Kommentar

Det tyngste argument man kan slenge på bordet i en debatt om kultur og samfunn, er ordet hvit. Det er for å si det med et forslitt ord – stigmatiserende. Der stopper all debatt. For hvit er et annet ord for rasisme, og antirasisme er omgitt av det selvinnlysende, uimotsigbare lys som religionen en gang var.

Det er på høy tid med en revisjon av rasisme-begrepet.

Begrepet har idag en ideologisk funksjon. Det viser en virkelighetstest: hvorfor er antirasistene så lite opptatt av rasisme andre steder enn i Vesten?

BBC har i dette øyeblikk en såkalt World Debate om slaveri: Slaveri er ikke utryddet, det er høyst levende og antar mange former: på Haiti blir hvert tiende barn født som såkalt rustabeq (ordet er tatt fra TV), hvilket vil si hus-slave/tjener. En av paneldeltakerne fra MIT i Boston levde som rustabeq fra 4,5 til 12 år. Han sov under kjøkkenbordet, slet fra 5.30 til sent på kveld, som et esel. Alle medlemmer av huset måtte tiltales som mister og misses, også barna som var yngre enn ham. Det var først da han kom til USA at han slapp unna.

Slaveriet antar mange former: som de såkalte «sweatshops» med ulovlig innsmuglede arbeidere. De finnes i mange land, fra Storbritannia og USA til land i Østen. Hva med kinesiske fabrikker? De minner sterkt om sweatshops. Arbeiderne arbeider i helsefarlige lokaler, har aldri fri, blir låst inne, og blir trukket urimelig for kost og losji. Jeg husker ansiktet til en jente som spurte om fri til å besøke sønnen som hun ikke hadde sett på et år. Hun fikk nei.

Veksten i Kina er for en stor del bygget på denne hensynsløse utnyttelsen av arbeidskraften.

Så har vi den seksuelle utnyttelsen. I den arabiske verden utfører filippinske hushjelper både husarbeid og seksuelle tjenster. Lest om skjebnen til hushjelpene i Saudi-Arabia, som blir fratatt passene og er helt rettsløse?

Pervers

NRK/Dagsrevyens Tove Bjørgaas var i Saudi-Arabia og intervjuet smilende jenter fra overklassen som hadde gått på amerikanske skoler. De var tilhengere av gradvis forandring. Evolusjon. For en del år tilbake forsøkte noen saudiarabiske kvinner å vise at de også kunne kjøre bil. Det syntes dagens jenter var å provosere. Disse kvinnelige aktivistene hadde satt reformene tilbake med 20 år.

Dette sprøytet lot NRK-journalisten passere. Hva hvis noen hadde sagt noe lignende om svarte i Amerika på 60-tallet? At de som satte seg foran i bussen truet svartes fremgang? Hva er forskjellen?

Et grelt eksempel på at dagens antirasisme kun gjelder Vestens forhold til De andre: til de med mørkere hudfarge.

Hele spekteret av undertrykkelse er man i liten grad interessert i når det ikke kan innpasses i et selvplagende univers.

Man er interesert når det kan innpasses i utbytting av den fattige verden: fotballene som ble sydd i Pakistan skal gi oss dårlig samvittighet for ødelagte barnehender. Men hva med oseanet av undertrykkelse som er vevet inn i internasjonal handel og lokale forhold: Hørt om dali, de kasteløse i India, som utgjør titalls millioner? Går det an å være så selektiv i sin solidaritet?

Egentlig er det ikke rasisme vi snakker om, men diskriminering. I den mest bokstavelige betydning: utskilling, utdefinering, å behandle noen annerledes.

Japanerne er et av de mest diskriminerende folkene: restriksjonene på innvandring er strengere enn noensinne, for Japan mener erfaringene Vest-Europa nå høster ikke er avskrekkende. Han-kineserne er hovmodige overfor minoritetene. Arabere er rasister, i dagens språkbruk, overfor afrikanere og svarte. Eksemplene kan flerfoldiggjøres. Som ansatte på asylmottak kan fortelle: det finnes en rangorden blant nasjonene, der noen anser seg for å stå over andre.

Det er diskriminering, ikke rasisme. Etter Hitler er det vanskelig å bruke rasisme-begrepet på annet enn den biologiske varianten. Den har satt standarden. Noe annet er å utvanne begrepet, gjøre det til et ideolisk våpen, slik det vitterlig fungerer.

Generelt ved å gi hvite skyldfølelse for deres kultur, og mer spesielt: stemple israelere med rasisme-begrepet, og amerikanerne som nykolonialister/imperialister. I ytterkanten av denne propagandaen finnes det noen riktig grumsete koblinger.

Det er kultur det handler om. Selv ordet hvit handler om kultur, ikke rasisme. Ja, vi tilhører en hvit kultur. Og innvandere kan godt ta over den og bli «hvite».

Fordi debatten ses gjennom rasisme-rasteret kommer man ikke videre. Det avføder tvert om en masse motvilje.

Å erkjenne at det handler om kultur, ikke rasisme men diskriminering, åpner for en helt annen debatt. Det er langt mindre ladet ord, hvis det frikobles fra rasisme. En viss diskriminering er en naturlig del av det å være menneske og leve i samfunn. Den fremmede har alltid vært en potensiell trussel.

Med et slikt utgangspunkt kan man også lettere bekjempe negativ diskriminering. Men den bannlysing myndighetene forsøker seg på, med til og med å innføre omvendt bevisbyrde, er fåfengt og skadelig. Det er grenser for hva lover kan forby. Det finnes typer av diskriminering som ikke kan forbys, fordi de er umulig å bevise. De tilhører den menneskelige interaksjon, og lar seg ikke definere juridisk.