Kommentar

Hva er det så det de voldelige radikale vil da? Skal vi ta dem på ordet, så ser det ikke bedre ut enn at de i fullt alvor ønsker seg et samfunn som er innrettet i tråd med islam og sharia – steining og andre groteske avstraffelser inklusive. Sikkert fine greier for islamister, men ikke fullt så fint for de aller fleste andre. Det er et samfunn influert av islam og sharia folk frykter og avviser kontant, for slike samfunn finnes og korriger meg om jeg tar feil: flyttestrømmen til disse landene er forsvinnende liten. Det er det naturligvis en årsak til – for de islamske paradisene tar seg best ut på komfortabelt lang avstand. Hvorfor det? Vel, mange muslimer påstår at det er fordi disse redselsregimene praktiserer den perfekte ideologien islam helt feil.

Det er forresten ikke så lenge siden vi så et lignende fenomen her til lands: de hjemmeavlede kommunistene som agiterte for at Norge burde innrettes på samme vis som det kommunistiske paradiset Sovjetunionen lot på i øynefallende vis være – i likhet med Pol Pot-groupiene – å ta konsekvensene av sin begeistring ved å flytte til det lovede land. Hvorfor ikke, mon tro? Vel, mange kommunister påsto – noen påstår faktisk enda – at redselsregimet praktiserte den perfekte ideologien kommunisme helt feil.

Den samme avstandsbegeistringen gjelder også store deler av Norges elleville multikulturalister som opplever andres kulturelle/religiøse normer som eksotiske og hardt tiltrengte tilskudd til ultrakjedelig norsk ditto – som forøvrig ikke finnes, alternativt er alle andres kultur, alt ettersom det passer multikulturens fortalere i krammet; svært få av dem velger å bosette seg der de eksotiske innslagene i form av islamske normer og levesett er mest tilstedeværende.

Selv kjenner jeg forøvrig til en god del mennesker som kommer fra land der de for våre urbane eliter råflotte kulturelle og religiøse uttrykkene er vanlig hverdag, og felles for dem alle er at de med hensikt har bosatt seg på steder i Norge der den norske, erkeprovinsielle kulturen fremdeles er enerådende. De har en høyst rasjonell grunn; de fleste av dem er iranere som ikke har noe til overs for gamlelandets gøyale islamske skikker, og som følgelig ikke flyttet til Norge for å leve i et slags mini-Iran på norsk jord. De kom heller ikke hit for å bli utsatt for det samme gruppepresset de flyktet fra, bare med den ørlille forskjellen at det i Norge kommer fra pakistanske klaner som fysisk har bodd på Grønland i flere tiår, men mentalt oppholder seg i Punjab fremdeles.

Mye tyder på at et stort flertall av resten av befolkningen – på lik linje med f.eks. våre iranske medborgere – har et like stort ønske om islamsk innflytelse på styre og stell eller å måtte tilpasse seg religiøse eller kulturelle normer fra innvandrernes hjemland, som SV-velgere ønsker seg Frp i regjering. Et ønske som i motsetning til en pågående islamisering trygt kan kategoriseres som ikke-eksisterende.

Hva er egentlig islamisering? Islamisering er stadige små og store tilpasninger til islamske normer i offentlige institusjoner, på arbeidsplasser og andre områder av samfunnet. Islamisering er derimot ikke at muslimer får tilbud om halal-mat i fengsel eller andre steder – men så var det da heller ikke det Venstrepolitiker Abid Q. Raja foreslo. Ordrett sa Raja noe helt annet:

– Det mest praktiske ville vært om fengslene bare førte halalmat, for da slipper kjøkkenet å styre med så mange ulike mattilbud. Nordmenn har ingen problemer med å spise halal-kjøtt, og dersom de ønsket svin kunne de fått dette ved siden av. Dette ville løst mange problemer, mener Abid Raja.

– Man vil ikke komme til å tilfredstille en særgruppe dersom halal-mat innføres ved fengslene, fordi muslimske innsatte er en stor gruppe i fengslene. Det vil heller ikke være problematisk å få tak i halal-kjøtt i dag, da Gilde tilbyr dette. For meg er dette en enkel prosedyre, men det er ikke evnen det går i, det går i viljen, sier Raja.

Dette er et forslag om islamisering; fordi troende muslimer forholder seg til et religiøst tabu som skaper praktiske problemer, velger man å gi det religiøse tabuet forrang. Det innebærer at alle må forholde seg til et islamsk påbud. Dette er selvfølgelig fullstendig uakseptabelt, fordi èn spesiell gruppes religiøse normer blir påtvunget alle andre. Det samme gjelder også enkelte skolers innføring av halal-kjøtt på skolekjøkkenet – fordi noen elever er muslimer, blir de andre skoleelevene tvunget til forholde seg til islams regler. Selv er jeg ikke særlig troende i verken den ene eller andre retningen; men jeg spiser av prinsipp ikke halal-slaktede og ditto velsignede dyr, og jeg aksepterer heller ikke at barna mine skal tvinges til det fordi noen i klassen deres følger religiøse påbud. Er de på besøk hos muslimske venner får de spise det de blir servert – for da har de valgt å gå på besøk – men at de under obligatorisk skolegang skal tvinges av en offentlig institusjon til å forholde seg til islamske tabuer kommer overhode ikke på tale. Religionsfriheten i Norge gjelder faktisk alle; selv ikke-troende.

Islamisering er ganske enkelt de tilfellene der islamske påbud, skikker og tabuer forflytter seg fra de religiøse institusjoner og den enkeltes privatsfære der de hører hjemme, og over i det offentlige, der de uvegerlig får betydning for ikke-muslimske omgivelser. Personlig vil jeg ikke tvinges til å forholde meg til for eksempel hijabjenters «muslimske identitet» – jeg er generelt helt uinteressert i andre menneskers følelses- og trosliv og vil ikke ha det på maten – noe som også innebærer at jeg nekter å forholde meg til hijabbærende leger og lignende. Og ethvert statlig forsøk på å tvinge meg til det vil ikke minske min negative holdning – snarere tvert i mot. Andre må gjerne velge å signalisere sin personlige tro ved alskens utvendige tegn, men de kan faktisk ikke forvente at omgivelsene skal forholde seg passivt eller nøytralt til det; derfor bør heller ikke personlige troseffekter tillates i noen offentlige institusjoner.

At den norske stat, troende muslimer og toleransens riddere moteriktig forveksler religion/religiøse påbud med menneskelige egenskaper og øvrig identitet er rett og slett ikke mitt problem eller ansvar, og jeg motsetter meg instinktivt ethvert offentlig forsøk på å gjøre det til nettopp det. Det er en grunn til at jeg for eksempel smeller døren i fjeset på Jehovas Vitner hver gang de banker på døren min; jeg kan virkelig ikke fordra klubben de har tilsluttet seg og reklamerer for.

Og hva verre er; det finnes utallige historier fra offentlige arbeidsplasser, der demonstrativt troende muslimer – som hijabjenter – får direkte og negative følger for andre ansatte av «muslimsk opphav» (dvs. personer fra overveiende muslimske land, men som er like troende som et gjennomsnittlig statskirkemedlem); det muslimske miljøet i blant annet Oslo er så gjennomsiktig og sammenvevd at de som ikke er så troende at de f.eks. ønsker å faste under ramadan, føler seg tvunget til det av frykt for at synlig troende medarbeidere skal spre rykter om dem som dårlige muslimer, hvilket kan bety ubehageligheter for både dem selv og deres familie. Som en konsekvens må mange spise i skjul på egen arbeidsplass, mens atter andre føler seg presset til å følge et religiøst påbud de personlig ikke bryr seg om. Dette er det glade resultat av de såkalte tolerantes holdning om å åpne for religionens inntog i det offentlige – som å tillate hijab og bederom på norske arbeidsplasser – for at de demonstrativt troende skal få stille ut sin personlige tro. Disse får oppfylt sin versjon av religionsfriheten, og heldigvis for de aggressivt troende er det ingen blant de multikulturelle som interesserer seg for hvordan det påvirker deres ikke-troende/mindre troende kollegaer med annen «landbakgrunn enn norsk». Det fremstår kanskje som et uvesentlig hverdagsproblem for mange – spesielt for dem det ikke går ut over – men er ikke desto mindre ytterst problematisk i et sekulært samfunn.

Enda en ubehagelig sannhet er at så godt som samtlige land der islam dominerer, har eller får stor/større innflytelse – religiøst eller politisk – er og blir ufrie, økonomisk og intellektuelt bankerott, intolerante og preget av jevnlige voldsutbrudd. Med utbredt analfabetisme, krigersk stammementalitet, borgerkrigslignende tilstander og forfølgelse av annerledes-tenkende som ekstrabonus. Det finnes derfor ikke en eneste tilnærmet fornuftig grunn til å tillate islamsk påvirkning i eller på sivile institusjoner i et velfungerende samfunn. Jada, man har til dels bedre familieverdier og man var visst svært tolerante i Andalusia. I hvert fall i forhold til det middelalderske, katolske Europa, hvilket i grunn ikke sier all verden da dèt ikke skulle spesielt mye til. Men hva gjelder familieverdier trenger vi bare å gå 100 år tilbake i vår egen kultur for å finne tilbake til det hvis vi ønsker oss noe sånt, og hva islamsk toleranse i Andalusia angår, så ble den altså praktisert på 1400-tallet. De fleste av oss befinner oss imidlertid ikke på 1400-tallet; vi har møysommelig beveget oss frem til år 2009. Til samfunn som i motsetning til de fleste av dagens islamske stater fungerer ganske bra.

Så hovedspørsmålet er nok ikke hvor få de voldelige tilhengerne av radikal islam er, men hvor mange ikke-voldelige sympatisører de har – ikke for volden, men for voldens mål. Da blir bildet straks et annet. Og er det bare den fjollete europeiske grasrota som er bekymret for at det kan vise seg å være i overkant for mange?

Nei, det er det slett ikke – de forskjellige regjeringer er åpenbart akkurat like engstelige for dette de også. Det ser man helt klart når man tar en kikk på de offiselle begrunnelsene for å innføre nye lover og regler for ditt og datt:

Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.

Hvilke signaler sender den norske regjeringen her om hva den mener og tenker om reaksjonsformene til islams tilhengere i Norge? Riktignok skriver man høflig «religiøse», men når begynte norske myndigheter å føle behov for avverge alvorlige konflikter med bedehusmiljøet på Sørlandet eller statskirkemedlemmer? Det finnes bare et svar på det: de gjør ikke det – selv skriver de da også i neste setning at den potensielle alvorlige konflikten har kommet med innvandring.

Hva forteller den britiske regjeringens begrunnelse for det påfallende bruddet på EU-etikette det var å nekte det islamfiendtlige, nederlandske parlamentsmedlemmet Geert Wilders innreise til Storbritannia om hvem og hva de frykter?

«Deres uttalelser om muslimene og deres tro, som uttrykt i filmen «Fitna» og andre steder, truer harmonien i samfunnet. De truer dermed også den offentlige sikkerheten»

Wilders er ikke kjent som en voldelig mann, ei heller for å oppfordre til vold – han er et demokratisk og lovlig valgt medlem i den europeiske EU-staten Nederland om han enn er Europas mest uttalte islamkritiker – så fra hvor og hvem kommer trusselen mot samfunnets harmoni og sikkerhet, som den britiske regjeringen selv oppgir å handle på bakgrunn av i dette tilfellet?

Å etterpå hevde at man er forferdet og bekymret over den utbredte, folkelige uro og motvilje fra europeiske «islamofober» blir derfor en tanke hyklersk. De later selv til å være ikke så rent lite urolige for potensielle religionskonflikter, og uro kommer vanligvis ikke fra det blå sånn helt uten videre.

En av grunnene til at europeiske regjeringer i dag gir uttrykk for at man frykter alvorlige konflikter er mest sannsynlig at man har styrt etter prinsippet om at «kjennskap gir vennskap» i alt for mange år, og systematisk har unngått å ta høyde for at det samme kjennskapet også kan resultere i genuin antipati. I den grad Europas myndigheter har lagt merke til at det siste kunne være tilfelle, har man like systematisk brukt mye energi på å unngå reelle debatter om den førte politikk på dette området ved å tie dem ihjel. Men i dag bør man kanskje forsøke innse at «fremmedfrykt» er en temmelig mangelfull forklaringsmodell; europeere har aldri levd så tett inn på muslimer noen gang – i så stort antall – og omvendt, og spenningene har bare økt i motsetning til hva man trodde for 20 år siden da selv en angivelig «islamofob» som meg løp rundt med Ikke mobb kameraten min-button på en Oslo-skole der 19 nasjoner var representert i 1986.

23 år etter lider jeg ikke av noen fobi, men en velbegrunnet motvilje mot islam – religion såvel som ideologi – som samfunnsfaktor utenfor den enkeltes privatsfære og menighet. Man må gjerne kalle meg «islamofob», «rasist» og «fremmedfryktende» (eller noe tilsvarende kreativt; jeg bidrar i så måte gjerne med et gratisforslag med noe større sannhetsgehalt: islammisliker) til man blir henholdsvis Høyre-blå eller Dagsavisen-rød i hodet; faktum er at jeg ikke kommer til å endre mening om islam som religion eller politisk ideologi – og kommer til å motsette meg ethvert forsøk på innføring av samme i det offentlige – før det dukker opp noen uomtvistelige bevis på at innflytelse av islam er positivt for samfunnet som helhet. Anno 2009 vel og merke; ikke europeisk middelalder.
Og nei, det har ikke med troende muslimers arbeidsinnsats, synlighet i gatebildet eller hvordan de innretter seg i moskèen og hjemme i egen stue å gjøre, men utelukkende innflytelsen som siver derfra og over i offentligheten hvor det får betydning for andre. Punktum.

Det siste ser jeg på som utelukkende negativt, og jeg har minst 57 lands utvikling å vise til for hvorfor det er en ualminnelig dårlig idè å forsøke seg på noen slags middelvei i Norge eller det øvrige Europa. Hvilke reelle – ikke teologiske eller holdnings- og følelsesmessige – argumenter dere som mener det motsatte har vet jeg ikke, for dere aldri har tatt dere bryet med å legge dem åpent frem for en normal vurdering. Men kanskje vi kan ha en rasjonell og edruelig samtale om det når dere en gang i nær fremtid endelig når bunnen i den nokså omfangsrike skuffen med ufjelge merkelapper i?

Kort sagt; jeg har nøyaktig samme motiver for å kjempe mot islamsk innflytelse i Norge som blant andre Mohammed Usman Rana og Bushra Ishaq har for å kjempe for – bare med motsatt fortegn; de de åpenbart synes er riktig bra, oppfatter jeg som gjennomført elendig. Den eneste forskjellen er at jeg ikke påberoper meg å være et stakkarslig offer og heller ikke forsøker å tillegge dem illegitime motiver for det de sier, gjør, tenker og mener. Til gjengjeld misliker jeg åpent det de sier, gjør, tenker og mener fordi det innebærer det jeg mener er utpreget uheldige konsekvenser for mine etterkommere og meg, og motarbeider følgelig deres forsøk på å endre samfunnet i tråd med deres visjon så godt jeg kan. For i motsetning til Rana, Ishaq, deres likesinnede og norske multikulturalister er jeg av den oppfatning at uansett hvilket problem vi enn har/får behov for å løse, så er svaret absolutt ikke å finne i islam.

Men bare så det er sagt; til og med jeg har en viss sympati for at man foretrekker å kalle det uvitende «fremmedfrykt» og alle andre oppfinnsomme etiketter så lenge det varer, da det naturligvis er mer komfortabelt for alle involverte. For hva skal Europas regjeringer gjøre hvis det ikke handler om holdninger man kan bekjempe med antirasistisk kampanje nummer 874? Og hva kan de gjøre hvis det viser seg at europeere ektefølt og vitende motsetter seg den flerkulturelle visjon og enhver innflytelse av islam i de forskjellige landene? Ekle spørsmål – best å henge seg opp i begreper og symboler i stedet.

Det blir nok mye bedre av det, skal du se.

Å en gang for alle henvise islam og dens religiøse talsmenn og organisasjoner til henholdsvis privatsfæren og deres respektive menigheter kunne være en start. Å begynne å behandle muslimer som alle andre – altså som individer med individuelle rettigheter, ikke kollektive – kunne være en annen. Men begge deler forutsetter naturligvis at man på politisk hold gjør et tappert forsøk på å gro en ryggrad, og da spørs det vel?

Radikalt nok for meg – Del I