Boualem Sansal (f. 1949) har skrevet et tjuetalls romaner, noveller og essays. I 2015 vant han Det franske akademis pris for beste roman med «2084». Når vinner han Nobelprisen? Foto: YouTube.

Når vi observerer og analyserer dagens verden med politiske og juridiske målestokker, får vi rett som det er en følelse av at viktige dimensjoner mangler. Ofte gjøres det ingen forsøk på å trenge inn i den åndelige krisen.

Man skulle tro at det blant europeerne finnes noen kunstnersjeler med et fintfølende sanseapparat som kunne gi noen klarsynte fortolkninger av hva som skjer med Europa. Men hvis de finnes, er de bortgjemt og fortrengt av de døde eller solgte sjelene som makten holder seg med.

Da er det godt vi har Boualem Sansal. Han er riktignok ikke europeer, men fra den andre siden av Middelhavet ser han oss klarere enn vi selv gjør. Han har lenge analysert Frankrike skånselsløst. I en kronikk i Le Figaro sist lørdag er det hele verdensdelen vår som får en kalddusj.

Det er en litt annen Sansal vi hører denne gangen. Han tar oss med inn i et ugjestmildt og kryptisk litterært landskap når han skal skildre vårt hjørne av verden. Men bildet blir klarere etter hvert som vi trasker gjennom det.

Den berømte algeriske forfatteren, ikke minst av fremtidsvisjonen «2084», drøfter spørsmålet mange stiller seg: Hvor går Europa?

Før du prøver å svare på det, spør deg først: Hvem er det som styrer Europa? Det vil ikke ta dere lang tid, kjære venner der over, å oppdage det som jeg selv har måttet konstatere, at ingen rundt dere vet det. De vet ikke engang hvordan de skal gå i gang med å finne det ut for å spørre hva vedkommende vil.

Hvis det finnes noen som styrer Europa, hvem det nå enn var som gav mandatet, og denne vet svaret på spørsmålet, kan vi først spørre vedkommende hva Europa er og hva det er for, mener Sansal. Uansett er Europa ikke på dette årtusenets vinnerlag, fastslår han. På vinnerlaget finner man derimot de selvhevdende stormaktene. Han nevner et titalls.

Etter hvert som spørsmålene blir stadig mer påtregnende, men uvitenheten vedvarer, er man dømt til å tenke det verste. Men det verste tar aldri slutt, sier skriver forfatteren.

På dette fortapte territoriet mellom Marokko og Tunisia hvor jeg gir dere denne advarselen, kan jeg fortelle dere at det verste har skjedd, og det etterlot ingenting – ingenting.

Sansal reiser et eksistensielt spørsmål i stedet: Finnes Europa?

Vi gang diskutere det gang på gang, men før eller senere må vi stoppe opp og erkjenne virkeligheten: Europa har alle kjennetegnene ved noe som ikke eksisterer, som aldri har eksistert. Akkurat som gudinnen Europa med de store øynene fra den greske mytologien, som gav verdensdelen dets navn. Forresten ville krigsguden Ares ha vært den perfekte ledsager for henne. Han ville ha gitt litt mer styrke til skjønnhetens barn.

Refleksjonene over Europas fremtid er som å grave seg stadig dypere ned i et hull, ikke ulikt en mentalt syk som ikke får hjelp til å rydde opp i huet:

Det er fryktelig irriterende å ha gjort så mange drøftelser, bare for å konstatere at man er kommet kortere enn ved starten, da man i det minste hadde illusjonen og gleden ved å tro på dem.

Myten om Europa er akterutseilt, hevder Sansal.

La oss glemme dette mytiske Europa, som ble bortført og misbrukt av Zevs, og deretter gitt i bryllupsgave til en vanlig dødelig som ikke engang var berømt, kongen av Kreta.

Den nyere historien er heller ikke mye å skrive hjem om:

La oss glemme det historiske Europa, som er sveket av sine folk og utlevert til Wall Streets moloker.

Den foreliggende europeiske virkeligheten oppfatter Sansal som en identitetsløs administrativ maskin:

La oss se nærmere på denne pinlige, høyst reelle europeiske unionen, en ikke forplantningsdyktig handelskoloni uten folkeslag og uten mytologi, men med et flagg og en hymne, institusjoner i alle hjørner og oppstykking i alle etasjer, det hele drevet av smakløse og arrogante kolonioffiserer: «Jeg administrerer dere langt borte fra. Jeg trenger ikke å besøke dere eller spise det samme brødet som dere.» Hørte dere det? Jeg hørte det, og det minte meg om 20-tallet…

I Europas noe tidligere historie ville dette ha vært utenkelig:

Ingen franske eller britiske konger ville ha funnet seg i at det kom noen fanatikere utenfra for å overøse dem med bebreidelser, pålegge drastiske tiltak og innkalle dem for å forkynne det.

Disse kongene ville ikke engang ha gitt audiens til en slik skikkelse, fastslår Sansal. Autentiske stormakter ville heller ikke ha gjort det i nyere tid.

Tyskerne gav riktignok etter for noe slikt etter krigen, observerer Sansal, men bare fordi det var seiersmakter som påla det. I dag erobrer tyskerne ved hjelp av strategisk pasifisme, mener han, og legger til at «taqiya er ikke bare islamsk».

Uoppriktig underkastelse vil neppe forvandles permanent til en ekte sådan, uansett hvem som opptrer i rollen. Så ved å putte latinere, germanere, vikinger, slavere og madjarer sammen med afrikanske, tyrkiske og asiatiske emigranter, er det en kjernefysisk reaksjon på gang, mener Sansal.

Da sprenges alt i stykker:

Er det å gjøre store nasjoner med globale kall til provinsielle bakland, å ønske dem vel? Det vil komme en dag da vi vil sverge på at det aldri fantes noe Europa, noen innfødte eller noe som helst her. Alt vil ha forsvunnet i malstrømmen og gitt plass til nye okkupanter og nye historier.

Sansal vender tilbake til det opprinnelige spørsmålet, og vrir litt på det:

Hvis vi ikke finner svaret på et spørsmål, fungerer det av og til å stille det i en annen form. En annen form av spørsmålet «Hvor går Europa?» er «Hvor går ikke Europa?». Sett på denne måten blir det hele enkelt. Svarene kommer lett, og det samme gjør ordene som formulerer dem.

Det er bare å ta alle plussordene Brussel bruker, det være seg suksess, fremskritt, fred, vekst, lysende fremtid og lykkelig menneskehet, alt sammen ting som helt sikkert ikke vil manifestere seg, for å erkjenne at fremtiden vil bringe de stikk motsatte tingene, konkluderer Sansal.

Løpet er snart kjørt:

Før noe er ugjenkallelig slutt finnes det et punkt det er viktig å være oppmerksom på før man setter sin fot der, altså punktet hvor det ikke er noen vei tilbake. I denne beksvarte, fortumlede tilstanden forstår vi plutselig alt som øynene og ørene våre hadde nektet å se og høre da alarmene kimet og vi hadde midlene til å sikre oss selv som vi hadde arvet fra våre forfedre.

Han gnir det inn at det er vår egen skyld:

Man går alltid tapt fordi man har syndet. Tapet av selvtilliten er en stor ulykke, akkurat som å vise tillit til dem man gjør forretninger med.

Det er tvilsomt om rukkelverket kan bestå:

Det kunne være en god idé å bytte ut alt – båten, kapteinen og denne usle myten om et lykkelig Europa i en verden av barbarer. Men noen ganger vil det å løse et problem skapte et nytt og større.

Forfatteren inviterer oss til å tenke helt nytt:

Tenkningen var nemlig fordervet helt fra starten av. «Hvor går Europa?» er egentlig ikke noe spørsmål å stille. Fremtiden er ikke et bestemmelsessted, nasjonen er ikke noe skip, og kapteinen er ikke en person, men et system – en kald fornuft som tjenes av elektriske maskiner.

Vi har skapt et umenneskelig system, og alt vil bli snudd på hodet, profeterer Sansal:

Hyperorganiseringen knuser mennesket som individ i alle aldre, som par, gruppe, samfunn og nasjon. Den innskrenker livet fatalt, og slukker det. Den kjenner bare til juridiske og administrative kategorier: ansatte, forbrukere, entreprenører, husholdninger, migranter, pensjonister, LGBT, arbeidsløse, andre…

Mange erkjenner ikke at de er blitt hjernevasket til noe antiseptisk, hevder Sansal: Folk lever som om livet bare bestod av koder og symboler som er brent inn på en harddisk. Noen gjør opprør, men…

Opprørerne må streve fælt for at ikke sjelen og landet deres skal bli stjålet.

Sansal trekker den nådeløse slutningen:

Europa finnes ikke, men ingenting hindrer oss i å drømme om det, eller til og med bygge det, men da som i fortiden, da vi bygde en felles bygning midt i landsbyen, med gode materialer og følelser som hadde utkrystallisert seg gjennom århundrer – brorskap, tillit, respekt – ikke med traktater som bare er resultater av vulgære maktkamper og ad hoc-programmer som skaper tvungen hjelp og begunstigede som er dømt til å stå foran administrative skranker.

En mulig vei ut av uføret er å kvitte seg med Den europeiske union, mener Sansal.

Et forslag før punktet hvor det ikke er noen vei tilbake? Ja. Riv ned EU. Vaksiner dets kantorer. Saner omgivelsene. Lanser programmer for å integrere unionens tjenestepersoner i det virkelige livet, og resten vil skje av seg selv. Fornuften vil gjenoppta tjenesten. Vi vil gjenoppdage at ingen i hele verden vet hvordan man lager folkeslag eller hvordan man blander dem til et nytt folk (…) bortsett fra store konger, religioners begynnelse og store slag som får jorden til å skjelve i årtier og blod til å flyte.

Sansal har sett et slags motsvar til EU i sitt eget hjørne av verden, som i dag omtales som den arabiske. Panarabismen er stusslige greier:

Vi må gi oss tid til å reflektere over det ulykksalige plottet som skapte den såkalte arabiske verden og pumpet dem opp med en irrelevant messianisme, hvor det tidligere fantes beskjedne folkeslag uten ambisjoner – berbere, egyptere, irakere, syrere, libanesere, palestinere, jemenitter, jordanere, saudiere, kuwaitere, omanere, qatarere – alle med sin egen identitet og to tusen år lange historie.

Parallellen til dagens Europa er klar. Paneuropeismen vil ikke bli stort bedre:

Vi har nå 430 millioner arabere som er fanget i en apokalyptisk fiksjon som er unnfanget for dem av… ja, av hvem? De fødes under X, lever under X og dør under X. Snart er det europeernes tur under Y… eller under amerikansk woke?

Folkeslagene er forsåvidt intakte fremdeles, avslutter Sansal. Men hva i all verden skal det bli av dem?

Gudskjelov vet franskmennene, deres små naboer belgierne, italienerne, svenskene, spanierne også videre fremdeles mer eller mindre hvem de er og hva deres daglige brød er laget av. Men vet de hva de vil bli? Med så lite hukommelse som de har, hvordan skulle de vite når det omformede Europa vil ha kommet frem til målet?

Den prisbelønte forfatteren skriver ikke historien ferdig. Det må vi selv gjøre. Hvis vi fremdeles finnes som individer, da.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!