Kommentar

De nye møtene til Aftenposten, NRK, Antirasistisk senter og Regjeringen minnet mistenkelig om bønnemøter, med bekjennelser og vitnemål. Gunnhild Lem traff spikeren på hodet da hun spurte om det vil være mulig å skjelle ut folk og kalle dem jævla ditt eller datt, i det nye antirastiske paradiset. Det var ikke så mange som lo. Man tør ikke le når man risikerer å bli feiloppfattet.

Det må være lov å si det: Vi som husker 70-årene kjenner lusa på gangen. Dagens politisk korrekte er ikke det spøtt bedre enn maoistene på 70-tallet. De er heller litt verre, fordi det denne gang virkelige står ting på spill.

Utenriksministeren ledet an i galskapen da han grep fatt i dagens dekning av ambassadebomben i Islamabad. – La dere merke til, spurte han da han endelig innfant seg, at nyhetsoppleserne viste til at dansk-pakistanere fordømte bomben. Det var altså helt forkastelig å spørre pakistanere i Danmark om hva de synes. Gahr Støre kom tilbake til dette flere ganger. Nå måtte det bli slutt på at muslimer eller pakistanere holdt ansvarlige for hva som skjer i navnet til deres religion eller hjemland.

Man må si som Dylan: man kan lure folk ganske lenge, men man kan ikke lure folk hele tiden.

Mandagens opphaussede møte i Litteraturhuset var meningsborgerskapets bønnemøte. I total forakt for det praktiske liv, og hva folk vet. Selvmotsigelsene haglet. Man konstruerer et begrepsapparat som skal røyke ut rasistene og kaller det strukturell rasisme. Med et slikt våpen kan hvilken som helst organisasjon eller institusjon betegnes som rasistisk. For å helgardere seg operer man med begrepet objektiv rasisme. Hva subjektet har tenkt og ment er ikke relevant. Det er objektets følelser som teller. Hvis vedkommende føler seg diskriminert så er vedkommende høyst sannsynlig det.

I hendene på de rette mennesker kan dette være mektige kontrollinstrument. Med det orwellske babbel Gahr Støre og Antirasistisk senter legger opp til, er det bare et spørsmål om tid før noen urettmessig blir hengt ut for rasisme. En arbeidsgiver eller et boligsameie må gå på gummisåler. Det man nå trenger er noen ombud av samme type som i Sverige, til å skape en surrealistisk virkelighet.

Men da kommer Norge til å splittes langs Langfjellene igjen. Størsteparten av verdiskapningen foregår allerede vestpå. Folk finner seg ikke i å bli behandlet som umyndiggjorte unger.

Det skal nå innføres moderat kvotering i det offentlige. Foreløpig har vi en fungerende markedsøkonomi der effektivitet er avgjørende. Offentlig sektor kan bli et oppsamlingssted for folk som ikke yter etter forventet standard. Jeg hørte nylig at lærerne på Odontologi i Oslo må undervise de fremmedspråklige studentene via tolk for å være sikre på at de forstår alt riktig. De er født og oppvokst i Norge, og er norske borgere, men kan ikke språket godt nok til å følge med på universitetsnivå. Likevel skal de ut og praktisere. Trolig blir det i offentlig sektor. Da vil ryktene spre seg om hvem som er god eller dårlig. Hvis det følger etnisk bakgrunn har vi nok en «stigmatiserende» situasjon. Hva vil Gahr Støre gjøre med det? Tvinge folk til å gå til tannlegen? Friheten og det frie valg er rett og slett en trussel mot den virkelighet Gahr Støre etterstreber.

Å konstruere et språk som kamuflerer motsetninger hevner seg. Folk vil likevel vite å kommunisere hva de mener. Men til forskjell fra USA drømmer politikere i Europa om å vedta virkeligheter og sette inn sosial ingeniørkunst.

Her må man lære av finanssektoren. Kapitalen flyter dit den har gunstigste vilkår. Det samme vil menneskene gjøre. Hvis Gahr Støre og regjeringen gjør alvor av galskapen, vil folk stemme med føttene: i valg av barnehaver, skoler, boligstrøk, og landsdel. De med størst muligheter vil velge utlandet. Jeg vil tro at dette allerede er realitet for noen.

Problemet for Gahr Støre er at det fremdeles finnes variabler som er vanskelig å forfalske. Feks. boligpriser. Hvis prisene på Grünerløkka synker vil alle vite hvorfor. Folk kan være villig til å strekke seg langt for å late som, men ikke akkurat risikere boligkapitalen for syns skyld. Gahr Støre har ellers en hær av forskere som står klar til å levere akkurat de resultater som bekrefter hans utopi.

Det er ikke så rart at han introduserer en ny definisjon av ytringsfrihet. Vi har nå fått nye landsmenn som har en helt annen oppfatning av religion enn det vi, de gamle nordmenn har utviklet. De er ikke vant til satire om hellige ting. Det må vi ta hensyn til, mente Gahr Støre.

Her ble han satt på plass av Frps Per-Willy Amundsen, som var kveldens beste i panelet. Amundsen lød som en høyremann: han var sakelig, direkte, men gikk ikke over streken, skrudde seg ikke opp, men bevarte roen og balansen.

Amundsen minnet om at det opp gjennom tidene har vært nødvendig å krenke autoriteter og mennesker. Uten ytringsfriheten hadde vi ikke kommet dit vi står idag. Skal vi nå oppgi denne friheten fordi noen sier de er krenket?

Gahr Støre og integreringsrådgiver Loveleen Rihel Brenna mente det. Brenna sa man måtte passe på så ikke ytringsfriheten endte i anarki. Brenna snakket som om hun preket i en kirke om menneskeverdet.

Går dette budskapet hjem hos folk? Jeg tror ikke det. Folk tåler misjonering bare i små porsjoner. Da gjerne i uforpliktende vendinger. Her skal de sitte og høre på at de er rasister – egentlig, objektivt sett. Ikke rart Gahr Støre har sans for Solstad. Det var akkurat slik vi snakket på 70-tallet: «objektivt sett».

Den unge Amundsen klarte seg glimrende. Han grep tak i svakheten ved kveldens møte: Tittelen var «hverdagsrasisme». Men det er en meningsløs tittel. Rasisme er alvorlige greier, resonnerte Amundsen. Han visste bare om noen få som var rasister. Historisk sett var det folk som slo ihjel folk. Målte hodene deres. Å snakke om hverdagsrasisme er derfor en oksymoron, sett med Amundsens øyne. Ville noen finne på å snakke om hverdagsnazisme, eller hverdagsnazisten i oss, spurte Amundsen, og var inne på noe viktig. Slik går det når man tømmer ordene for mening og leker seg med nye.

Gahr Støre er en overklassegutt som skal bevise sin folkelighet. Uansett hvor hardt han prøver: det er noe nedlatende i måten han snakker om vanlige folk på. Han kan rett og slett ikke klyve ned fra pidestallen og let go.

Her har han begitt seg inn i et farlig terreng. Det begynte med anerkjennelsen av samlingsregjeringen til Hamas. Vi lurte på om han hadde feilberegnet. Jeg tror det er en sammenheng med dagens tema: et nytt menneske, en ny nordmann, en ny historie.

Tidligere var Egner-retorikken noe man pyntet seg med, men nå har problemene vokst seg så store at man må sette inn kraftigere midler. Gahr Støre vil omskape Norge, og søker allierte der de er å finne. Det finnes mange som ønsker å ha innflytelse i den nye tverrkulturelle eliten. Ikke minst finnes det en sterk formynderånd. Antirasismen slik den utlegges tiltrekker seg formyndere. Partapuoli var sikker i sin sak.

Sett med vanlige folks øyne er de guttunger og jenter. Men de har makt til å anrette stor skade, hvis de får anledning.

Det man savnet i kveldens debatt var en skikkelig Høyremann. De har helt falt av lasset, og det er stor synd og skam.

Les også

-
-
-
-
-
-