Boualem Sansal. Stillbilde: Europe 1 / YouTube.

Boualem Sansal er aktuell med en ny bok – ikke en roman denne gangen, men et slags manifest med tittelen Lettre d’amitié, de respect et de mise en garde aux peuples et aux nations de la terre («Brev med vennlighet, respekt og advarsler til jordens folkeslag og nasjoner»), som utkom på Gallimard den 7. oktober.

L’Express omtaler verket som «ateistisk, barokk og sint», men yter med det kanskje ikke full rettferdighet til den berømte algeriske forfatterens vidd og litterære stil, som han gir smakebiter av i et langt intervju med den franske avisen 30. september.

Sansal synes verden går ganske skeis, og identifiserer fire «destruktorer» som ikke alle skal tas like bokstavelig: penger, religion, fastfood og dataspill. Under punkt to er islam og dens utålmodigere tvillingbror islamismen spesielt problematisk, siden disse også er politikk.

Som det han selv erkjenner er et utopisk motstykke, setter Sansal opp en «universell konstitusjon» som grunnlag for et forbund av frie folk.

L’Express: Hvorfor ville De sende et brev til «jordens folkeslag og nasjoner»?

Boualem Sansal: For noen år siden hadde jeg allerede skrevet et brev til mine algeriske landsmenn, der jeg fortalte dem at landet vårt var i en forferdelig situasjon, men at vi selv hadde ansvaret for den. Da sa en venn til meg at det ville være fint hvis jeg utvidet tanken til hele verden. Det er litt pedantisk å henvende seg til jordens folkeslag og nasjoner, men jeg likte ideen (ler).

Det er menneskelig og naturlig at vi forsøker å sette fingeren på dem som er ansvarlige for våre ulykker, og mistanken går først til naboene eller politikerne, lyder Sansals premiss.

Men vi innser raskt at ansvaret ikke ligger hos individer. Det finnes betingelser som får dem til å handle som de gjør. På en ubevisst måte er vi forutbestemt til å handle på den ene eller andre måten.

At forfatteren nevner penger som en av røttene til det onde, er kanskje ikke så originalt. Jesus advarer jo mot at det er umulig å tjene både Gud og Mammon, men intervjuet forfølger ikke temaet, så vi får ikke vite annet enn at «penger er menneskenes konvensjon for varebytte».

Sansal kaller fastfood en «generell forstyrrelse», og lar begrepet dekke kulturen og politikken i tillegg til mat og helse. Dataspill hentyder til krigføring og kriminalitet.

Men det blir mest religion, nærmere bestemt islam. «Jeg tror, så jeg har sannheten», ironiserer han, og spør: «Hvem har noen gang sett en religion sitte for seg selv i et hjørne og meditere uten å plage verden?»

Han går historisk til verks for å sette religionen inn i rammen av erkjennelsens prosjekt:

Jeg tror på mysteriet. Alle mennesker spør seg hvorfor universet og livet finnes. Vi ser etter svar, og noen vil alltid gi oss forklaringer. Det er stammens trollmann, eller opplyste mennesker som tror de har forstått noe. Derfra bygges en historie om begynnelsen. Dette er religionenes romantiske fase. Jeg synes dette er uhyre interessant.

Etter hvert begynner religion å handle mer om makt, resonnerer Sansal. Lenger ned på skråplanet dukker terroristene opp.

De skriver at islamismen er desto mer skadelig fordi den assosierer en religion, islam, med politikk …

Islamismen er en svært tung byrde. Den er et ekstremt diktatur som spiller på kroppen. Den kontrollerer folk fysisk, men trenger også inn i hodet på dem. Denne ideologien installerer et virus som forandre måten man ser verden på. Men islamismen går enda lenger enn et diktatur; den angriper alt som gjør oss menneskelige, som om det plaget Gud. Det er visjonen om en syndig menneskehet dratt helt til det ytterste.

Selv en diktator trenger mennesker, men for islamistene får utryddelse av menneskeheten Gud til å sove godt, mener Sansal. «Islamismen vil rykke opp alt med roten», legger han til.

Vi kan se individuelle frafalne som har kommet seg ut av islam, men vi har aldri sett et frafallent folk. Der hvor islam slår seg ned, er den ugjenkallelig. Islam kaprer alle sider ved individet: klesdrakten, spisingen, men også tenkningen. I muslimske land blir jøder, kristne og alle som ikke anses for å være muslimer, som homoseksuelle, utryddet. Det fungerer som en renselse. Derfor har islamismen et fantastisk instrument i hendene.

Diktatorer har utnyttet islamismen, fortsetter han, men de er bare opptatt av sin egen avgrensede maktsfære. Islamismen kjenner ingen grenser, og tenker på planetarisk nivå.

Hittil har vi aldri funnet noen måte å tøyle dette fenomenet på. Islamismen er basert på islam, som ingen har rett til å kritisere. Men i deres land spiller den også på demokratiet og rettsstaten. Islamismen utnytter disse verdiene for å rettferdiggjøre sin eksistens. Siden demokratiet anerkjenner alle meninger, fra ekstremhøyre til ekstremvenstre, er det også forpliktet til å anerkjenne islamismen. Alle som ikke utfører angrep eller voldelige handlinger, beskyttes av rettsstaten som en prinsippsak. Derfor befinner islamismen seg umiddelbart på erobret territorium. Det er ingen steder i verden at islamistene virkelig bekjempes. Jihad-terrorister bekjempes, men de er bare islamismens slagg.

I boken forestiller jeg meg en idealverden der vi feirer livets mirakel, men det er en fantasi, sier Sansal. I det virkelige livet utenfor litteraturens verden må ambisjonene redimensjoneres:

Jeg tror at vi må lære oss å bli tilfreds med de små tingene, lokalt.

Sansal spør seg hvem som kan ta dagens stater seriøst. Den fjerne fortidens herskere bygde pyramider og var selv som guder. Men også i den nyere historien omgav Napoleon seg med fremragende tenkere. Slikt ser man ikke mye til i dag.

Hva er EU i dag? Det er ikke engang Algerie. Det er så smått, det er ingenting i det hele tatt.

L’Express nevner at Eric Zemmour siterte Boualem Sansal om islam i en debatt mot den venstreorienterte franske politikeren Jean-Luc Mélenchon. Forfatteren kan selv avsløre at han har møtt mannen de fleste tror vil stille til presidentvalget i Frankrike i 2022:

Jeg forklarte Zemmour at islamismen må bekjempes helt fra begynnelsen av. For den er som fuktighet i et hus. Til å begynne med er trusselen usynlig. Den trenger inn i veggene, som litt etter litt går i oppløsning. Når du innser det, er det for sent. Du må rive ned alt for å rydde opp. Det er en umulig oppgave.

Det er ikke bare muslimske land han tenker på:

Jeg fortalte ham deretter at sett fra utsiden er Frankrike kommet til det stadiet hvor landet akkurat har oppdaget at islamismen tærer ned huset. Men det finnes ingen løsning for å bekjempe dette fenomenet. Islamismen er som en blekksprut. Du kan frigjøre deg fra en arm, men de andre henger fast.

I Syria kan islamismen bekjempes med massakrer, men det er ikke mulig i et demokrati, fastslår Sansal. Han er ikke så optimistisk på vegne av Algerie heller:

I Algerie er vi berbisk- og fransktalende. Men vi bestemte oss for å arabisere befolkningen under press fra Den arabiske liga, for arabisk er Koranen. Problemet var at man måtte rekruttere lærere i den arabiske verden. Alle regimene benyttet sjansen til å kvitte seg med sine motstandere. Slik gikk det til at barna våre i skolen ble betrodd til folk fra Egypt eller Jemen. Så snart vi forstod dette, var det for sent allerede. Vi prøvde å forhindre arabiseringen av universitetet, men det var blitt en umulig oppgave.

En kompliserende faktor er at folk heller ikke er stridslystne lenger:

Vi ønsker ikke lenger å kjempe i våre samfunn, vi prøver å inngå forlik. Vi reagerer til å begynne med, men siden lar vi oss overvinne av utmattelsen. Vi tror at vi kan prøve å forstå fenomenet, kanalisere det, utdanne imamer, forhandle med eksporterende land som Saudi-Arabia.

Fienden kaster ikke bort tiden på samme måte:

På den andre siden handler islamistene, og de gjør ikke annet enn å handle, 24 timer i døgnet, mens vi har annet å gjøre, som å oppdra barn. De leser hele tiden islams historie, og oppdager strategier for kriger som ble ført av profeten eller kalifene. De er gjennomsyret av denne erobringskulturen. Jeg forklarte Eric Zemmour alt dette …

Frankrike har flere intellektuelle som forstår islam, ikke minst Rémi Brague, som har sagt at islamismen er islam med hastverk, og at islam er en tålmodig islamisme.

Men med den ene foten i islams verden og den andre i Vesten tilfører Boualem Sansal en ekstra dimensjon til analysen som setter ham i en egen klasse.

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂