Redningsmannskaper befinner seg utenfor en kafé i Paris, der ofre for et de koordinerte terror­angrepene i den franske hovedstaden ligger døde på fortauet den 13. november 2015. Foto: Jacques Brinon / AP / NTB.

Er Frankrike i bedre forfatning nå enn da jihad-terroren rammet Paris så hardt i november 2015?

Slett ikke, langt ifra, mener den algeriske forfatteren Boualem Sansal. I bøker, kronikker og intervjuer de siste årene har han gitt stadig mer skånselsløse analyser av det han mener er Frankrikes tafatthet i møte med islam. I denne øvelsen overgår han seg selv hver gang.

I et intervju med Le Figaro på seksårsdagen for de hittil verste terrorangrepene i Frankrike forsøker Sansal å riste litt liv i den franske samfunnskroppen. Han formaner essensielt: Skjerp dere, eller risiker slutten på Frankrike.

Etter Sansals oppfatning er Frankrike egentlig mer underkastet islam enn muslimer er:

Le Figaro: I år minnes vi at det er seks år siden angrepene den 13. november, når rettssaken etter dette blodbadet omsider er i gang. Har vi lært noe av disse hendelsene?

Boualem Sansal: Stilt overfor islam har Frankrike fullstendig mistet evnen til å tenke, beslutte og handle. Landet gir etter, og forbereder seg på å gi etter igjen. Muslimer, tvunget som de er av dogmer og omgivelsene, står friere i forhold til sin egen religion. De liker den svært godt, men de diskuterer den likevel, kritiserer dens voldshandlinger, og gir den noen stikk nå og da. Det er til og med noen, som jeg selv, som ble født inn i ateismen og anbefaler at religionen puttes på museum. Men Frankrike er gått inn i en utrolig prosess for underkastelse.

Sansal ser en total ydmykelse, og beskriver den med sedvanlig litterært talent:

Landet ydmyker seg selv på en ynkelig måte, såvidt jeg vet til tross for at ingen forlanger det, fremfor alt ikke på denne woke-måten, hvor man kneler i søla, dekker hodet med aske, river klærne i filler og kutter over pulsårene.

Boualem Sansal. Stillbilde: Fondation Varenne / YouTube.

Det kan ikke bare være frykten for «borgerkrig, separatisme og represalier fra islams voktere og gudfedre» som forklarer denne selvutslettende innstillingen, sier Sansal – og beskriver noe langt verre enn det Pascal Bruckner i en boktittel kalte «Botferdighetens tyranni»:

Man besvarer ikke krigføring med seremonier, sier den algeriske forfatteren.

Det som skjedde den 13. november, var en utrolig voldelig krigshandling, som Frankrikes president besvarte med tårer og klagesanger. På den måten ydmyket Frankrike sitt folk, sitt politi og sin hær, og beseglet med det sitt endelikt.

Kan det komme noe godt ut av det hele?

Det mest sannsynlige scenariet er borgerkrig, der landet til slutt blir som Libanon eller Algerie, altså en mellomting mellom militært og islamistisk diktatur. Hør på Michel Onfray, han gjentar dette til stadighet med sterke argumenter.

Sansal etterlyser en åndskraft som kan utløse en omvendelse:

Den eneste måten å unngå dette på er en kjempemessig endevending. Dere må rive ned huset før det er for sent, og bygge det opp igjen etter en vellykket eksorsistisk seanse. Driv Belsebub ut av kroppen med livets lys.

I stedet er det den tomme, seremonielle dimensjonen som dominerer:

For en måned siden mintes vi mordet på Samuel Paty. Hva tenker De om disse æresbevisningene?

De er påkrevet, selvsagt, men de blir aldri fulgt opp av kraftige handlinger. De stadfester tilstanden av feighet og inkompetanse fra myndighetenes side. Det er uutholdelig å se hvordan Macrons Frankrike tilbringer dagene med å hedre islamismens ofre for å begrave dem for andre gang. Lederen for en hær begraver ikke hodet i sanden, og holder ikke tårefylte taler. Han tordner, han handler, han rammer hardt og raskt. Det er hva de levende og de døde ber om.

I mer enn et halvt århundre har Frankrike mislyktes i å rydde opp i sitt eget hode når det gjelder saker som innvandring og islam:

Disse spørsmålene har vært på bordet siden de Gaulle, som fryktet å se at det kom moskeer i Colombey-les-Deux-Églises, siden Giscard, familiegjenforeningens prosjektleder som sa at Frankrike stod overfor en invasjon av migranter, siden Marchais, som forlangte en slutt på innvandringen, siden Rocard, som sa at Frankrike ikke kunne bære hele verdens elendighet på sine skuldre, siden Chirac, som ble krenket av «bråket og luktene», siden Sarkozy, som ville bli utvisningenes mester, og siden Macron, som oppdaget at det ville bli nødvendig å se etter om det kanskje er noen årsaks- og virkningssammenhenger i Frankrikes ulykker.

Heller ikke så sent som i 2017 var det noe ordentlig tema.

Det var fremdeles få av oss som snakket om disse tingene, men man vet jo at følelsene gjør en døv. Glem ikke tankepolitiet og den politiske korrektheten, og husk hva Prévert sa: «Når sannheten ikke er fri, er ikke friheten sann.»

Eric Zemmour. Stillbilde: YouTube.

Den eneste virkelige nyheten i fransk politikk er etter Sansals oppfatning Eric Zemmour – mannen som står tiltalt for rasisme for å ha gitt uledsagede mindreårige migranter det glatte lag. I Zemmour ser Sansal en avansert tenker, ikke minst om islam, som trenger å forklares nærmere.

Finnes det ikke også en legitim bekymring for å stigmatisere alle muslimer og sammenblande islam og islamismen?

I dette henseende sier Zemmour ting med stor nøyaktighet, men han forklarer dem aldri sånn at alle kan se hva som skjuler seg i ordene. Islamismen er offisiell, den er en av de fire lovskolene som utgjør sunni-islam, som alle ble til mellom det 7. og det 8. århundre, bare tiår etter Muhammeds død i 632: malikismen (som dominerer i Mahgreb og Sahel), hanafismen (som dominerer i Tyrkia, Bosnia, Kina, India, Pakistan og Afghanistan), shafismen (som dominerer i Jemen, Øst-Afrika, og Sørøst-Asia) og hanbalismen (en ultraortodoks skole som påtvinger en bokstavelig lesning av Koranen, og den dominerer i Arabia, Qatar og Jemen, der den gav opphav til wahhabismen, men finnes også i Asia, på Komorene, i en mindre aggressiv form også i Egypt, der den resulterte i Det muslimske brorskapet).

Det er wahhabi-versjonen av hanbalismen, denne svært geskjeftige mindretallsstrømningen, som kalles islamisme i Vesten. Men i dag har denne skolen – næret av petrodollar fra Saudi-Arabia og Qatar samt ambisjonene om et kalifat som blomstrer over den muslimske verden – besmittet de andre tre skolene i sunni-islam, foruten de andre hovedstrømningene i islam, sjia, kharijittene og til og med sufiene, så til syvende og sist er ingen egentlig i stand til å dra kjensel på sin egen. Muslimer som vet litt om religionen sin og lovskolen i sitt lokalsamfunn, føler seg ikke stigmatisert. De som plager sine omgivelser, er hanbalitter, wahhabister, muslimbrødrene og disse som blander alt sammen.

Franske soldater holder vakt ved kasbahen i Alger den 27. mai 1956. Foto: AP / NTB.

Frankrikes relasjoner til islam er uløselig forbundet med landets kolonihistorie, fremfor alt koloniseringen av Algerie, som etter en årelang krig endte med landets uavhengighet i 1962.

Denne historien er fremdeles en verkebyll, men Sansal nøler ikke med å stikke hull på den:

Mens det nærmer seg 60 år siden Évian-avtalen, har Emmanuel Macron i en rekke minnemarkeringer innrømmet et særlig «ansvar Frankrike har for massakren den 17. oktober 1961». Er det rett av ham å gjøre disse gestene? Blir de verdsatt i Algerie?

Macron er tegneseriefiguren Gaston Lagaffe. Han gjør alltid for mye, for han vet åpenbart ikke nøyaktig hva som må gjøres. Han burde lese «Un président ne devrait pas dire ça» (En president sier ikke sånt). Han har utvilsomt alle talentene som folk tillegger han, men han mangler ett: sansen for historie. Han er hverken historiker eller psykolog. Algeriere liker ikke folk som kommer for å stryke dem med hårene. Det de ønsker, er å skrive sin egen historie, noe regjeringen deres ikke gir dem lov til. Den tvinger dem til å drikke den offisielle drinken med alt bunnfallet, og adlyde sannhetsministeriets kunngjøringer. Det som interesserer makten i Algerie, er alt som kan gi den en smule legitimitet til å beholde makten som ble stjålet i juli 1962. For makten er legitimiteten ensbetydende med en blankofullmakt til å plyndre landet med god samvittighet. I Macron fant den en hyggelig kar som gir dem mye, og enda litt til. Når det kommer fra en tidligere kolonisator, gjelder det som betaling av gjeld.

Macron hadde smisket for sin gamle venn, og han smisker for sin nye venn Tebboune. Algerierne ser dette uten å forstå hva som kan knytte en sjarmerende ung mann til Algers hatefulle gerontokrati. I virkeligheten bryr de seg ikke. Det de ønsker seg, er en smule frihet og ro, om mulig også sannheten om landets tilstand – som bonus et visum til å besøke Frankrike, og i beste fall bosette seg der.

Macron er svak i møte med det algeriske regimet:

Macron er inkonsekvent. På den ene siden smigrer han sine gamle venner i Alger, og overøser dem med anerkjennelse og æresbevisninger. På den annen side anklager ham dem for å leve på minnene, når de lever i luksus på oljerikdommen. De to tingene går hånd i hånd når du mangler både legitimitet og verdighet. Man lurer på hvem som gir så dårlige råd til denne unge presidenten, som helt sikkert ønsker seg gode.

Han reduserte også antallet visa til algeriere etter å ha mislyktes i samtalene om repatriering av utviste illegale migranter. Hvordan reagerte makten i Algerie?

Den brydde seg ikke om det, vel vitende om at Macron ikke vil gjøre noenting. Han er intelligent, men redd. Han vet at makten i Algerie ikke vil smile hvis han rører dens interesser. Da han bare nevnte noe i den retning, men uten å gjøre noe, kalte hans gamle venn Tebboune hjem sin Paris-ambassadør. Tebboune stengte luftrommet for franske militærefly, forbød bruken av fransk i flere departementer, brøt 500 kontrakter med små og mellomstore franske bedrifter, og inviterte store tyske og italienske selskaper til å erstatte de store, børsnoterte franske selskapene som opererer i Algerie. Hva vil han gjøre hvis det skulle falle Macron inn å ta visaene fra disse herrere, deres familier og allierte?

Det er i regimets interesse at Frankrike ikke får Algerie ut av hodet, mener Sansal.

Den eneste kilden til legitimitet for juntaen har vært og er fremdeles anti-kolonialismen.

Frankrike har derimot et vitalt behov for algeriernes vennskap og hengivenhet for å overbevise seg selv om at koloniseringen var en ren idyll for dem. Beviset er at algerierne stormer franske konsulater for å skaffe seg visum, eller risikerer farene på sjøen for å komme og kaste seg i armene på den uverdige adoptivmoren.

For Sansal er ikke islam kilden til alle problemer. Vår egen svakhet er verre:

Den siste boken Deres tar form av et «Brev med vennskap, respekt og advarsler til jordens folkeslag og nasjoner» (Gallimard). Når man leser Dem forstår man ikke om den er skrevet i desperasjon eller vanvittig optimisme.

Desperasjon og vanvittig optimisme er to sider av samme sak, som er visdommens, det sier seg selv. Store deler av livet forsvinner fremfor øynene på oss. Oppløsningen skjer gjennom virkningene av det jeg i brevet kaller de store destruktorene som er dannet av de onde parene penger–marked, religion–kolonisering, junkfood–mekanisering og dataspill–kriminalitet.

Kampen som føres av den unge Greta Thunberg, virker på meg som om den ikke fører noe godt med seg. Klimatoppmøtet, de grønne partiene og all agitasjonen som hører med, tjener ikke til noe, de er agn. Faren er ikke global oppvamring, faren er destruktorene. De ødelegger fornuften, gleden, kjærligheten, vennskapet, ånden og sjelen, og sår uendelig med sykdom og gift i det som fremdeles er levende i oss. Å destruere destruktorene er den eneste virkelige kampen.

Boualem Sansals vidd, stil, overblikk og evne til å se ting i sammenheng er i dag en sjeldenhet blant dem som skulle ha vært europeiske intellektuelle. Han stimulerer tankene mer på to minutter enn det de aller fleste av våre egne miserable erstatninger for tenkere gjør på to år.

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂