Khamshajiny Gunaratnam under høring om ungdomskriminalitet i Oslo Rådhus. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Dersom man ikke er bevisst inkluderende, er man ubevisst ekskluderende, sier Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam, som står bak forslaget om å innføre kursing i «strukturell rasisme» for offentlige ansatte.

Ifølge Gunaratnam finnes det uformelle strukturer i samfunnet som holder mennesker med mørk hud nede i samfunnet, skriver Nettavisen. Forslaget hun legger fram lyder som følger: «At kommuner skal få ressurser til å tilby kurs om rasisme og strukturell rasisme for ansatte i kommunen».

Det eksisterer usynlige strukturer i det norske samfunnet som rammer minoriteter i større grad enn etniske nordmenn, mener Gunaratnam.

– Når vi snakker om strukturell rasisme i Norge, så er det ikke apartheid eller strukturelle ting i systemet, som det er i USA. Men jeg mener strukturer som gjentar seg, ikke nødvendigvis fordi folk er onde, men først og fremst på grunn av manglende kunnskap, sier Gunaratnam til Nettavisen.

Gunaratnam sier eksplisitt at det i Norge ikke gjelder samme strukturer i systemet som i USA, men trekker like vel frem strukturer for å underbygge norsk «strukturell rasisme». Blant eksemplene er politiets etniske profilering, at mennesker med mørk hud og innvandrernavn har vanskeligere for å bli innkalt til jobbintervju og at det er vanskeligere for innvandrere å leie bolig. Fellesnevneren for disse påstandene er etnisitet, mener Gunaratnam.

Gunaratnam unnlater å se på årsakene eller sammenhengen bak eksemplene hun trekker frem. Hun tegner et bilde av en underbevisst eller utstrakt rasisme mot fargede mennesker i det norske samfunnet og setter inn en kur som ikke står i forhold til «problemet». Tenk om det ikke har med rasisme å gjøre? Tenk om det har med holdninger, egenskaper og erfaring å gjøre? Tenk om det faktisk er slik at politiet stopper en mørk person i blå hettegenser, nettopp fordi det er signalementet på en person de leter etter?

I USA ble hvite ansatte i Seattle kommune ble innkalt til kurs hvor de skulle avlære seg seg å være hvite. Å være hvit er en tilstand, et privilegium som må avlæres. Det er dette den «strukturelle rasismen» i USA bygger på. Segregeringen og forskjellsbehandlingen basert på hudfarge vokser seg større. I California er antidiskrimineringsloven opphevet for nettopp å kunne forskjellsbehandle ut fra hudfarge.

Deltakerne på kurset i Seattle ble oppfordret til å snakke med seg selv om hvordan man er delaktig i rasisme. Forslaget Gunaratnam legger frem synes å bygge på samme grunnlag: Dersom man ikke er bevisst inkluderende, er man ubevisst ekskluderende.

Gunaratnam trekker fram et eksempel på inkludering som hun mener er relevant for Norge. Kommunens ansatte skal legge til rette for å lære innvandrerbarn om for eksempel teltturer.

– Da jeg var leder i AUF i Oslo var det mange ungdommer med minoritetsbakgrunn som ikke hadde noe forhold til telttur, eller foreldrene ikke skjønte hva barnet deres skulle gjøre på en politisk ungdomsleir. Det var også mange som ikke hadde telt eller nødvendig utstyr. Da må vi tilrettelegge og sørge for at de blir inkludert, sier hun.

At foreldre selv er ansvarlig for å ivareta og oppdra sine barn, er ikke interessant. Hvordan er nordmenn rasister for at innvandrerbarn ikke drar på telttur med familien sin? Eller at foreldrene ikke prioriterer å kjøpe teltutstyr til barna sine? Er det norske skattebetaleres oppgave å finansiere dette?

Gunaratnam får støtte av Oslo AUF-leder Varin Hiwa, som mener det er fort gjort å se seg blind på ulike begreper. De mener begge at det er viktig at folk lærer seg å anerkjenne sine privilegier når man deltar i debatter.

– Noen av oss er mer privilegerte. Jeg er privilegert fordi jeg ikke er muslim. Ikke fordi det er dårlig å være muslim. Men fordi man slipper mer av hetsen. Og sånne ting gjør at man er mer akseptert i samfunnet. Når jeg deltar i debatter prøver jeg å anerkjenne hvilke privilegier jeg har, og hvilke privilegier jeg tar med meg inn i debatten. Det kan jeg anerkjenne på vei inn, men samtidig delta i debatten, sier Hiwa.

Hun mener tilsynelatende at muslimer er mindre privilegerte, fordi deres ideologiske og religiøse tilhørighet ikke er forenelig med det øvrige samfunnet, og at de derfor mottar mer hets. Det er slike hensyn kommuneansatte må læres opp i.

Sannheten er at mange etniske norske, og spesielt konservative, hetses og stemples. Mennesker henges ut for sitt politiske ståsted, stemples som høyreekstreme, og noen mister levebrødet sitt fordi de bruker ytringsfriheten sin til å påpeke realiteter i samfunnet. Det finnes mange eksempler, blant dem: Geelmuyden Kiese og Jon Helgheim, Document stemples som et høyreekstremt nettsted, mennesker som samles i demonstrasjoner mot styresmakten kobles mot nazister og konspirasjonsteoretikere – det siste eksemplet er Charter-Svein, som har stått i hardt vær den siste uken.

På en annen side har Gunaratnam helt rett i at det finnes strukturell rasisme i Norge, men det er ikke den formen for strukturell rasismen hun promoterer. Innvandrere blir positivt diskriminert gjennom lovverket, et stjerneeksempel er paragraf 185. Dessuten blir innvandrere og kvinner kvotert inn i offentlige stillinger, og får dermed forrang ved ansettelser. Innvandrere har også særopptaksregler ved høyere utdanning,  fordi de har et annet morsmål norsk, så fremt de kan sannsynliggjøre at språkproblemer har påvirket karakterene fra videregående skole.

Er det på tide at muslimer og innvandrere kurses i egen rasisme? Og at politikere og subsidierte medier kurses i systemkritikk og positiv diskriminering?

Positiv diskriminering for en gruppe er nemlig negativ diskriminering for en annen. Sett ut fra likhetsprinsippet i Norge faller dette på sin egen urimelighet, det inkluderer forslaget til Gunaratnam som vil øke diskrimineringen av nordmenn til fordel for innvandrere. Er det ikke nok nå?

Kjøp Ruud Koopmans bok her!