Kommentar

Candace Owens er en av lederne for Turning Point USA. Hun har tatt et oppgjør med avhengighets- og offermentaliteten blant svarte. Demokratene kjøpte seg de svartes stemmer med offentlig støtte. Owens lar seg ikke arrestere av motstandere som forsøker å gi henne dårlig samvittighet fordi hun krever noe av svarte. Det er nettopp hennes poeng. Foto: Benoit Tessier / Reuters / scanpix

Det er forståelig at George Floyds tragiske død under pågripelse har utløst en sympatibevegelse over store deler av verden. Men som en politisk markering av solidaritet med svarte amerikanere eller afrikanere mer allment, er det et uttrykk for de lave forventningers rasisme – eller sagt på en annen måte: det er eurosentrisk: Alt handler om hvite mennesker, de er opphavet til alt, de eneste som er årsak til sosiale tilstander som forårsaker lidelse, historiens sanne og eneste aktører.

Når folk bytter ut sine profiler med svarte bilder på sosiale medier er det en solidaritet som fastholder offermentaliteten. Det er å bygge opp under en passiv holdning: Dere er offer, vi syns synd på dere. Det er en stakkarsliggjøring.

Det finnes mange enkeltpersoner fra minoritetsmiljøer som heller gjør som feministene: De tar frimodig plass i samfunnet, utfolder seg, griper dagen, insiterer på sine rettigheter, men også sine plikter, og forutsetter at de behandles likeverdig og i tråd med allmenne normer og krav.

Det riktige i et meritokrati, i land der man langt på vei er sin egen lykkes smed (selvsagt er det medfødte forskjeller, på fattig og rik, superintelligent og mindre smart, pen og mindre attraktiv osv), er å gyve løs, utnytte sine krefter og muligheter.

De asiatiske tigerøkonomiene kom seg ikke opp og fram ved å hevde at de er nasjoner som er offer for gåtefulle, evige maktstrukturer.

Begreper som strukturell rasisme skaper i grunnen bare motløshet i land som tvert imot motarbeider all form for rasisme, og som er nesten altfor nidkjære i å straffeforfølge folk med hva man populært kaller grumsete holdninger.

Teorien om strukturell rasisme er en essensialisering av en liten del av globalhistorien: En relativt kort periode med avgrenset slaveøkonomi på plantasjer i Sørstatene gjøres til en evig tilstand ingen av oss vestlige noensinne vil komme ut av. Først «ble vi sånn», så har vi «blitt født sånn»: rasister.

Teorien anvendes ikke på de arabiske landenes langvarige historie med hvit og afrikansk slavehandel, ei heller på somaliske klaner som hentet slaver fra det afrikanske innlandet og solgte mange videre nord- og østover.

Aftenposten skrev på lederplass 2. juni: «USA har avskaffet slaveriet, men aldri tatt et grundig oppgjør med det.» Amerikanerne beskyldes for at de ikke har tatt et oppgjør med landets fortid, men avisen krever ikke det samme fra araberne – med langt større grunn. USAs fortid er gjennombelyst av historikere, og slaveriets del av fortida er ikke akkurat utelatt eller pyntet på. USA har bekjempet slaveri og annen ufrihet globalt i over hundre år.

Slaveri var velkjent i Afrika lenge før den hvite mann kom. Etniske konflikter og folkemord har skjedd mange steder helt uten påvirkning fra europeere.

Og som om det ikke er et relevant faktum at det var europeiske borgere og stater som avviklet slaveri og gjorde det kriminelt, og som i dag er de minst rasistiske land i verden, og omtrent de eneste som i etterkrigstida har vært åpne for masseinnvandring med påfølgende statsborgerskap med fulle rettigheter.

Black Lives Matter er ikke særlig relevant for vestlige land, fordi det er så selvsagt for folk som er opplært i den universelle humanismen – og prinsippet er også innskrevet i lovverket. Slagordet har en større misjon innad i svarte miljøer, og i afrikanske land.

I stater der det hersker formell likestilling mellom kjønn og etniske grupper, der det finnes anti-diskrimineringsvern og det sågar finnes kvotering (affirmative action som det gjerne kalles på engelsk) som prioriterer etniske minoriteter i skole, arbeid og forskning, bør en teori om strukturell rasisme avvises som falsk ideologi. I praksis er det ofte en karrierevei for middelmådige akademikere, og en slegge i hånden på litterater som er bedre i moralisme enn tenkning.

Første bud for reell forandring er normalt å begynne meg seg selv. Det gjelder både individ og grupper. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, het det blant marxister.

Men slik proletariatets frigjøring kan ende i proletariatets diktatur, må ikke etnisk frigjøring bygge på tanker om egen overlegenhet, sin egen supremasi. Ekstrem feminisme hevder ikke bare at kvinner skal ha like rettigheter som menn, men at menn er et onde mennesker.

Også kampen mot rasisme kan ende i en demonisering av hvite mennesker, som uhelbredelige rasister.

Vesten er den frie, men ikke feilfrie, verden.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!