I en offentlighet som er innestengt, åndelig incestuøs og mest opptatt av å plukke i sitt eget navlelo, hører vi sjelden noe fra åndslivets skikkelser i det utvidede Midtøsten. For et tap det er!

I et Europa hvor det å tenke i andre baner enn dem som finner steinhardt grunnlag i statistikken, avfeies som konspiratorisk, dystopisk, hysterisk eller vilt fantaserende (med mindre det er Trump eller Le Pen man snakker om), er det noe forfriskende ved åndspersoner som våger å gjøre jobben sin som intellektuelle – hvilket også innebærer å bruke forestillingsevnen i et forsøk på å komme virkeligheten i forkjøpet, uten absolutte sannhetsgarantier.

En av dem er den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949, bildet). Han tilhørte opprinnelig sjiktet av embedsmenn i Algeries industridepartement, men ble fjernet fra stillingen i 2003 på grunn av sitt forfatterskap og politiske standpunkter – blant annet sympati for Israel. Han bor fortsatt utenfor hovedstaden Alger, tilsynelatende uten behov for livvakter, men skriver på fransk. Kanskje må han flytte en dag. Sansal har luftet muligheten for at Algerie blir et nytt Syria.

ANNONSE

boualem-sansal

I fjor vant han Det franske akademis pris for beste roman med sin bok «2084 – La fin du monde». I boken, hvis tittel henspiller på George Orwells fremtidsvisjon «1984», ser han for seg en verden med et religiøst diktatur, også i Vesten, som det er umulig ikke å assosiere med islam.

I forbindelse med at boken kom ut på italiensk den 25. februar, ble han noen dager i forveien intervjuet av Paolo Salom for det ukentlige kulturbilaget til Corriere della Sera (21. februar, side 21, papir). Salom gir der et resymé av romanen:

Ett århundre senere, eksakt hundre år etter 1984, har verden funnet fred under sin ene beskytter, Abi – den allmektige Ydlahs delegat. Nasjonalstatene forsvant ved slutten av den siste hellige krigen, som ble avsluttet med en triumf for Det rettferdige brorskap og De sanne troende. Freden hersker over hele det store imperiet. […] Uendelige karavaner av pilgrimer, syke og soldater er på vei – noen til sanatoriene (menneskeheten plages fortsatt av sykdommer, særlig tuberkulose), andre til de mange helligdommene viet til Ydlag og hans Delegat, atter andre til (mystiske) kriger som ikke burde forekomme, men som likevel fortsetter å martre en verden som endelig er blitt fullkommen.

Det er ikke bare tittelen som minner om Orwell. Delegaten har et allestedsnærværende øye, og psykopolitiet kan analysere undersåttenes tanker og identifisere de eventuelle kjetterske tankene som er ensbetydende med offentlig henrettelse. Hovedpersonen svarende til Winston Smith har gått over fra å tyste på mistenkelige naboer til å tvile på «sannheten». Han leter etter et ord for å uttrykke lengselen etter noe som ikke finnes lenger – friheten.

Romanen føyer seg inn i en rekke bøker utgitt i Frankrike den siste tiden, hvor sammenstøtet med islam behandles med varierende grad av vitenskapelighet – både faglitterært og skjønnlitterært. Denne litteraturen ignoreres stort sett i Norge, selv når den resulterer i store opplag eller ditto æresbevisninger. Den er ubekvem, og passer ikke inn i de oppfatninger man klamrer seg til om hvordan verden henger sammen. Selv ikke fantasien bør pirres for mye i «farlig» retning.

Michel Houellebecq er overstrømmende i sin mottagelse av boken, som går lengre enn hans «Underkastelse», skriver Salom, for deretter å sitere ham på at Sansals fremtidsvisjon «er mer enn plausibel».

Corriere della Sera: Er den det? Kommer virkelig de islamske ekstremistene til å vinne? Assosiasjonen mellom Ydlah og Allan, mellom Delegaten og Profeten, går nesten av seg selv …

Boualem Sansal: «Jeg tror at menneskeheten står foran en uunngåelig skjebne. I løpet av tredve-førti år vil totalitarismen bli den eneste mulige styreformen. Når alt kommer til alt, er det bare en liten del av verden som lever etter frihetens og demokratiets prinsipper, nemlig Vesten. Overbefolkningen, ødeleggelsen av miljøet og knappheten på naturressurser vil alle føre i retning av et absolutistisk regime. Det handler bare om å forstå hvorvidt det blir politi- og militæraktig eller av en annen type. Slik jeg ser det, er det kun religionen som vil bli i stand til å herske over sjelene uten behov for grov maktbruk. Dette skjer allerede: Troen gir de troende fred i sjelen, paradiset og alle tenkelige fordeler både i denne verden og den neste. Tilbedelsen av skikkelsene man hengir seg til, forvandler seg til lykke. Ingen politisk ideologi har noen gang vært i stand til å erstatte religionens kompleksitet.

Paolo Salom har tilsynelatende ikke tatt innover seg i hvilken grad det utvidede Midtøsten har kommet og fortsetter å komme hjem, ei heller hvordan det står til hjemme:

Det er kanskje sånn i den arabiske og islamske verden. Og i visse deler av Asia. Men hvordan kan det demokratiske Vesten nok en gang falle ned i totalitarismen?

Vi står overfor to fenomener: et internt i Vesten, og et annet utenfor, men som i stadig større grad blir del av Vesten, i alle fall Europa.

La oss begynne med det første: Hva tenker De på?

Vesten fremstår som svakt med sitt demokrati og sin frihet. Det er stedet for selvmotsigelser og fravær av visjoner. Kommunismen har sviktet, kapitalismen også. Så hva slags fremtid blir det? De demokratiske systemene er ofre for sine egne mekanismer. Stilt overfor en stadig dypere krise i det europeiske samfunnet, ser vi at religionen med sin politiske rolle stiger frem. Alt blandes sammen i troen.

Troen er naturligvis islam.

Til slutt blir det islam som vinner hjertene og sjelene. Hos alle. For det ligger i islams natur. Nå står vi ved begynnelsen. Men vi ser allerede at jihadistene og predikantene har skredet til verket. Det europeiske demokratiet befinner seg i en fase av svakhet og frykt. Folk er redde for alt: den økonomiske krisen, sykdommer, fattigdom, vold, migrasjon. Islam er i stand til å gi altomfattende svar. Den tilbyr en løsning, eller i det minste illusjonen om en løsning. Men det er nok: I løpet av få tiår vil det dreie seg om dette.

Redde for å tenke, kunne man ha lagt til.

Intervjueren lurer på hvordan en sekulær mann som Sansal, etter eget utsagn «frigjort fra troen», kan forestille seg en slik fremtid. Hadde ikke den sekulære moderniteten langt overgått middelalderen? Ikke nødvendigvis for all fremtid, mener forfatteren, i alle fall så lenge moderne mennesker ikke viser åndelig styrke. Hadde ikke folk i parentes bemerket mer av den styrken før de oppgav kristendommen? Hvor skal folk hente motet fra, eller en slitesterk idé om frihet?

For tredve år siden var det nesten ingen som snakket om islam i Europa. Det fantes helt andre problemer. I dag snakkes det ikke om annet, hverken på TV, i avisene eller på nettet. Alt er i ferd med å skje allerede. Vesten er drevet av frykten. Før eller senere vil sangen som får en til å glemme, overvinne alle. Og la oss ikke glemme volden: Houellebecq tenker seg en islam som går inn i det demokratiske politiske spillet. Jeg sier at dette ikke er tenkelig. Islam har bare med demokratiet å gjøre for å ødelegge det. Dessuten ser vi allerede at man ikke kan kritisere islam. Naturlig nok ikke i Midtøsten, tatt i betraktning religionens rolle i samfunnet, og ikke i Europa.

Avisen blir i tvil om hvor forfatterens realisme slutter – om overhodet.

Det er vanskelig å forstå om vi hittil har snakket om virkeligheten eller om fantasien som har inspirert det uhyggelige ved romanen Deres. Det er jo nok der som får en til å miste nattesøvnen …

(Boualem Sansal ler.) Jeg har forestilt meg en fremtid. Det er naturligvis litterær fiksjon som inspireres av det som i øyeblikket virker plausibelt. Orwell gjorde det samme, og det var ikke alt som gikk i oppfyllelse…

Blir «2084» oversatt til arabisk? De skrev den på fransk …


Det vet jeg ikke. Kanskje i Libanon. Det blir uansett få som leser den på mine kanter.

Norge blir formodentlig mer som Algerie enn som Libanon, hvor det altså er en viss mulighet for at Sansal blir lest.

Det er synd, for hvem er egentlig mest robust stilt overfor den islamske trusselen? Den som forestiller seg skrekkvisjonen, for deretter kanskje å prøve å unngå at den går i oppfyllelse? Eller den som ikke engang tør å tenke i slike baner?

Svaret gir seg selv.

Trøsten får være at det neppe blir i Norge at de avgjørende slagene, de åndelige, vil stå. Man skal alltids greie å forklare etterpå hva det var som egentlig skjedde.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629