Sakset/Fra hofta

For de fleste franskmenn og brorparten av folket i Algerie er historien om det nordafrikanske landets løsrivelse fra Frankrike i 1962 en tragedie – på et menneskelig, kulturelt og økonomisk plan. Men den post-koloniale strømningen, i Vesten og blant islamister, vil ha det til at dette er de undertryktes seier og revansj over Vesten (les: tiermondialsme). Post-kolonialistene er revansjister, og de tar utgangspunkt i hatet. Andre franskmenn og algeriere tar utgangspunkt i kjærligheten landene imellom, og våger til og med å tale hatet midt imot. I den sistnevnte tradisjonen finner vi f.eks. Albert Camus.

Men nå har selveste presidenten, François Hollande, valgt å bryte med den franske tradisjonen for å markere Algeries uavhengighet, for heller å «feire» i lag med islamistene og det styrende partiet i Algerie. Disse fremhever betydningen av våpenhvilen den 19. mars som deres seier over Frankrike. Lørdag ble Hollande med andre ord med på feiringen av Frankrikes nederlag og oppløsning.

francois-hollande-et-le-ministre-de-la-defense-jean-yves-le-drian-lors-des-commemorations-du-cessez-le-feu-du-19-mars-1962-en-algerie-le-19-mars-2016-a-paris_5567585

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig. Innvandring og islamistenes selvhevdelse baserer seg på nettopp denne utvidelsen av krigen. Det var bare en våpenhvile.

I et intervju med Boualem Sansal som Vincent Tremolet de Villers har gjort for Le Figaro, snakker den prisbelønte algeriske forfatteren om hvordan François Hollande på denne måten tar botferdighetens tyranni til nye høyder.

Mange reagerer på Hollandes opptreden, spesielt når man vet at våpenhvilen av 19. mars ikke var slutten, men selve begynnelsen på den etniske rensningen av franskmenn fra Algerie. Sansal sier ingenting om relevansen av historierevisjonisme Hollande presser på for, men den gir seg selv.

* * *

XVM214410da-ec68-11e5-bcda-2623f867fa7a

Le Figaro: François Hollande er det første franske statsoverhodet som deltar i minnemarkeringen den 19. mars. Han skal holde en tale ved Quai Branly. Hva tror De fikk ham til å gjøre det?

Boualem Sansal: Hvis jeg kan ta meg den frihet, vil jeg råde ham til å bli hjemme. Han har gjort nok skade som det er, og da mener jeg utenrikspolitisk. Jeg har ingen formening om det han har gjort i Frankrike. Det at han bøyer seg ydmykt for Bouteflika noen måneder før presidentvalget, skader Frankrikes renommé, og er en katastrofe for den modige kampen algerierne fører for å frigjøre seg fra det koloniale diktaturet til FLN og Bouteflika, som siden den 19. mars 1962 har vært en av dets viktigste ledere.

Det å markere denne datoen, som er viktig for alle, algeriere som franskmenn, er nok en gang å støtte diktaturet på folkets bekostning. Jeg sier det enda en gang, særlig fordi og Chirac stadig var gjester ved el-Mouradia (presidentpalasset i Alger, red.): Har ikke denne umoralske innstillingen ført til nok lidelse og død i verden allerede? Ser ikke Hollande at det blant annet er støtten fra vestlige regjeringer, som gjerne belærer andre høytidelig om demokrati, til typer som Saddam Hussein, Ghadaffi, Ben ali, Mubarak, Assad, Bouteflika, samt Gulfstatenes emirer og sultaner etc. som har ført til det dramaet vi lever i idag, altså islamistenes globale terror?

Hvorfor blir datoen 19. mars diskutert på begge sider av Middelhavet?

Det er normalt. Våpenhvilen stopper ikke krigen. Den forsterker den hvis spørsmålet om den ene eller andre sidens legitimitet ikke kan bevises, og krigens skyggesider ikke blir bragt frem i lyset. Skriver vi historien korrekt, vil alt gå bedre.

Hva er det ved krigen med Frankrike som står igjen i algeriernes kollektive bevisshet?

Ingenting. Algerierne la krigen bak seg samme dag som landet ble uavhengig den 5. juli 1962. De festet vilt i syv dager og syv netter, og dro siden hjem hver til seg – helt utmattede. Men åtte år senere ble de innhentet av en ny type krig, de regionale krigene. Krigsherrenes kappløp om makten begynte, og raste i alle landets fire hjørner. Krigen har ikke tatt slutt til denne dag, den skifter bare form. 1990-tallet viste oss hvor langt krigen kan gå i sin grusomhet. Tiåret fikk bare så vidt en pust i bakken før Bouteflika startet en ny krig mot berberne, spesielt mot de stolte kabylene og de pasifistiske mzabene.

Med undertrykkelsen og de lysskye militæroperasjonene har millioner av algeriere i tidens løp flyktet, og strømmen er tiltagende. Den vil få et betydelig omfang idet presidenten dør, med mindre maktovertagelsen straks avgjøres på en intelligent måte av de forskjellige maktsentrene (hæren, de hemmelige tjenestene, politiet, militser og parallelle oligarker). Trusselbildet i den nordlige delen av Afrika er så formidabelt at det kan hende Algerie eksploderer og gir opphav til IS 2.0. IS 1.0 ligger allerede i bakhold ved den østlige grensen, og al-Qaida i Maghreb (AQIM) ved grensen i syd. Det har siden den 19. mars 1962 ballet på seg for mye vold, hat og lidelser i dette landet til at Bouteflikas vanstyre kan avsluttes bare med lettelse og glede. Rettferdigheten må skje fyldest.

Vil Frankrike forbli den evige skyldige, sett fra Algeries side?

Dette er FLNs (Bouteflakis parti) og maktens talemåte, som ved slagord og besvergelser har gjort det til en obligatorisk religion som er blitt lært bort i skolen og tvangsinnført i dagliglivet, men det å forstå og praktisere en religion er ikke ensbetydende med å tro på den. Algerierne lider for mye av dette til at noen ord om fortiden kan få dem til å glemme. De vet hvem som er ansvarlige for deres misére. De må holde dem ut hver enste dag, mens de hver eneste natt drømmer de om å ta dem.

Hvordan kan man forsone de to folkene?

Det rette spørsmålet er: Kan det skje noen forsoning så lenge Frankrike offisielt støtter den algeriske regjeringen, altså FLNs væpnede ving, som fremmer en religion av hat mot Frankrike? Hva det algeriske folket angår, forkastet det åpent og definitivt FLN og deres onde religion med folkeoppstanden i 1988. I Algerie forstår man det på denne måten: Frankrike ønsker en form for forsoning med FLN (et Stockholm-syndrom?), en bevegelse som har sverget på å gjøre skam på og bringe død over landet, i motsetning til algerierne som ønsker Frankrikes vennskap, på den lille betingelsen at de får lov til å reise dit og og der.

Men FLN er ikke de eneste som hater Frankrike, det gjør også islamistene. Disse to hører sammen, de ligner hverandre. I Algerie skiller man ikke mellom dem, man kaller dem “barbafélènes” (en sammentrekning av barbe – skjegg – og FLN, o.a.). Husk at Bouteflika er leder for FLN og venn av islamistene, som han ikke nekter noenting.

Spilte islam noen rolle i algeriernes frigjøringskrig?

Selvfølgelig, men det var en islam som ikke hadde noenting å gjøre med islam i dag. Det var en en slags bestemoderlig balsam man kunne påføre sine sår og sin elendighet. Den ledsaget til en viss grad FLN, den gav dem vers som kunne brukes til å mobilisere småfolket fra bygda og slummen. Den hadde sine mystikere, men de var godmodige eksentrikere. Islamiseringen av FLN og muslimene kom senere, etter uavhengigheten. Tradisjonell islam kunne ha overlevd. Da muslimbrødrenes globaliserte islam steg frem, med wahhabistene, ayatollahene, CIA og dødens freelancere… da fantes det et valg.

 

Le Figaro (Documents oversettelse)

Mest lest

En stille invasjon