Boualem Sansal under en inter­nasjonal litteratur­festival i Berlin den 7. september 2016. Foto: Christoph Rieger / Wikimedia Commons.

Den prisbelønte og tidligere nobelprisnominerte algeriske forfatteren Boualem Sansal har i løpet av de siste årene befestet sin stilling som en av verdens fremste forfattere, ikke minst med romanen «2084», der totalitær islamisme er tema. Samtidig har han også gjort seg gjeldende som den mest sannferdige eksterne observatøren av Europas sivilisasjon. Til tross for sin milde form er han den mest nådeløse siden Oriana Fallaci.

I forbindelse med at hans roman Le train d’Erlingen ou La métamorphose de Dieu akkurat er utkommet på italiensk, er Sansal torsdag blitt intervjuet av Francesca Paci hos La Stampa. Inntrykket man sitter igjen med etter lesningen, er at forfatteren prøver å røske liv i et Hunter Biden-lignende europeisk vrak som minner stadig mer om et kadaver.

Den italienske journalisten vil først bringe på det rene om forfatteren vil gjenspeile virkeligheten med sin romankunst. Sansal setter skapet hurtig på plass:

La Stampa: Romanen er en dystopi om det vestlige samfunnet, som er satt i fare av innvandringen og radikal islam. Er vi virkelig så truet?

Boualem Sansal: Sett fra utsiden virker det som Europa er i raskt forfall. Europa har ikke lenger makten det hadde helt frem til 1960-tallet. Maktens tyngdepunkt har forskjøvet seg. Det har dukket opp nye aktører, og de øver et sterkt press som er økonomisk i dag, og politisk i morgen. BRICS-landene, Tyrkia, Iran og den arabiske verden, som før eller siden vil komme seg ut av dagens krise og gjenopplive det panarabiske prosjektet. Men den alvorligste trusselen er islamismen, den være seg radikalisert eller moderat, som har styrket seg dag for dag i tretti år.

Sansal er ikke imponert over trusselhåndteringen:

Europa er ute av stand til å beseire den. Islamismen er en pandemisk ideologi som det ikke finnes noen vaksine mot. Innvandringen er ikke problemets kjerne, men en forverrende omstendighet blant flere, som kommunitarismen, kriminaliteten i periferiene, de europeiske samfunnenes ettergivenhet og venstresidens skitne spill.

Premissene for Pacis neste spørsmål viser i hvilken grad et feilaktig inntrykk av migrasjonens drivkrefter har festet seg i offentligheten. Sansal lar seg ikke affisere, men fortsetter ufortrødent å riste i pasienten i et forsøk på å vekke ham opp:

Hvordan kan man stoppe folk som flykter fra fattigdom, krig og klimaendringer, folk som ikke kan dra tilbake?

Innvandringen kommer til å øke, og ingen vil klare å kontrollere den. Europas manglende evne til å beskytte seg er beviset på dets sammenbrudd.

Forfatteren trekker en historisk parallell for å invitere Europa til å øke ambisjonsnivået:

For å gjøre seg gjeldende, burde Europa hjelpe de afrikanske befolkningene med å kvitte seg med sine diktatorer. Under den kalde krigen fikk de sentraleuropeiske befolkningene støtte mot kommunistdiktaturet. I dag er de frie, og drømmer ikke lenger om å flytte til Vesten. Ved å benytte seg av arabiske og afrikanske despoter for å beskytte sin egen yttergrense, har Europa derimot skuffet folk i sør. Og når de klarer å komme seg dit, lar de Europa unngjelde.

Paci skulle helst ønske seg at det hele bare var en vond drøm, og at passivitet var et utmerket alternativ. Men Sansal gir ikke ved dørene:

Overveldet av covid-19 som vi er, har vi sluttet å snakke både om innvandringen og islamismen. Vi skulle vel aldri ha overdrevet trusselens omfang?

Dette er nøyaktig hva strutsepolitikk handler om. La oss lukke øynene, og så forsvinner trusselen. Problemene må tvert imot konfronteres raskt, for på et eller annet tidspunkt blir katastrofen uunngåelig. Utvandringen er ikke uunngåelig.

Han følger opp med et ekstra svingslag mot dem som innbiller seg at eksilet ikke er et drama og at fullkommen kollektiv integrering er mulig:

La oss begynne med å fjerne diktatorene, og så vil folk slutte å dra, for til syvende og sist er det bare i sine egne hjemland folk virkelig er frie.

I Frankrike pågår for tiden en debatt om islamvenstre, som den franske utdanningsministeren sier gjennomsyrer hele landet, inkludert universitetene. Paci vil vite hva Sansal mener. Forfatteren svarer med en politisk analyse av de siste førti årene:

Hvilken betydning, om noen, har islamvenstre, som ifølge forskere som Gilles Kepel forgifter de franske universitetene?

Fenomenet er ingen nyhet, det oppstod da venstresiden kom til makten i 1981. Så snart Mitterrand var blitt valgt, legaliserte han hundretusenvis av ulovlige innvandrere, som han også lovte stemmerett ved lokalvalgene. Dette banet også veien for Front Nationals (FN) fremvekst lokalt, men uten et proporsjonalt system ble ikke partiet representert nasjonalt. Det gjorde at Frankrike ble definitivt splittet mellom venstresiden og ytre høyre, mens den republikanske høyresiden tapte. Venstresiden vokste på denne måten i løpet av Mitterrands to mandater, og den fortsetter å dyrke denne splittelsen for å skaffe seg en base hos migrantene, men også islamistene.

Paci viser nok en gang at hun sitter fast i venstresidens paradigme ved å spørre om ikke «islamofobien» også er et problem. Det har ikke vært noen jakt på muslimer etter terrorangrepene, repliserer Sansal, som mener venstresiden misbruker begrepet:

Der islamismen er en synlig realitet, har islamofobien hittil bare vært et instrument venstresiden bruker i sin agitasjon for å svekke Le Pens parti Rassemblemant National (RN), som nå er det største i Frankrike.

Derimot er islamismen et problem også for muslimer, forsetter Sansal. Det er bare at de fleste muslimer ikke tør å si noe stygt om den høylytt, av frykt for å bli anklaget for frafall fra islam.

Paci insisterer på at problemene kommer fra begge sider. Sansal peker i stedet på våre egne eliter:

Tror De at demokratiet er i ferd med å dø i en skvis mellom islamismen og det påståtte selvforsvarets suverenisme?

Demokratiet var en vakker drøm, men det viser seg at den ikke kan realiseres. I løpet av to århundrer har det spredt seg til noen få land, hvor det dessuten trues på flere fronter – fremfor alt på innsiden, av rike globalister og kosmopolitiske eliter.

I henhold til Sansal forstår ikke Europa grunnlaget for sitt eget demokrati:

Demokratiets kult har ført til voldsomme utskeielser, først og fremst devauleringen av den kristne moralen som de demokratiske landene bygget på. Nå tilhører ikke demokratiet eller kulturen det bygger på alle, men minoritetene som påtvinger sin anskuelse. I et jakobinsk land som Frankrike er det dødelig.

Mellom håndteringen av islamismen og pandemien går det i praksis en linje:

Den eneste virkelige ambisjonen i dag er sikkerheten. For den er vi rede til å ofre alt, og friheten er blant de første ofrene.

Det er ikke bare muslimske ekstremister som truer demokratiet, advarer Sansal. De som ikke bruker vold, er snarere mer effektive:

Islamismen vokser i hele verden. I Europa har den forstått at den kan bruke agitprop for å holde staten under press. Den væpnede kampen om makten har mislyktes overalt – i Algerie, i Egypt, i Sahel. Den foretrukne fremgangsmåten i dag er metoden som brukes i Europa. Til slutt var det strategien til Det muslimske brorskapet og Gulfens monarkier som vant frem, og ikke al-Qaidas krig.

Ikke noe sted i verden har islamistene som selv ikke bruker vold, lettere spill enn i Norge. Handlingsplanen mot «muslimhat» viser det. Og ingen spør seg hvorfor muslimer fryktelig gjerne vil flytte til et land hvor de angivelig er forhatt.

Europeerne har i grunnen et veldig enkelt valg. De kan begynne å lytte til fornuften fra folk som Sansal, og det vil igjen være håp for deres sivilisasjon, eller de kan holde stø kurs mot sitt eget forfall, som nå.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Kjøp «Islamismen i Sverige» her!

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!