Kommentar

For et par dager siden hadde VG et to siders oppslag om det seksuelle misbruket av syriske jenter som har flyktet med sine familier. Over hele Midtøsten er det menn som kjøper seg ungjenter for småpenger. Det er snakk om både brudekjøp og prostitusjon, som skjer under dekke av den shia-muslimske praksis om tidsavgrenset ekteskap, noe som nå også har spredd seg til sunnier.

Trafikken er «stygg» og omfattende. Redaktøren av London-avisen Al Quds, Abdel Bari Atwan, påpeker omfanget og fordømmer trafikken. Han forsvarer ellers arabernes sak, også de radikales.

Tidligere var det irakiske jenter som hadde flyktet til Syria, som var utsatt. Nå er det syriske jenter. Det sier noe om kvinnesynet i den muslimske verden, og hvor lavt kvinner verdsettes.

I dag har VGs Anne-Lise von der Fehr en artikkel om de «asiatiske» nettverkene som har rekruttert og utnyttet hvite engelske arbeiderklassejenter på det groveste. Saken er gammel og er omtalt i britiske aviser flere ganger, også her på document.no. Den er hjerteskjærende, også fordi myndighetene opprinnelig la lokk på saken. Den var politisk ubekvem. Gjerningsmennene var muslimer, mange av dem fra Pakistan. Da har man allerede oppnådd en grad av beskyttelse. Hvis offentligheten fikk kjennskap til misbruket, ville det opprøre folk. Heller dysse det ned.

Fenomenet har vært kjent siden 2004, da TV-selskapet Channel 4 ble anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det pakistanske miljøet, og ble presset til å trekke tilbake en dokumentar som satte fokus på den systematiske seksuelle utnyttelsen av utsatte, mindreårige piker.

Men misbruket var av et slikt omfang at det ikke lot seg dysse ned. Det tøt frem og måtte bli offentlig, før eller senere.

Nå er det the The Times som har fått fatt i flere hundre dokumenter om saken. Anne-Lise von er Fehr skriver om det som en overgrepssak der det er begått feil. Ingressen nevner «asiatiske unge menn», hvilket er feil, det var flere voksne med. Ett sted nevnes at «tre brødre fra en britisk-pakistansk familie er knyttet til misbruk av 54 jenter i alderen 12 til 16 år.» La den informasjonen henge i luften en stund: 54 jenter i alderen 12-16 år. Hva hadde skjedd hvis hvite britiske menn hadde gått på systematisk jakt etter fattige muslimske jenter, dopet dem, voldtatt dem – i organiserte former – over flere år? Det ville blitt et ramaskrik av dimensjoner, kommisjoner ville blitt nedsatt, og parlamentet ville debattert hvordan det kunne skje og hvordan man skulle kompensere ofrene.

Fordi gjerningsmennene er muslimer fra Pakistan, får man angst, angst for å kalle en spade en spade. Man er redd for sin egen skygge og de normale reaksjoner som følger med slike overgrep. For normalt ville man reagert med sinne og opprørthet, på vegne av jentene og over jenters situasjon, men man har nå bygget inn hemninger i samfunnets omgang med en bestemt gruppe som gjør at man ikke tør reagere. Det sier seg selv at en slik holdning undergraver samfunnet innenfra, tilliten mellom mennesker og grupper og tilliten til myndighetene. Ikke bare overgrepene, men tildekkingen vitner om at noe er dobbelt galt: Ved et tilfelle sto en far utenfor et hus hvor voksne pakistanske menn holdt på med hans 14 år gamle datter. Han krevde å få henne med seg. Politiet kom til stedet og fant datteren neddopet under en seng.

Faren og datteren ble arrestert for rasediskriminering og overfall. Politiet forlot så huset hvor tre menn var sammen med to andre jenter.

I 2010 skal opp mot 300 jenter i fylket (Sør-Yorkshire) ha blitt misbrukt.

Politidokumenter helt tilbake til 2000 inneholder detaljerte historier om misbruk av unge tenåringsjenter fra Sør-Yorkshire, skriver the Times.

Man kan trekke noen lærdommer av historien: Myndighetene svikter den lavere del av den britiske arbeiderklassen. Det er ikke sensasjonelt nytt, men måten det skjer på er ny. Seksuell utnyttelse av småjenter rangerer ganske høyt på overgrepsskalaen.

Hvordan kan man leve med at en del av samfunnet er utenfor lov og rett i et land som offisielt er sivilisert og moderne?

Først er muslimske jenter unntatt for den lovens beskyttelse som ikke-muslimske kvinner omfattes av. Det er galt å si bare hvite britiske, for også utenlandske nyter godt av rettigheter hvis de vet å hevde dem. Men det offisielle samfunnet har langt på vei godtatt at de tradisjonelle muslimske kvinnene tilhører mennene. Derfor står ikke samfunnet opp og forsvarer kvinnene. Det ville koste for mye.

I neste omgang er heller ikke hvite lavstatusjenter beskyttet, fordi muslimske menn av en spesiell kaliber har kastet sine øyne på dem.

Det er en logisk sammenheng mellom at samfunnet ikke vil forsvare muslimske jenter, og at det overgir hvite arbeiderklassejenter. Begge deler resulterer i overgrep. BBC meldte for et par måneder siden at myndighetene selv anslo at 200.000 jenter i Storbritannia er omskåret. Det er svimlende tall.

Nå er altså hvite jentunger utsatt for massive overgrep i en tiårsperiode. Omfanget er mindre. Men sammenhengen er der, og nesten det verste er myndighetenes unnfallenhet og svik mot en del av landets borgere. Her snakker man om manglende intergrering, mens man selv bidrar til diskriminering og segregering på den mest graverende måte.

De offisielle instanser – medier og myndigheter – tør ikke innse sammenhengene. De tør ikke innse sin egen rolle. Og ansvaret og skylden bare vokser, dag for dag.

Disse forholdene har fått politiske konsekvenser. At venstresiden og feminister ikke står i første rekke i kampen for muslimske jenter og forsvarer innfødte jenter mot overgrep, har gjort medlemmer og sympatisører desillusjonert. Det er en falliterklæring som det knapt finnes tilgivelse for, og hvis man lurer på hvorfor høyresiden går frem, kan man begynne her.

Men av desillusjonering kommer det sjelden noe godt. Ofte ender det i kynisme. Vi hadde trengt venstresidens frihetsidealer og optimisme. Tausheten er drepende.

Hvis VG håper å holde på leserne, burde man turt å se sammenhengen mellom misbruket av syriske flyktningjenter og ringene som utnytter jentunger i Sør-Yorkshire, for den finnes. Det er samme kultur, samme forhold til kvinner og sex.

Det er ikke spesielt dristig å se den forbindelsen, men det er svært ubehagelig å si det høyt. Det bryter med takt og tone.

Hvorfor lar man seg presse?

Fordi en har utlevert nøklene til sin egen samvittighet til andre. Den politiske korrektheten lar andre bestemme hva man skal ha dårlig samvittighet for. Slik blir man selv en overgriper, mot sin egen samvittighet.

Første bud hvis man vil gjøre noe, er å ta tilbake samvittigheten.