Håndbok for unge antirasister er en bok som gir normale, anstendige mennesker dyp innsikt i hvordan ekstremistiske aktivister tenker: De ønsker å gjeninnføre raselære som grunnlag for å bygge et nytt type samfunn. «Antirasisten» skal dele inn menneskeheten i to kategorier: hvit og ikke-hvit, hvor den ene har skylden dersom den andre ikke lykkes.

Det var en tilfeldighet at jeg skulle krysse vei med denne boken. Det var en helt vanlig ettermiddag, jeg trengte et avbrekk fra den travle hverdagen og bestemte meg for å dra på Ark bokhandel for å se om jeg kunne finne noe snadder å koble ut med. På vei inn ble jeg stående og studere topplistene. Der, i midten av alle topplistene, stod den: Håndbok for unge antirasister.

En følelse av irritasjon skylte over meg. Begrepet «antirasist» gir dårlig smak i munnen, og når det attpåtil klistres på forsiden av en barnebok, er det nok grunn i seg selv til å skru opp skepsisen. Begrepet «antirasist» er nemlig ikke det det en gang var. Som kjent endrer begreper innhold og betydning over tid, og nå om dagen skjer denne endringen så raskt at det kan være vanskelig å henge med på reisen.

Begrepet «antirasist» kan i dag like gjerne gå under raseideologiens opprinnelige navn: rasisme. Det er ingenting anti ved «antirasisme», med mindre «anti» fungerer som et speil. Det skal vi få bekreftet i denne barneboken.

Håndbok for unge antirasister er i så måte en fascinerende bok, som gir normale, anstendige mennesker dyp innsikt i hvordan ekstremistiske aktivister tenker: De ønsker å gjeninnføre raselære som grunnlag for å bygge en ny type samfunn hvor alle hvite er iboende rasister, bevisst eller underbevisst, og har skylden for alt som går galt for mennesker som ikke er hvite – også kalt «strukturell rasisme».

Strukturell rasisme 

Innledningsvis kan vi lese at rasisme er komplisert og vanskelig. Det er feil. Rasisme er hverken komplisert eller vanskelig. Rasisme er når man deler mennesker inn i over- og undermennesker og setter ett lovverk for én gruppe og et annet lovverk for en annen. Det handler om et hierarki basert på fysiske egenskaper, som for eksempel hudfarge.

Det er dog forståelig at forfatterne av denne boken oppfatter rasisme som «komplisert og vanskelig», fordi boken rett og slett er rasistisk. Rasisme er noe man må lete etter med lys og lupe, og når man ikke finner noe, så må den konstrueres. Problemet er bare at ved en slik metode flommer hykleriet over.

Allerede når Williamson og Jacobsen skal forklare hva strukturell rasisme er, går det galt.

«Ordet strukturell kommer fra ordet struktur, som beskriver hvordan noe er bygget opp. Når en struktur er laget for en bestemt type mennesker, er det vanskelig for andre å bruke den. En struktur kan for eksempel være et klatrestativ. Den som har bygget klatrestativet, har kanskje tatt utgangspunkt i flertallet, og bygget det sånn at det passer disse menneskene best, mens de som er annerledes, opplever at de ikke kommer seg opp i klatrestativet. Kanskje er de som har bygget klatrestativet veldig høye, mens de som vil bruke det er ganske lave. Selv om de prøver, vil de ikke kunne klatre opp, fordi klatrestativet ikke er laget for dem, selv om det er tilgjengelig for alle og alle får lov til å bruke det. Sånn er det også med mye større og mer kompliserte strukturer, sånn som skolevesenet eller helsesystemet. I Norge, som fram til 1960-tallet ikke hadde så mange innvandrere, er det meste laget for hvite mennesker.»

Man kan gå tom for ord. I en bok som altså skal lære barn å være antirasister, velger forfatterne å bruke «hvithet» for å bortforklare at enkelte mennesker ikke rekker opp. Ingen land, intet skolevesen, helsevesen eller annet vesen, kan tilpasses absolutt alle. Til og med nordmenn er forskjellige, men det overses glatt.

La oss ta en kikk på eksemplene forfatterne trekker frem:

Det er altså andres skyld at foreldrene dine ikke vil eller kan hjelpe deg med leksene hjemme? Det er andres skyld at du velger å bli kriminell? Nei, det er det ikke. Og nei, det er ikke vanskeligere å få seg jobb hvis man har et «fremmedklingende» navn. Det er motbevist.

Derimot har vi kvoteringer for innvandrere, faktisk får personer med innvandrerbakgrunn fordeler både på enkelte studier og i offentlige jobber i Norge. Dét er virkelig systematisk rasisme, et system som er rigget for å fremme mennesker basert på deres kulturelle bakgrunn, og ikke på deres kompetanse. Likesom det er konstruert slik at rasismeparagrafen (paragraf 185) ikke kan ramme majoritetsbefolkningen (les: nordmenn) om de så utsettes for hets og sjikane på grunn av sin hudfarge, fornedringsran, vold eller annen rasistisk og diskriminerende atferd.

Videre kan vi lese at «hvite amerikanere mener fremdeles at landet bare er for de hvite» og at «fremdeles er det slik i verden at hvite folk har mer makt enn ikke-hvite.» Så mye for å ikke dømme mennesker basert på hudfarge, for mennesker med hvit hudfarge har jo privilegier, må du vite!

Hvite og ikke-hvite, det vil si alle mennesker på jorden som ikke har hvit hud, spiller samme spill med ulik vanskelighetsgrad. Ikke-hvite spiller på høy vanskelighetsgrad, fordi de ikke er hvite. Mens hvite mennesker spiller på lav vanskelighetsgrad, fordi de er hvite. Noe mer rasistisk oppgulp skal man lete lenge etter.

«De hvite har en slags fordel i verden, sett i forhold til de som ikke er hvite. Derfor er det så viktig å snakke om strukturell rasisme med alle du kjenner, uansett hvilken hudfarge de har.»

Dette er et giftig tankegods.

For det første er ikke påstanden sann, hvite mennesker har ikke fordeler bare fordi de er hvite. Fortell det til en fattig britisk familie eller til etnisk norske barn i Norge som lever under fattigdomsgrensen. Det er ikke slik at hvit hudfarge produserer gull, hvor enn mye noen har lyst til å tro det.

For det andre er dette en kollektiv ansvarsfraskrivelse, helt i tråd med det giftige tankegodset som fremmes i hele Vesten i dag: All ulykke er hvite menneskers skyld, og hvite mennesker må derfor si fra seg det de har, det være land, historie eller suksess.

Dette er et tankegods som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn. Bytt ut «hvit» med «jøde» eller «muslim» i avsnittet om white privilege. Hvordan høres det ut da?

Min oppfatning trumfer din intensjon

Vi må lete med lykt og lupe for å finne rasisme i boken. Eksemplene er regelrette påfunn. I en samtale mellom karakterene i boken skal vi læres opp i hvordan vi skal bruke språket for å unngå å krenke andre.

Ikke still spørsmålet «Hvor kommer du egentlig fra?», det er rasistisk, ifølge forfatterne av boken. Spør heller: «Hvor har du dine røtter fra?» Da får mottakeren en varm følelse inni seg.

Det er visst rasistisk å spørre «Hvor kommer du egentlig fra?», for det fremmer negative følelser hos mottaker. Så rasisme har ingenting med dine intensjoner å gjøre, det har med hvordan mottakeren du kommuniserer med oppfatter deg.

Hvordan skal vi navigere i en slik verden? Hvordan skal vi kunne gjøre eller si noe som helst når det ikke lenger er vi som definerer våre intensjoner?

Kultur og tilhørighet

Denne boken deler verden inn i «hvit» og «ikke-hvit». Hvit og ikke-hvit er ikke raser, dersom vi skal bruke det forbudte begrepet. Hvit og ikke-hvit er ikke ulike etnisiteter. Det er et spekter av etnisiteter innen disse to «kategoriene». Å dele menneskeheten inn i hvit og ikke-hvit, er så enkelt at bare enkle mennesker får det til. Polakker og nordmenn er to ulike folkegrupper, selv om vi begge er hvite. Det samme er marokkanere og kongolesere, som er ikke-hvite, for å bruke bokens terminologi.

Å skulle bruke sekkebegreper i en debatt om rasisme er i hvert fall absurd.

Med innføringen av en svært begrenset fargeskala kan vi snart se langt etter å bruke begrepet etnisitet også, for til tross for at det er et antropologisk begrep om kulturell tilhørighet, viser det også til farge og geografiske røtter – uansett om vi vil det eller ikke. Det utfordrer derfor «antirasistenes» påstand om at en somalisk flyktning kan komme til Norge som 4-åring og bli norsk. Bli nordmann. Antirasisten trenger en verden som deles inn i hvit og ikke-hvit, for da kan nesten alle bli hva de vil. Untatt hvite, da, for de er født onde.

Det denne boken ikke inneholder, er begreper som kultur og ukultur. Det antropologiske begrepet etnisitet har nemlig noe for seg. Kultur definerer oss. Kultur definerer vår identitet, vårt verdisett, vårt tankesett og vår forståelse av verden omkring oss. Kultur gir oss tilhørighet. Kultur er noe vi deler med andre likesinnede.

Kultur kan også være hovedårsaken til at vi mennesker misliker hverandre. Det være seg kulturelt eller subkulturelt. Kultur er hovedårsaken til at noen land lykkes der andre mislykkes.

Et godt eksempel på kulturforskjeller er mannen som drepte sin ekskone og hennes nye kjæreste i Stavanger i fjor. I den tiltalte syriske mannens kultur ville ikke et slikt drap ryste noen, hvilket han også sa under et avhør med politiet, for det gjenopprettet hans ære i samfunnet. I vår kultur er drap uakseptabelt, uansett årsak. Hvordan skal disse to kulturene kunne ha noe fellesskap?

Det er ikke det minste rart at innvandrere som kommer til Norge føler på utenforskap. Norsk kultur er helt fremmed for mange, og det er vanskelig å finne seg til rette i en kultur som er så dramatisk annerledes enn den de kommer fra. Det har fremdeles ingenting med rasisme å gjøre.

Det som skjer når man blander kulturer som ikke lar seg blande, er segregering. Vi samler oss i mindre grupper hvor vi føler tilhørighet, og så misliker vi hverandres grupper. Det splitter samfunnet, og det har ingenting med rase å gjøre. Det denne boken presenterer, er i beste fall overfladisk vissvass og en rekke rasistiske holdninger overfor hvite mennesker. Hudfarge er overfladisk, kultur er dybden.

Det er påfallende hvor fiksert «antirasistene» er på utseendet, eller innpakningen, om du vil. De stiller ulike krav til ulike grupper basert på hudfarge, samtidig som de hevder at «inni er vi like». Hvordan får de det til? Det er ingen hensyn til kultur, intelligens, personlige kvaliteter eller egenskaper. Alt handler om hudfarge og skal rangeres deretter.

Dette er et resultat av «Equity». Like rettigheter og friheter er ut, det er utfallet som skal være likt. Da er det helt greit å diskriminere litt.

Vær så god bli sprø!

En farlig vei 

Å forkaste kultur og forenkle menneskets gruppetilhørighet tjener «antirasistens» agenda, og man kan lure på om «antirasistene» faktisk er så utspekulerte at de er klar over det – selv om jeg har mine tvil. Forenklingen tjener politikere som ønsker en globalistisk politikk, hvor nasjonalitet, kultur og etnisitet viskes ut og menneskeheten deles inn i farger, hvor «antirasistene» gjør seg til nyttige idioter for idealet om en verden med ett fellesskap.

Men hvorfor i det hele tatt gjøre en slik forenkling?

Fordi mennesket lengter etter tilhørighet. Å stå alene gjør oss nemlig sårbare. Behovet for tilhørighet er så sterkt at mange er villig til å gi avkall på egne behov og egen verdighet bare for å tilhøre et sted. Behovet for tilhørighet er menneskets svake punkt, behovet gjør det lett å manipulere oss.

Å være en del av fellesskapet, eller tilhøre fellesskapet, har en pris: Fellesskap som ikke er basert på dype relasjoner til sine gruppemedlemmer, trenger en fiende for ikke å implodere. 

En felles fiende fører mennesker sammen, de trenger ikke en gang like hverandre.

Professor, foreleser og forfatter Brené Brown, som har forsket på blant annet skam og tilhørighet, maler et dystert bilde av fellesskapet både i USA og globalt: Vi har mer like meninger enn før, vi deler oss inn i ideologiske bunkere, vi omgås mye mer med mennesker som tenker som oss, men tilhørigheten og relasjonene er overfladiske.

«We just hate the same people», som hun sier.

Hatet mot en felles fiende er bekymringsfullt, spesielt i denne skalaen – og spesielt denne varianten, hvor en spesifikk gruppe mennesker gjøres til syndebukker for alle andres ulykke. Gjentatte ganger har vi sett hvordan et stort kollektiv av hatende mennesker går ned en vei som resulterer i massiv lidelse og folkemord. Disse kollektivene har mer til felles med «antirasistene» enn det «antirasistene» kanskje er klar over.

«Dette er ganske kompliserte greier», står det i boken. Det er helt riktig, men det er fordi det er ren galskap som ikke henger sammen, uten å miste begrepet om hva rasisme egentlig er. Boken gjentar flere steder at mennesker ikke kan deles inn i raser, at hudfargen din ikke definerer deg, men at hvite mennesker underbevisst undertrykker ikke-hvite. Denne boken er så full av selvmotsigelser at det er vanskelig å komme ut av den med vettet i behold.

 

Jeg avslutter med et sitat av Brené Brown: «Stop walking through the world looking for confirmation that you don’t belong, because you will always find it.»

 

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂