Handler ambulansesaken i Sofienberg-parken om «institusjonell rasisme»? Det mente VGs Ole Kristian Strøm igår. SVs Akhtar Chaudry fulgte opp og krevde at forskere gransker offentlige etater. Likestillings-og diskrimineringsombud Bente Gangås støttet ham.

Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen er på pletten og mener forslaget er aktuelt. Han lover å ta det opp i regjeringen.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen gir forslaget støtte, og lover å ta det opp i regjeringen snarest.

– Dette er et meget positivt og viktig forslag som jeg skal drøfte med mine kolleger i regjeringen. Vi må avklare om det skal være et utvalg eller forskere som tar jobben, sier Hanssen.

Han mener enkelttilfeller av diskriminering ikke tilsier at det er snakk om en systematisk og institusjonell rasisme.

– Men jeg møter såpass mange som forteller at de opplever diskriminering, og det har vært så mange grove historier i det siste, at det er på tide å slutte å synse. Vi må vite det sikkert, sier Hanssen.

Utviklingen i saken sier noe om en politisk dynamikk i dagens Norge: hvilke krefter som spiller på lag. Svært få tør å stille seg i veien når Den gode sak ruller. Men ute blant folk er det mer blandede følelser. De merker at saken utnyttes til å slå politisk mynt, og sitter igjen med ambivalente – dvs. motstridende følelser. Ambivalens er noe meningsmålingene er svært dårlige til å fange opp.

VGs Infact kan idag fortelle at tre av fem nordmenn mener en hvit ville fått bedre hjelp. Jeg stiller meg skeptisk til målingen. VG kjører saken for alt den er verdt, slik de også gjør det når en somalier går amok på trikken. VG tar aldri ansvar for følelsene de pisker opp. De er klar over at det rører seg ting ute i folkedypet og liker det ikke. Nå skaper de balanse.

Men en god sak kan også utnyttes til å stifte ny urett. La oss ta ting i riktig rekkefølge:
Det handler om omgangsform i Oslo en varm sommerdag. En gruppe ungdommer spiller fotball i parken og blir tilsnakket. En av ungdommene reagerer med å slå ned vedkommende. Tilfeldigvis er begge afrikanere. Men disse forholdene er oversett: at man risikerer hodeskade for å påtale generende oppførsel på offentlig sted, og at begge de involverte var afrikanere. Det spiller altså ingen rolle hvilken etnisitet man tilhører. Man blir slått ned uansett.

Så skjer det noe da politi og ambulansepersonell kommer til stedet, som med et pent ord må kalles ansvarsfraskrivelse. Dette er noe de fleste nordmenn har opplevd i en eller annen form: offentlig personell gjør ikke jobben, men det får sjelden så fatale følger. Kan det ha hatt noe å gjøre med hans hudfarge? Ordene som falt kan tyde på motvilje. Men det betyr ikke nødvendigvis at personellet er rasister. Det er noe som heter situasjonens øyeblikk – der negative faktorer forsterker hverandre og man sier og gjør ting man angrer på. Alle foreldre vet det.

Men fordi han er afrikaner og fordi skadene viser seg å være alvorlige blir også de prinsipielle sidene alvorlige: Da handler det ikke bare om at ambulansefolkene var rasister, men at også offentlig sektor er diskriminerende og rasistisk. Hvilket må sies å være et stort sprang, og ikke nødvendigvis logisk. Når konkluderte man tidligere fra ett enkelttilfelle til – ikke bare en hel etat – ambulansetjensten – en sektor som omfatter flere hundre tusen mennesker?

Det er politisk interessant at politikerne ikke ser ut til å tenke på – midt i en valgkamp – hvordan dette oppleves av alle i offentlig sektor; å få slengt i ansiktet at de er «skjulte rasister». Ikke alle naturligvis, men mange.

Nå skal de røykes ut. Men hvordan? Ved å gå inn i hodet på folk? Det har et snev av DDR å skulle granske hjerter og nyrer. For det er ikke vanskelig å overholde en korrekt oppførsel, som er uangripelig utad, men kald på innsiden. Jeg tror faktisk det skjer i ikke ubetydelig grad, og statsråden og politikere burde heller stille seg spørsmål om hvorfor og hvordan det er blitt slik.

Jeg mener selv å ha registrert at jeg blir bedre behandlet av både butikksansatte og offentlig personell enn jeg kan huske var vanlig før. Jeg spør meg selv om det har noe med «utviklingen» å gjøre: generell usikkerhet om hvem man har med å gjøre, frustrasjon over ikke å kjenne kodene til nye borgere, og inntrykk fra venner, bekjentskap og medier gir i sum: det er en lettelse å betjene kunder man kjenner og «snakker» samme språk som.

Hvordan skal statsråd Hanssen slå ned på dette? Med smilekurs? VG, Hanssen, Brustad og majoriteten av politikere og offentlige formyndere må stille seg spørsmålet: Hvorfor? Kan det tenkes at de selv er en del av problemet fordi de nekter å se helhet og sammenhenger?

Hvis den «skjulte rasismen» i det offentlige skal granskes, hva da med den positive diskrimineringen? For den finnes også etter manges mening, og gjør at vanlige folk har fått det flerkulturelle samfunn opp i halsen.

Hvordan skal man måle diskriminering? Er det ut fra opplevelse? En bekjent som er optiker fortalte følgende historie: når innvandrere tidligere fikk rekvisisjon på briller kunne de velge fritt på øverste hylle. Det var ingen øvre grense. Innvandrere lærte selvfølgelig fort hva som ga status. Men så fikk noen i det offentlige summet seg og innførte en grense. Det utløste protester hos «klientene». Nå måtte de selv finanisere mellomlegget hvis de ville gå i Gucci-briller. Diskriminering?

VGs Ole Kristian Strøm nevner alle med «topputdannelse» som ikke får jobb. De finnes, og noen står uforskyldt i køen, mens andre ikke har de sosiale kvalifikasjoner, slik Shazad Rana påpekte i en kommentar, noe som øyeblikkelig utløste heftig kritikk. Han sa bare det alle vet: en arbeidsgiver tenker miljø og samarbeid. Hvis en søker ikke ser ut til å passe inn blir han ikke ansatt, slik er det også i VG. Men det er mye lettere å kritisere fra utsiden.

Man må også nevne alle som ikke vil arbeide, som ikke har arbeidsmoral, og heller går på trygd. Oppveier den ene gruppen den andre? Nei, men at rundt halvpartene av visse innvandrergrupper -særlig fra muslimske land – går arbeidsledige vil selvfølgelig påvirke deres selvbilde og andre menneskers holdninger til dem. Også ansatte i det offentlige. Det er ABC.

«Formynderne», for å bruke et bjørneboesk begrep, ønsker å oppheve de sosiale lovene, men oppnår bare å skape enda mer frustrasjon og polarisering i samfunnet.

Tittelen på en artikkel i dagens VG er talende: – Legger seg ikke flate nok

Les også

-
-
-
-
-
-