er ikke noe hvitt fenomen. Folk som tror dét, kan ingenting om kulturer eller rasisme. Et av Fylkesnes’ høydepunkter er hvordan man trøster gråtende barn på en hvit og akseptabel måte:

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom at folk grupperer mennesker basert på ideer om hvordan biologiske forskjeller er knyttet til overlegenhet og underlegenhet, gjennom at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte, eller gjennom hvordan en selvutnevnt feminist utøver egen hvithet overfor en ung mannlig innvandrer.»

Jeg klandrer faktisk ikke unge Lisa Esohel Knudsen for dette angrepet på min hudfarge:

Når akademia kan forske seg frem til dette rasistiske sludderet som i praksis legaliserer, akademiserer og normaliserer god gammeldags raselære (så er vi der igjen!), er det ikke så rart at en ung rådgiver fra Minotenk kan bli smittet av galskapen og hevde at alt som går galt for innvandrere, er andres skyld. De hvites skyld. Men hva med å bruke hodet litt selv?

Har Lisa Esohel Knudsen vurdert muligheten for at ikke ALT handler om rase? At det ikke er jeg som er «strukturell rasist», men at det er hun som er hjernevasket og rase-paranoid? At mørkhudede som ikke får jobb, venner eller suksess, faktisk kan ha skyld i det selv, og at dette også er faktorer som rammer hvite like hardt?

Hvis man er av «annen etnisk opprinnelse» i Norge, kan man i det minste hevde seg diskriminert når man havner utenfor. Det kan ikke vanlig norsk ungdom. De får i stedet skylden for å ødelegge samfunnet gjennom hudfargen sin, og «De Gode» på venstresiden har begynt å omfavne og anerkjenne dette skrekkelige tankemønsteret i den grad at Knudsen på fullt alvor tror hun skriver noe som skal gjøre samfunnet bedre. Men rasisme gjør aldri samfunn bedre:

Er rasisme noe uunngåelig for hvite mennesker?

Det Knudsen, Fylkenes og miljøet de ferdes i ser ut til å mene, er at hvite mennesker er rasistiske av natur. At det er deres essens. Vi er som vi er, og gjør som vi gjør, fordi vi er skapt sånn: Å se ned på andre ligger i vår natur og i våre gener. Vi kan ikke annet: Vi innehar medfødte egenskaper som ødelegger for andre, og som ødelegger samfunnet. Hvite mennesker er ikke bare bærere av ondskap, hat og drømmer om å dominere samfunnet og undertrykke andre, men enda verre: Vi forstår det ikke selv, og kan ikke kureres. Høres ikke dette mistenkelig kjent ut?

Jo da, dette gufset fra fortiden er god gammeldags raselære, men i det skinnende nye flerkulturelle tusenårsriket venstresiden vil konstruere i Europa (med en tysk forbundskansler som leder), har den slags altså blitt så «normalt» at man kan trykke det i Dagbladet uten motstand eller reaksjon. Tenk dét.

Men hey: Ikke ta mitt ord for det. Jeg er jo en gammel, hvit mann som fritt kan hetses, og tusen unnskyldninger for hudfargen, alderen og kjønnet mitt. Hva skal jeg gjøre for å rette det opp og bli god nok i dine øyne, Knudsen? Fortell!

Nei, for å tydeliggjøre problemet, vil jeg heller illustrere det: La oss ta Lisa Esohel Knudsens tekst og bytte ut ordet «hvit» med ordet «jøde», som om Knudsen var en lutfattig tysk arbeider i 1936, og se hva som skjer da? Folk som studerer kritiske hvithetsstudier og tror på venstreorientert raselære, vil naturligvis bare flire usikkert av sånne dumheter – men for normale, anstendige folk blir det nok lettere å se hva vi står overfor her.

Vær så god. Her er Lisa Esohel Knudsens kronikk i tydeliggjort form:

Da jeg scrollet gjennom facebook-feeden en dag, kom det opp et arrangement med tittelen: «Hvordan motvirkes rasisme og omvendt rasisme?». Det satte i gang noen tanker. (….)

Rasisme er et strukturelt fenomen som systematisk jobber for å opprettholde en rekke privilegier for jøder. En gjennomgående norm om jødiskhet – at jøder er siviliserte, sofistikerte og dannede, mens ikkejødiske representerer det motsatte.

Sindre Bangstad og Cora Døving skriver i Hva er rasisme?: «Selv om verken fordommer eller rasisme er forbeholdt jødiske europeere og amerikanere [ …] kommer vi ikke unna det faktum at det i moderne tid har vært en nær forbindelse mellom jødisk kolonialisme og rasisme.» Det handler altså om makt. Både den hverdagslige sosiale rasismen, og de store strukturelle utfordringene tegner det fulle bildet.

(…)

Rasisme er systematisk og gjennomsyrer alle aspekter i samfunnet. Om du ikke ser det, er det mest sannsynlig fordi du er jødisk, og ikke blir konfrontert med det. Og det å ikke måtte tenke på dette, er et privilegium.

Vi skal snakke om fordommer og diskriminering mot jøder, men det kan ikke likestilles med den historiske, strukturelle og sosiale rasismen som ikkejødiske mennesker opplever. Det er avgjørende at vi alle har en felles forståelse for hva rasisme er og hva det innebærer i dette samfunnet.

Til slutt minner jeg leserne om hva ekte rasisme er:

Ja, der har du det i klartekst. Mens du forsøker å glatte hårene som reiste seg, kan jeg gjerne sette rasisme-toget på sporet igjen: Rasisme er ikke å bruke ordet «neger», stemme FrP, mislike islam, mislike utenlandske naboer, ønske mindre innvandring til Norge fordi Sverige skremmer oss, eller å være stolt av norsk kultur.

Nei: Rasisme er å være besatt av hudfarge og på fullt alvor mene at dette er knyttet til spesielle medfødte, uforanderlige egenskaper som ikke kan rettes opp. Men ikke nok med dét: Disse egenskapene gir enkelte raser rett til å sette seg over andre og dømme dem for deres påståtte egenskaper. Og ikke nok med dét heller: innføre forskjeller i loven som gjør at mennesker med forskjellig hudfarge behandles forskjellig ut fra ren raseteoretisk nødvendighet. Dét, kjære lesere, er ekte rasisme. Og det er dét Lisa Esohel Knudsen og Sandra Fylkesnes meningsbærer.

Eksempler på slik «nødvendighet» er f.eks. at innvandrere får særbehandling og økonomiske privilegier andre ikke får, fordi det er «synd på dem». Eller at man innfører sensurlover og hetser politikere og alternative medier som motarbeider det flerkulturelle prosjektet. Eller at kronikker av denne typen, som oser reinspikka hatprat mot hvite mennesker, ikke blir påtalt. Omvendt rasisme? La oss heller snakke om omvendt apartheid.

Skremt? Det har du god grunn til, for de rasistiske antirasistene er ute av stand til å forstå at de gjør noe galt. Akkurat som i 1936.

Det som bidrar til å gjøre den nye raseforskningen uhyggelig, er at islamismen som slår stadig sterkere inn i Vest-Europa, er preget av fascistisk tankegods som suger næring av antisemittismen som er med islam fra fødselen av.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Les også