Kommentar

Churchill og Storbritannia kjempet mot sin tids verste rasistiske regimer, det nazistiske Tredje riket og det japanske keiserriket. Her: Politiet passer på statuen av Winston Churchill i Parliament Square, London, 9. juni. Foto: Toby Melville / Reuters / NTB scanpix

Ytre venstre, med grupper som Antifa, er ikke hovedproblemet i disse tunge tider i Vesten, preget av voldsomme demonstrasjoner mot politivold, påstått omfattende rasisme, Vestens imperialistiske fortid, Holberg som medeier i slavehandel eller Churchills tidstypiske generaliseringer og rangering av sivilisasjoner.

Det viktigste problemet er at ytre venstre både direkte og indirekte støttes i sitt syn på historien og på vår tid av millioner av vanlige mennesker, av politikere i nesten alle partier, av store konserner, som Facebook og Ferd, og av allmennkringkastere og de tradisjonelle avishusene.

De har bøyd nakken og knelt for rabiate grupper, der mange av deltakerne dessverre er lokalisert på campuser i den vestlige verden. Samfunnsvitenskapelige og humanistiske fakulteter er er i dag i en forfatning som tilsier kraftige budsjettkutt. De burde heller nærme seg nivået før studenteksplosjonen på 60-tallet. I studentkretser finner vi de ivrigste talspersonene for identitetspolitikk, der hudfarge, seksuell legning og kjønn er opphøyde, moralske kategorier. Og de har like lite kunnskap om historie som skolestreikende elever har om naturvitenskap.

Miljøet preges av en ahistorisk moralisme, der paradoksalt nok bare ens egne «tolerante» synspunkter tolereres.

Nå florerer det av forestillinger om at antifascister som Winston Churchill var en rasist i en periode mange må tro var preget av antirasisme.

Men omtrent ingen i første halvdel av 1900-tallet var antirasister, slettes ikke innbyggere i land som India eller andre steder som den gang var innlemmet i det britiske imperiet. Det er ikke slik at det britiske imperiet nedkjempet en rekke anti-rasistiske, demokratiske, likestilte land og la dem under et nådeløst hvitt herredømme. India for eksempel var underlagt et langvarig islamsk styre, det såkalte Mughalriket, formelt oppløst av britene så seint som i 1857.

Det feige, moderate sentrum, som i Norge omfatter NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen og så videre, lar ytterste venstre representere seg. Slik preges den allmenne samfunnsdebatten av en mild form for identitetstenkning og håpløse anakronismer. Forsvaret for Churchill virker påfallende motvillig og forbeholdent.

Maoismen forble marginal på 1970-tallet. Borgere og bønder stod i mot. Hva noen kaller nymaoismen i dag, har derimot bred støtte.

En ung samfunnsdebattant og skribent som Muna Jibril svarer Klassekampen på spørsmålet om hvilke kriterier som må oppfylles for å fjerne en statue: «For meg hadde det ikke gjort noe om man bare rev alt.»

Premissene legges av ytre venstre, og de moderate protesterer ikke. De vil gjerne være med på gruppebildet.

De vil ikke legge seg ut med grupper som har tatt patent på rasisme-definisjonen. De tør ikke. Man taper sosial anseelse. Man kan miste jobben. Bedrifter kan tape kunder. Kunstnere kan nektes stipender og forfattere inviteres ikke lenger på festivaler.

Og rasisme defineres mer og mer utflytende og altomfattende, til å dekke strukturell rasisme (men bare i Vesten) og mikroaggresjon (også bare i Vesten), ikke ulik slik islamofobi gjøres til noe som rammer til og med helt rasjonell, humanistisk kritikk av islamske tekster og trosforestillinger.

Dette skjer parallelt med at både «melaninrike» og muslimer strømmer til de samme vestlige samfunn, for å bedre sine livsvilkår.

Jeg har ennå ikke hørt om noen som har forlatt Vesten på grunn av strukturell rasisme eller mikroaggresjon. Det er det jøder som har gjort. I tusentall. I frykt for i hovedsak muslimsk antisemittisme og terror. Det jeg også har lest mye om, er at andre flykter fra sine historiske hjemland, som kristne grupper i den islamske verden. Og noen, som Ayaan Hirsi Ali og norskpakistanske Deeyah Khan, har faktisk forlatt Europa og søkt seg til USA, på flukt fra trusler fra muslimer og eget miljø.

Innfødte befolkninger skjønner ikke hva som foregår. Få medier hjelper dem til å se sammenhenger, få påpeker at de – som danskene sier – først blir pisset på, deretter får de beskjed om at de lukter vondt.

Er det så galt å gi demonstrantene mot «rasisme og politivold» (litt) rett? Godta slagord som White Silence Is Violence? Det er jo så fengende flott sagt? Det er da fint å vise forståelse, litt godvilje?

Det er et skråplan her, man mister fotfeste og brått så kan man ikke lenger kritisere ekstreme ideer, man har godtatt for mange forutsetninger. Som at bare svarte kan forstå rasisme. Hvite mennesker er per definisjon privilegerte. Det eneste man kan si til slutt, er: «Ok, mea culpa, alt er min skyld.»

Da kan man få lov til å bidra i den «anti-rasistiske kampen», slik for eksempel Ayat Majbel Saeid (20), antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom, oppfordrer til i Aftenposten, under den nedlatende og bedrevitende overskrifter: «Råd til hvordan du kan være antirasistisk»:

Rasisme er mer dødelig enn korona, og det har vært en pandemi i flere tiår med mye passivitet. (…) Du har internalisert rasisme, og du er ikke alene om det. Internalisert rasisme er tanker, holdninger og fordommer mot andre som du har fått med deg fra du var liten, vanligvis plukket opp ubevisst av de rundt deg. Nå må du utfordre disse tankene. Du må prøve så godt du kan få dette ut av systemet ditt.

Det er altså du, innfødt nordmann, som har internalisert rasismen. Men dette er jo bare en ny form for rasisme, en fordomsfullhet mot innfødte nordmenn. Og vi har faktisk internalisert det motsatte, nemlig at rasisme er galt.

Og rasisme er mer dødelig enn korona? Hva er regnestykket ditt, Saied? Siste tall for koronadøde i verden er over 400 000. Her burde avisen bedt om lenke. I det minste.

Men Aftenposten trykker slike håpløse kronikker i et bankende kjør. Andre aviser er likedan.

Etterkommerne på det kontinentet som faktisk avskaffet slavehandelen globalt skal i dag bære kollektiv skyld for alt slaveri i tid og sted.

Nordmenn skal lære antirasisme av folk med innvandrerbakgrunn fra dypt rasistiske (klan)kulturer, som de (oftest) ikke har tatt et oppgjør med. Det gir ingen mening. Men svært få tør å stå opp mot slikt nonsense.

Det er vi nødt til å gjøre. Mot venstreekstremister og identitetspolitikk må vi slå ring om demokrati, ytringsfrihet, likestilling, nasjoners selvbestemmelsesrett, rettsstat, toleranse og vitenskap – klassiske vestlige verdier. Dette er verdier vi gjerne deler med andre, og de følger normalt med på bistandslasset, men de er ikke universelt aksepterte eller utbredte.

Massehysteri kan lett ta bolig i vårt eget hjerte. Man manipuleres emosjonelt til å godta premissene, også fordi saken er «god». Det er jo alltid slik: Massehysteri oppildnes av følelsen av å være god, være på parti med det verdifulle, håpet, framtida. Ingen vil jo være på parti med rasister.

 

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!