Det ser ut til å være en utbredt oppfatning at dersom noen skulle komme til å forbinde for eksempel Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen med noe negativt – så kan vi ganske enkelt fjerne det problemet ved å kalle ham noe helt annet. Hygge- og hjertegodminister burde i så fall gi et visst utslag? Det lyder jo både hyggelig og hjertegodt på en gang. Og skulle det forventede resultat glimre med sitt fravær, så er det kanskje ikke for meget forlangt at herr ministeren vurderer å skifte sitt eget navn slik at alle negative assosiasjoner forsvinner som dugg for solen?

Ja, var det bare så vel, du! Men nå har det seg ellers slik da, at problemløsning sjelden er fullt så enkelt – kort forklart er det gjerne derfor problemet i utgangspunktet får status som et problem. Og fordi vi tydeligvis ikke liker problemer, søker vi naturlig nok å få dem til forsvinne. Sånt tar vanligvis sin tid, men det liker vi tydeligvis heller ikke. Dessuten er ikke konfrontasjoner det minste hyggelige og ubehagelige analyser eller realiteter mangler også en hel del på sjarmen. Følgelig er det en fordel for ens politiske eller akademiske karriere å ligge langt unna den slags i den grad man kan – i harmoniens navn, selvsagt. Svaret på det regnestykket blir at lettvinte og kortsiktige løsninger åpenbart er å foretrekke, og derfor ser vi da også at språket vårt endres radikalt i takt med at problematiske sider ved det multikulturelle samfunnet kommer til syne. Og mindre heldige sider ved majoritetens kulturarv revideres etterhvert som noen opplever disse som krenkende.

Sist ut er kravet om sensur av det rasistiske tegneserieheftet «Tintin i Kongo», et tegnet resultat av datidens ufjelge europeiske tankegang vedrørende alle andre enn akkurat hvite europeere. Egners Hottentott-helt, Lindgrens Negerkonge-pappa og en eller annens Sambo gikk samme vei i fjor. En helt klar vinn-vinn situasjon, tør jeg påstå – på magisk vis slipper noen som helst å forholde seg til europeisk uvitenhet om den øvrige verden, hverken de som føler seg krenket eller de hvis kulturarv innholder et utrivelig element eller to. Det er jammen godt, for det står ikke til å nekte for at jeg selv kan ha en for lengst avdød slektning som rasistisk nok har trodd at gutta fra Kongo og vesle Hoa faktisk var slik de ble fremstilt av de respektive, skjønnlitterære forfattere. Bevare meg vel, kan en egentlig tenke seg noe mer pinlig og xenofobisk enn slektninger som ikke så på TV-nyhetene i 1946 eller ikke fikk med seg de siste oppdagelsene fra sosialantropologene på UiO?

Nei, i disse opplyste tider er det fullstendig meningsløst at man skal måtte forholde seg til en ukomfortabel fortid. Det er ganske trist at de velmenende ikke kan bli kreditert fullt ut for sin revolusjonerende – for ikke å si reviderende – virksomhet, for dessverre har som kjent Tyrkia banet vei for denne type tenking i mange år allerede. Blant annet i forhold til folkemordet på armenerne. Og det skulle vel bare mangle at vestlige akademikere skulle stå noe tilbake for tyrkiske nasjonalister og religiøse ledere?

Et riktig utrivelig element kan forresten være norske ord og ditto definisjoner. Og der er det virkelig mye å ta av, for de ansvarlige har åpenbart ikke tenkt på det inkluderende samfunnet når de utformet språket. Det kan nesten virke som om de bare har hatt kommunikasjon på norsk for øyet, helt uten å ta hensyn til dagens mest populære – et ord som under ingen omstendigheter må forveksles med det mer opportunistiske populisme – folkesport; offentlig føleri og uhemmet identifisering med absolutt alt som kan minne om et offer for et eller annet. Men til gjengjeld finnes det noe som kan redde oss ut av knipen; et feiende flott fremmedord som staves e-u-f-e-m-i-s-m-e, hvis definisjon per i dag er: formildende el. forskjønnende omskrivning for noe som virker støtende og ubehagelig når det uttrykkes direkte, f eks ‘gå bort’ for ‘dø’. I politisk klartekst betyr det sånn cirka: hensiktsmessig omgåelse for å slippe å ha noe å gjøre med noe som ikke a) stemmer overens med egen oppfatning av ofre eller b) passer inn i egen politisk agenda forøvrig.

Så eufemismer benyttes stadig oftere; tilsynelatende for å unngå å stigmatisere enkeltgrupper, men det er ikke fritt for at mye tyder på at det snarere handler om bevisst kamuflasje av en utvikling politikere og øvrige fortalere for multikultur ikke har lyst til å befatte seg med. Det er selvsagt en listig strategi – som også har vist seg særdeles effektiv i stater vi ellers ikke liker å sammenligne oss med – og det er bare å beklage at det oppfinnsomme prosjektet støtt møter motbør i form av samfunnets sørgelige tilstand. Som for eksempel at analfabetisme ikke er så utbredt i Norge eller det øvrige Europa som det burde.

Derfor kommer en først og fremst i skade for å lure på hvor gunstig det er for den videre utvikling å omskrive problemer i stedet for å ta tak i de underliggende årsakene. Men hvis forutsetningen er at vi aller helst vil at det skal se fint ut på overflaten og i avisoverskrifter har man et godt poeng – glansbilder og prospektkort er jo mye penere enn for eksempel bilder av en skremt Vebjørn Selbekk på tvungen unnskyldningsmisjon i regjeringskvartalet eller bilder av kjempesinte gutter som plasserer kvinner bakerst i toget mens de krever at det norske samfunnet offentlig unnskylder at d`herrers verdier er blitt krenket.

Tar man dette perspektivet i betraktning, så det er det nok best at inkluderende medier og politikere sier og skriver «innvandrere» i stedet for «muslimer» – det later jo til at begrepet «innvandrere» er såpass svevende definert at det umulig kan kalles stigmatiserende for noen. Og det er heldigvis ingen som skjønner hvilke innvandrere man sikter til heller, i hvert fall ikke om man i fremtiden kunne anstrenge seg litt for å finne adekvate eufemismer for ord som «islam» eller «imam» i neste setning. Gjorde man det, ville vi jo alle regnet med at det for en gangs skyld handlet om latinamerikanere eller islendinger som forlanger å gå kledd i niqab i det offentlige? I Storbritannia sier og skriver man «asian community», noe jeg alltid har trodd at betyr vietnamesere som for eksempel krever at det bare skal serveres halal-måltider på engelske skoler. I Danmark benytter man seg av «af anden etnisk herkomst enn dansk», noe som kanskje betyr indere. Nylig ble en «af anden etnisk herkomst enn dansk» utvist til Tyrkia – og er ikke det et overveiende gresk-ortodokst land fullt av japanere, mon tro?

Når så majoriteten etter noen kontroverser vedrørende ytringsfrihet vs islam, islamsk terrorisme, krav om økt religion i det offentlige og kronisk religiøs krenkelse sier og skriver ting som det noenlunde nøytrale «andregenerasjons innvandrer» og ikke anvender begrepet i utelukkende positiv betydning – ja, da er det begrepet som er belastende og må byttes ut. Det mener i alle fall inkluderingsminister Hanssen. Spørsmålet er om det ikke er rimelig å anta at de negative assosiasjonene vil følge med på lasset – nesten akkurat som den velkjente nissen – uansett hva departementets nye ordbok forteller oss at denne gruppen på inkluderende vis heretter skal benevnes som? Kanskje det heller er holdningene og assosiasjonene man bør gå inn for å utrede og endre, da navnet etter sigende ikke skjemmer noen?

På offentlig hold har man visst ikke noe lyst til å ta inn over seg at islam og fremferden til mange av de som bekjenner seg til denne religionen rett og slett gjør den øvrige befolkningen en smule betenkt og urolig. IMDI`s integreringsbarometer for 2006 viste at hele 59 prosent er skeptiske til islam og troende muslimer. Det er det antagelig flere grunner til – og det er ikke nødvendigvis majoritetens vrangvilje som er hovedårsaken. I stedet for å forsøke å skjule problemet ved å kalle troende muslimer noe annet, kunne kanskje inkluderingsministeren og hans støttespillere vurdert å gå litt i seg selv og sin håndtering av denne spesielle gruppen? Kan det for eksempel tenkes at de uheldige assosiasjonene har oppstått fordi myndighetene i 20 år har behandlet det aktuelle miljøet som en homogen, religiøs gruppe, noe gruppens religiøse ledere forståelig nok har visst å benytte seg av dersom der har vært noe å tjene på det? Litt selvkritikk hva angår fremtreden og uttalelser fra den samme gruppen hadde kan hende heller ikke skadet? Eller kanskje man ganske enkelt kunne prøvd å sette fingeren på hva det er som gjør at det er akkurat denne ene gruppen som har pådratt seg majoritetens mistro/mishag, og eventuelt kranglet om de mest problematiske områdene til man ble ferdig?

Skrev jeg krangle? Auda, jeg mente å inngå en dialog, som egentlig ikke er synonymt med det mer brukte monolog og for øvrig ikke innebærer at part A fritt kan påberope seg all landsens ulykker, krenkelser og diskriminering og utelukkende klandre part B for at noe har gått galt. Men for all del, det er tross alt et forslag fra ansvarlige, klartenkte myndigheter – ansatt for å bedrive politikk, ikke gråtekoneri – vi snakker om her, og de vet sikkert hva som best bør gjøres. Så hvem er vel jeg til å kritisere norske myndigheter når de nå så nyskapende går inn for å fremme et samfunn fritt for gnisninger ved å fokusere på part B`s rasisme – en hittil ukjent og uprøvd metode for å skape toleranse, forståelse og harmoni mellom folkegrupper?

Vi kan ikke bare kalle de forskjellige gruppene i samfunnet henholdsvis gruppe A, B, C og D heretter da? Det er jo så nøytralt som det kan få blitt, og skulle en av gruppene – helt uavhengig av medlemmenes holdninger og politiske/religiøse ideologi – være så uheldige at de andre gruppene knytter en negativ assosiasjon eller fler til akkurat den gruppen, så kan gruppen med et enkelt grep arkiveres under en annen bokstav. Fra gruppe A til gruppe Å, for eksempel, slik at den negative forbindelsen forsvinner fortere enn svint? Og i gruppe R kan vi plassere rasister fra gruppe A, B, C eller D. Det er alle de i gruppe A, B, C eller D som eventuelt har negative oppfatninger av andres holdninger, religion og livssyn, og som Kaia Storvik i Dagsavisen synes det er veldig lumpent at vi ikke får dømt ofte nok etter straffelovens rasisme-paragraf.

Det siste er jeg fullstendig enig i; personlig anser jeg det som forferdelig lumpent at noen tar seg den frihet å kritisere meg på noe vis. Ved å ha valgt mine egne holdninger, livssyn og religion, samt å ha en etnisk opprinnelse som 5. generasjons Oslo-borger – hvilket ikke gror på trær her til lands – kvalifiserer jeg forresten som medlem av en minoritet, som for tiden per definisjon er en gruppe ofre. Ytringsfrihet er innmari fine greier, bare det ikke går ut over meg i form av andres eventuelle kritikk og/eller negative assosiasjoner i forhold til mine synspunkter, må vite. Så om noen nå skulle vurdere å kritisere meg og mitt, bør de tenke seg om litt før de gjør noe de kan komme til angre på. Det er naturligvis ikke en trussel – bare så det er sagt – men jeg kjenner altså en som kjenner en som kjenner en advokat.

Og at andre forbinder meg og mine meningsfellers selvvalgte holdninger, livvsyn eller uttalelser med noe negativt er jo ikke på noen måte min skyld, er det vel?

Les også

-
-
-
-
-