Kommentar

Norske slakterier har imøtekommet muslimers ønske om å kunne spise halal-slaktet kjøtt. Vel ogf bra, men de velsigner like godt «alt» kjøttet, både det som skal til muslimene og det som går ut på det åpne markedet. Her viser man respekt den ene veien, men ikke den andre, skriver filosof og bonde, Tore Stubberud i en kronikk i Aftenposten.

Hva som imidlertid er forunderlig ved halal-geskjeften i Norge, er slakterienes videre håndtering av produktene. Gilde Norsk Kjøtts anlegg på Gol slakter 110 000 lam/sau årlig, hvorav ca. 13 %, ca. 14 000 slakt, går til halal-markedet. I bladet «Gilde-bonden» (2/05) forteller Gol-direktøren Torleif Bjella at de lar velsigne alle dyrene på muslimsk vis, «hvert bidige av de 110 000 vi slakter». Resten, altså nær hundretusen slakt, går ut i det ordinære markedet uten å være merket «halal». I Gilde-systemet bekreftes at dette skjer av bedriftsøkonomiske grunner, for å spare penger under sorteringen, siden eksempelvis restene av kvalitetsproduktet «Hallingskarvet» brukes i halal-markedet.
En telefonrunde til andre slakterier forteller at en slik praksis er utbredt. Ved Prior-slakteriet på Elverum opplyses at muslimske kunder velsigner og slakter porsjoner med opptil 10 000 kyllinger av ulik størrelse. Deretter kan de plukke ut halvparten i passelig størrelse, hvoretter de resterende 5000 velsignede sendes ut i markedet til intetanende forbrukere.

Snik-islamisering.
Norge gjennomlever nå en modernisering av kapitalismen, hvor rasjonaliteten har møte med et livskraftig islamsk miljø som krever sin rett. Det ville for eksempel være et tabu, eller en dårlig spøk, å sende anonyme produkter av norsk julegris til våre muslimske landsmenn. Ikke muslimene, men norske slakterier og de norske matvarekjedene står bak en snik-islamisering av det norske matfatet ved at vi får halal-produkter vi ikke har bedt om. Mange vil nok ikke se dette som noe problem: En slakteriansatt jeg snakket med hevdet at «velsignelsen ikke setter smak på kjøttet», og en annen bemerket humoristisk at jeg «ikke ville få velsignelsen på avregninga». Et slikt syn røper en kynisme hvor realitetene bak halal-kravene ikke tas på alvor. For slakteriet blir da velsignelsen og den muslimske trosvisshet bare et sirkus-arrangement for å sikre et økonomisk grep om markedsandeler.
Bak vår rygg har slakteriene derfor laget en ordning hvor enhver som kjøper en kylling eller et lam i Norge, uten å vite det risikerer å spise halal-mat. Dette er ikke rett, for det norske, ikke-muslimske matmarkedet består ikke bare av glatte forbrukere som kun spiser for å utsette døden. Vi er også forskjellige. Noen kristen-sjeler kan også i Norge ha overlevd sekularisingen og vil protestere med Paulus (Første brev til korinterne) mot kultkjøttet, siden det kan gjøre oss svake i troen. En reaksjon mot ufrivillig å spise halal, kan virke middelaldersk og uvirkelig i et bedriftsøkonomisk perspektiv. Men det er nå engang slik at europeiske teologer og filosofer i et par tusen år har undret seg over hvilken verden som er den virkelige, uten at vi dermed kan forutsette at svaret gis av en norsk slakteri-økonom. Her har skjedd en beklagelig sammenblanding av handel og religionsfrihet.

Tore Stubberud kan også fortelle om et annet tilfelle av tillitssvikt. Stubberud driver med kjøttoppdrett. Tilfeldigvis fikk han vite at slakteriene selger storfre til halal-slakterne uten at oppdretterne får vite om det.

Dyrene som skal dø tilhører min verden. Jeg tilhører deres.

Jeg vil aldri akseptere halal-slakting av mine dyr, selv med forsikringer om bedøvelse. Jeg er ikke kulturrelativist, og min endelige begrunnelse for denne utidsmessige anfektelse skyldes det for meg helt reelle, men usynlige avtrykket etter dyrehodet som orienterer meg i en verden av symboler. Og jeg vil ha samme rett til symboler som en hvilkensomhelst muslim.

Til bords med muslimene
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1077733.ece