Kommentar

Lille Habiba Hatem med sin far hjemme etter en arabisktime i en moské i Romainville i Seine-Saint-Denis 2. desember 2018. Foto: Sara Farid / The New York Times / Scanpix.

Året er 2019. Vi hører igjen begrepet «snikislamisering». Mediene kaster seg over utrykket, og retter mikrofonene frem og tilbake mellom Venstres Abid Raja, Frps Siv Jensen og statsminister Erna Solberg. Det mases om en beredskapsplan mot muslimhat fordi den norske befolkning er økende «rasistisk». Det er flust av «hverdagsrasisme», over alt, mot «rasen» islam. Hvilke fakta media og politikere bruker for å underbygge denne påstanden, er såkalt hatefulle kommentarer på sosiale medier og ikke minst «retorikk». Befolkningsmessig er det en ubetydelig minoritet i Norge som i det hele tatt kommenterer i sosiale medier, og en enda mindre andel av disse bruker såkalt hatefulle, rasistiske ytringer. Det virker ikke å interessere hverken media eller politikere at flere store internasjonale undersøkelser om rasisme forteller oss at Norge ligger helt på bunnen av den lista. Washington Post hadde en artikkel om dette i 2013, men senere har de samme funnene blitt gjentatt i bl.a. World Population Review i 2019. På toppen av lista over verdens mest rasistiske land finner vi derimot India etterfulgt av land som Libanon og Egypt. Av de 25 mest «rasistiske» landene i verden finner vi ikke ett europeisk land, bortsett fra Russland. Det må da være verdt å nevne at Norge har noe å være stolt av her, at svært få nordmenn faktisk er rasister, i stedet for å kjøre fram at fremmedhat og rasisme i Norge er et enormt problem. På denne måten er både media og politikere med på å skape et uriktig inntrykk av stor polarisering, splid og såkalt «oss mot dem».

«Snikislamisering» er et dårlig begrep. Det er utdatert og misvisende, og har et barnslig provoserende preg over seg. Hvorfor kan man ikke bare skrive det som man mener det; økende islamisering av et samfunn er nemlig ingen spøk. Men debatten om islamisering i Norge drukner i spydigheter, roping og kallenavn. Da er det mer interessant å løfte blikket litt bort fra Norge for å se hvor begrepet virkelig har slått rot. Med dette som bakgrunn ønsker jeg å ta opp nyutgivelsen av den franske boken «Inch’Allah, l’islamisation à visage découvert» (2018) utgitt av forlaget Fayard. To journalister, Gerard Davet og Fabrice Lhomme bestemte seg for å forsøke å besvare et svært kontroversielt spørsmål sammen med et knippe studenter: Er islamiseringen av bydelen Seine-Saint-Denis et faktum eller fake news? Boken inneholder mer enn 200 intervjuer, anekdoter og historier fra alt fra skoleledere, lobbyister, embetsmenn, fagforeningsfolk, bussjåfører og politifolk m.m. som alle bor og jobber i det innvandringstette og radikaliseringsutsatte området Seine-Saint-Denis utenfor Paris. Boka har vært mye omtalt i media siden utgivelsen, og har bidratt til at utviklingen det har vært advart mot i mange år, nå aksepteres bredere av både venstre- og høyresiden. For svaret de fant? «Økende islamisering i distrikt 9-3 (Saint-Denis) er en realitet. Og her er beviset».

Det var ingen tilfeldighet for journalistene å velge nettopp distrikt 9-3. Ifølge den franske statistikkmyndigheten Institut National de la Statistique (Insee) er distrikt 9-3 med sine om lag 1,6 millioner innbyggere det fattigste i hele Frankrike. Det er også området med størst innvandrertetthet, hvor det (s. 35) antas at om lag halvparten av befolkningen i 9-3 tilsluttes islam ifølge likestillingsansvarlig ved prefekturet i Seine-Saint-Denis, Fadela Benrabia, og det er uten å telle de 200.000 antatt ulovlige innvandrerne som man anslår har «gått under jorden». I Frankrike har man ikke direkte statistikk over religiøs og etnisk tilhørighet grunnet landets sekulære prinsipper, men ifølge en undersøkelse fra Insee i 2010 tilslutter om lag 2,1 millioner mennesker seg islam i Frankrike. Dette er et utrolig merkelig tall dersom vi skal tro at tilnærmet halvparten av innbyggerne i 9-3, altså i overkant av 700.000, er muslimer. Betyr dette at det i resten av hele Frankrike bare er ca. 1,4 millioner muslimer igjen? Hva med resten av Paris, eller innvandringstette Marseille? Ifølge rapporten «Les Marseillais musulmans» fra 2011 viser statistikk (s. 28) at det bare i Marseille er ca. 30 % muslimer, en by på omlag 860.000 innbyggere, altså 250.000 muslimer. Dette viser to ting. For det første, at vi kan anta det er snakk om mange hundretusener i mørketall. Og for det andre viser det at forsøk på å skape oversiktlig statistikk man kan bruke i seriøse diskusjoner over religiøs og etnisk tilhørighet i Frankrike, kan vise seg å være svært vanskelig.

I boka beskrives det hvordan Seine-Saint-Denis har forandret seg de siste tiårene etter den massive innvandringen fra Maghreb (tidligere kolonier, Marokko, Algerie og Tunis), særlig på slutten av 60-tallet etter frigjøringen av Algerie og utvandringen av «les pieds-noirs» – «svartføtter», et uttrykk benyttet om franske statsborgere av europeisk opphav som levde i Nord-Afrika, særlig). Det er første, andre, tredje og til og med fjerde generasjons innvandrere fra Algerie i 9-3. Intervjuet med Mokhtar Ammi, en av innvandrerne fra 1968, beskriver denne forandringen av distriktet. Han forklarer at byen før ble ansett som en arbeiderby da han ankom, men har nå blitt overtatt av «din jdid», oversatt til «ny religion», et begrep den eldre generasjon, som ham selv, bruker for å beskrive en rigid og prangende eller tydelig islam. Prangende og tydelig fordi det er nettopp dette som er det mest merkelige når man tar sine første steg inn i distrikt 9-3 Aubervilliers, bare fem kilometer fra Paris. Nemlig synligheten av islam. I området finnes det bare én vanlig slakter igjen med utsalg av svin, resten er tydelig merket med «halal». Nasjonalt drar business av halalkjøtt inn mellom 5,5 og 7 milliarder euro i Frankrike. I vanlige butikker er islam unektelig svært synlig. Hijaber og jilbab i utstillingsvinduene, reklamering av produkter uten voks eller gelatin av svin. I 9-3 de siste tiårene har industri involvert i bakverk (pâtisserie), godteri, kosmetikk og til og med reisebyrå underkastet seg sitt nye marked av «renhet», altså renhet i islam. Dessuten er det bare ett dusin bokhandler igjen i byen, men i sentrum er det hele tre, alle religiøse. Noe annet som er oppsiktsvekkende er et bybilde som mangler kvinner, kommer det frem fra Ammi; «fraværet av kvinner er middelhavsmachisme (machokultur) importert fra Maghreb» (s. 25). Dette ble også påpekt i videosnutten og artikkelen til nyhetsbyrået 20 Heures i 2016 med tittelen «Quand les femmes deviennent indésirable dans les lieux publics».

I samtale med Véronique Decker, rektor i en årrekke ved barneskolen Marie-Curie, kommer det frem bl.a. hvor tydelig religion har blitt i den offentlige skolen i området. Private koranskoler er en annen historie. Det gjelder særlig spørsmålet om maten servert i kantina. Kjøtt er blitt ekstremt problematisk ved Marie-Curie. Barn helt nede i 8-9 -års alderen er helt paniske når det gjelder kjøtt fordi det må være halal. Til og med kylling er vanskelig å servere. Hun forklarer at de muslimske barna er livredde for at maten deres skal komme i kontakt med «uren» mat, og derfor organiserer barna seg på «rene» og «urene» bord når de skal spise (s. 42-43).

Prangende islam har infiltrert også offentlig transport i 9-3. Det er viktig å holde på begrepet offentlig når vi beskriver disse vitnesbyrdene. Dette fordi sekularitetslovene i Frankrike er svært klare på at religion ikke har noen plass i det offentlige rom. Å jobbe i det offentlige uten å forholde seg religiøst nøytral, er forbudt i Frankrike. Disse bestemmelsene omgås i 9-3, det må de ettersom halvparten av innbyggerne er muslimske. Fagforeningsmannen i RATP (Régie autonome des transports parisiens) Nordine Bennecer, forteller at mange bussjåfører i 9-3 tar seg tid til å be i arbeidstiden på bussterminalene, noe som er strengt forbudt i RATPs reglement om nøytralitet på jobb. Det er snakk om terminalen «Pavillons-sous-Bois», men det gjelder de fleste terminalene i 9-3. Det er for øvrig ved denne stasjonen Samy Amimour jobbet en kort periode, før han festet en bombe til seg selv og drepte titalls mennesker den 13. november 2015 i Bataclan. Det rapporteres om at enkelte (selvfølgelig ikke flertallet) sjåfører heller ikke vil håndhilse på kvinner, eller ta i rattet etter at en kvinnelig bussjåfør er ferdig med sitt skift. Noen bruker hansker. Bakgrunnen for slik prangende islam i offentlig transport menes å være fra 90-tallet. En tid da arbeidsforholdene ble dårligere for maskinister, og offentlig transport opplevde at ansatte sa opp jobben sin grunnet angrep med steinkasting, balltre og trakassering utført av ungdomsgrupper i området. Politiet var hjelpeløse og ble ofte kontaktet, men kunne ikke komme eller gjøre noe. For å forhindre denne skremmende utviklingen begikk den gang sjefen i RATP, Christian Blanc, en stor feil. Han rekrutterte og ansatte autoritetspersoner fra drabantbyene, såkalte «grands frères» (storebrødre), for å fylle de tapte arbeidsplassene og på den måten roe gemyttene i gatene. Slik kjøpte rett og slett RATP seg sosial fred ved å ansette muslimske sjåfører som kunne ta seg av de berørte transportlinjene. Volden gikk ikke nevneverdig ned, men startet altså en politikk som favoriserte «communautarisme», eller på godt norsk «ghettosamfunn». Videre forklares det at ettersom RATP har som mål å betjene alle stasjoner i 9-3, så ble det ansatt sjåfører deretter. Skulle man kjøre i et område med bare arabere, ble det ansatt en araber. For å kjøre ei linje i områder med flest svarte, ansettes det en svart sjåfør osv. (s. 60).

En interessant sammenligning med Norge er verdt å belyse hva gjelder dette med «grands frères» (storebrødre). I september 2018 (og det er sikkert fortsatt tilfelle selv om det ikke lenger er i mediene) var det oppslag i NRK om hvordan muslimske ledere i organisasjonen «Muslimsk Union» engasjerte seg som natteravner for å stanse vold i Kristiansands gater. Ikke overraskende hadde de mye bedre påvirkning på ungdommen enn de utdaterte natteravnene. I saken kommer det frem at kriminalstatistikken for 2017 viser at 240 ungdommer ble registrert for lovbrudd i kommunen, hvorav 108 av dem med innvandrerbakgrunn (enten innvandrere eller med innvandrerforeldre). Politiet her var også maktesløse inntil «Muslimsk Union» eller såkalte «grands frères» velsignet dem med sitt nærvær. I saken står det at kommunen og politiet hyllet deres innsats. Selv om sammenligningen med distrikt 9-3 kanskje virker søkt i den forstand at forholdene her i Norge er veldig mye mindre, er det likevel interessant å se lignende trekk i områder med en markant muslimsk befolkning.

Videre i boken kommer det frem oppsiktsvekkende funn om politisk kameraderi og avtaler bak lukkede dører mellom folkevalgte og selvutnevnte muslimske representanter fra bydelen. M’hammed Henniche er generalsekretær i Union des Associations Musulmanes de Seine-Saint-Dénis (Forening for Muslimer i 9-3). Organisasjonen startet i det små ved å samle førstegenerasjons innvandrere (muslimer) fra «le bled» (småplass utenfor by, negativt ladet slang fra Nord-Afrika) i 9-3, og 20 år senere er UAM93 blitt den sentrale muslimske lobbyen i 9-3. Målet er enkelt: å gi politisk tyngde til den muslimske delen av befolkningen. Foreningen har nå fått ubestridelig tyngde i lokalmiljøet. Når det nærmer seg valg, er UAM93 nøye med å promotere og reklamere for politikere som stiller til valg som vil være lojale mot deres saker eller som holder løftene de gir. For eksempel vant Laurent Rivoire (sentrum/høyre) valget som ordfører i 2014 fordi han lovte å godkjenne bygging av en moské dersom de sørget for at han ble valgt, som Henniche forklarer. Dette var etter at den forrige kandidaten de stemte frem i 2008, Alda Pereira-Lemaître (fra sosialistpartiet PS), sluttet å ta telefonen når de ringte. Når halvparten av befolkningen i 9-3 tilslutter seg islam, er det klart at dette gir politiske ringvirkninger.

Boken bringer fram mange andre vitnesbyrd om islamiseringen av 9-3. En fortvilet gynekolog som ser seg tvunget til å operere unge, muslimske jenter som trenger «jomfruhinnen» sin intakt, slik at de kan giftes bort uten skam. Eller en overarbeidet politistab som får beskjed om ikke å bruke tid på islamisering eller radikalisering. Dette til tross for at 9-3 er bydelen der man har dokumentert flest tilfeller av radikalisering, for ikke å nevne at det er her vi finner flesteparten av dem som har reist til Syria for å tilslutte seg den islamske stat (IS). Alt i alt avslører boken et system i 9-3 der islamisering fremmes helt fra politisk ledelse, der man inngår kompromiss for å oppnå mandater eller stemmer. Det kommer også frem at det er den yngre generasjonen som er de mest radikale, altså de som er andre, tredje og fjerde generasjon innvandrere, født og oppvokst på fransk jord. Det vitnes om segregering i offentlig skole, og enda verre tilstander i private skoler, eller såkalte koranskoler, der mange av dem operer uten godkjennelse eller korrekt pensum. Segregering av offentlige fasiliteter som basseng er også et kjent fenomen, som igjen skaper debatt i dag ved at muslimske, kvinnelige aktivister marsjerer inn i offentlige basseng med burkini og full påkledning, til tross for at dette er mot prinsippet om sekularitet og ikke minst mot regler for hygiene. Det er stor fraflytting av såkalt hvite franskmenn (fransk opphav), men også av andre minoriteter, eksempelvis asiater. Kvinner blir mer og mer usynlige i bybildet, delvis fordi de ikke går i gatene, og delvis fordi kvinnene som faktisk går der, er kledd i jilbab eller nikab som dekker ansiktene deres og kroppene deres, og visker dem ut på denne måten. Sist men ikke minst florerer dessverre også narkotika og kriminalitet, noe jeg i mindre grad har fokusert på her.

Avslutningsvis er det også viktig å komme med litt videre refleksjon av denne boken. Den omtales som «une enquête choc» (en sjokkerende undersøkelse), en betegnelse som har fått kritikk ettersom det boken avslører har vært advart mot i mange år, bare av tilsynelatende feil personer. Nettopp dette er noe av det som åpner for kritikk av boken. Det er først når to anerkjente journalister fra Le Monde skriver om det, til venstre politisk, at det er anstendig nok å snakke om det. På den annen side, det nye med en slik representasjon av problematikken er at fortellingene i boken bevitnes «à visage découvert» («med åpent ansikt»), intervjuobjektene er med andre ord publisert med fullt navn. Er det noe man er vant med i innvandringsdebatten, og da primært hva angår debatten rundt muslimsk innvandring og religionen islam, så er det at ingen tør å stå for det de sier.

 

Le Maître chat er pseudonym for en norsk Frankrike-kjenner med høyere utdannelse i fransk og lange Frankrike-opphold bak seg.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 249 til 180 kroner!