Emmanuel Macron med innenriksminister Gerard Collomb ved en seremoni til minne om de som ble drept i det jødiske supermarkedet Hypercacher for tre år siden, samtidig med massakren på redaksjonen i Charlie Hebdo. Dato: 27 januar 2018. Foto: Christian Hartmann/Reuters/Scanpix
«Situasjonen er svært vanskelig, og uttrykket «Reconquering Republic» («Ta tilbake Republikken») er passende fordi det er narkotikahandlere og radikale islamister som har erstattet republikken i de indre bydelene av Marseille, Toulouse og Paris.»
Ordene kommer ikke fra en dystopisk, populistisk skribent, men fra Frankrikes nylig avgåtte innenriksminister, Gérard Collomb. Han er ingen hvem-som-helst. I løpet av hans 18 måneder i stillingen ble Collomb ansett for å gjøre en god innsats, men til slutt ble 71-åringen utslitt av den enorme oppgaven: Jobben som innenriksminister er en av de mest utfordrende stillingene i den franske regjeringen. Hans avskjedsreplikk om å «ta tilbake republikken» bør gi hans etterfølger Christophe Castaner søvnløse netter.
Collomb utdypet sin bekymring nærmere: Hvis ikke noe gjøres i dag, så vil Frankrike stå overfor «enorme problemer» i morgen. I et av sine siste intervjuer, med ukebladet L’Express, utdypet han så hva disse problemene vil være. Spurt om han delte frykten for sjefen Frankrikes etterretningstjeneste (tilsvarende MI5) om at en borgerkrig er en reell risiko, sa Collomb:
«Du har alltid den risikoen … det er ikke en fantasi, selv om jeg ikke liker å bruke begrepet» borgerkrig».
Det tragiske her er at dette ikke er en ny advarsel. Frankrike ble varslet om hva Collomb beskriver som «ghettoïsation» allerede i 2002 med utgivelsen av boken «Republikkens tapte territorier: antisemittisme, rasisme og sexisme i skolen». En av redaktørene var Barbara Lefebvre som, i stedet for å bli anerkjent for sin ærlige etterforskning, ble brennmerket som islamofob for å våge å snakke om det unevnelige.
I et intervju med Le Figaro tidligere denne måneden (med den talende overskriften «Collomb bryter stillheten»), sammenlignet Lefebvre Collomb med en kaptein som forlater skipet i det det nærmer seg revet. Men hennes sterkeste kritikk var reservert Emmanuel Macron. Presidenten, sa hun, «synes å være overveldet av virkeligheten, av oppløsningstendensene i Frankrike.»
Disse oppløsningstendensene er ikke noe fantasifoster skapt av høyresiden. To anerkjente journalister fra den venstreorienterte avisen Le Monde utga denne uken en bok som beskriver omfanget av islamiseringen av Seine-Saint-Denis, nord for Paris. Der organiseres nå fagforeninger langs religiøse linjer, bussjåfører nekter å håndhilse på kvinnelige kolleger, og skoleelever unndrar seg svømmeundervisning.
Deretter er det den endemiske volden i Frankrike: de hyppige bakholdene til nød- og beredskapstjenestene, de antisemittiske mordene, de homofobiske overgrepene, den seksuelle trakasseringen – det siste så omfattende at det i Seine-Saint-Denis er innført en ordning hvor kvinner kan spørre bussjåføren om å stoppe så nært som praktisk mulig til deres hjemsted for å redusere sjansene for at de vil bli antastet og trakassert på gaten.
Borgermesteren i Paris, Anne Hidalgo, kan male fotgjengeroverganger i regnbuefarger med homofil stolthet og skryte av at byen hennes er et «tilfluktsområde som omfavner republikanske verdier av frihet, likestilling og broderskap» så mye hun vil. Men hun, som president Macron, kjenner den bitre sannhet.
Denne virkeligheten ble uttrykt i et åpent brev til Macron av moren til Adrien Perez, som helt uprovosert ble stukket til døde utenfor en nattklubb i Grenoble i juli. Moren beskylder presidenten for å mislykkes i hans plikt til å beskytte sitt folk, og avsluttet brevet med å latterliggjøre Frankrikes stolte slagord:
Frihet: Den forsvant da staten viste seg ute av stand til å garantere hver borgers sikkerhet.
Likestilling: Den forsvant da staten godkjente at en morderisk minoritet kunne utøve terror.
Broderskap: Det forsvant da staten tillot vold å styre sosiale og nære relasjoner.-
Barbara Lefebvre mener at situasjonen i Frankrike nå er så dårlig at «the tipping point er nær, alle kan føle det kommer».
Dette er hva den nyslåtte innenriksministeren Christophe Castaner må gi seg i kast med første uke i sin nye jobb – for ikke å glemme den andre heftige saken i innboksen, merket «innvandring».
Spørsmålet er: Vil Castaner se sannheten i øynene? Eller vil han følge med på hva Lefebvre beskriver som den «progressive utopien» som hans sjef Macron følger? Castaner er kjent som en Macron-lojalist, hvilket ikke lover godt, særlig i lys av hva presidenten sa i et tv-intervju nylig:
“The world is fracturing, new disorders are appearing and Europe is tipping almost everywhere toward extremes and again is giving way to nationalism,” declared Macron. “Those who do not see what is going on around us are sleepwalking. Not me”
Intet land i Vest-Europa går så raskt og så dypt opp i limingen som Frankrike, og nasjonalistene er ikke de skyldige. Likevel nekter presidenten å se virkeligheten i øynene.
Gerard Collomb snakket om å ta tilbake Republikken, men for øyeblikket fortsetter erobringen av Frankrike av dem som ønsker seg en islamsk republikk.
