Sakset/Fra hofta

Michel Houellebecq. Foto: Jevgenija Davydova / Wikimedia Commons.

Hundre år etter at Oswald Spengler (1880–1936) gav ut sitt mest kjente verk, «Der Untergang des Abendlandes» («Aftenlandets undergang») holdt The Oswald Spengler Society 17.–20. oktober en konferanse til minne om utgivelsen, og i den forbindelse ble det for første gang delt ut en pris i den tyske filosofens navn.

Utdelingen fant sted i Brussel den 19. oktober, og vinneren av den første Oswald Spengler-prisen ble den franske forfatteren Michel Houellebecq, mest kjent for sin roman «Underkastelse» fra 2015, hvor han ser for seg et islamisert Frankrike.

Forfatteren, som fremstår stadig klarere som en av Europas største intellektuelle, ble introdusert av Spengler-selskapets president David Engels, en belgisk historieprofessor som ikke er ukjent for Document-lesere.

Houellebecqs takketale ved prisutdelingen gjorde etter rapportene å dømme stort inntrykk på de fremmøtte, og ser ut til å ha vært et høydepunkt under konferansen.

Spengler hadde en generell teori om at sivilisasjoner har et livsløp som er begrenset av årsaker som bringer tanken hen på individenes fysiologiske grenser, og mente spesielt at Vesten allerede for hundre år siden hadde begynt sin tilbakegang.

Var så prisvinneren enig med ham?

Det franske nyhetsmagasinet Le Point har gitt et referat av Houellebecqs tale, som Valeurs Actuelles har offentliggjort i sin helhet, og forfatteren går kanskje enda lenger enn Spengler i sin konklusjon: «Vesten befinner seg i en svært fremskreden tilstand av forfall», lød Houellebecqs dom.

Men Houellebecq er samtidig mer optimistisk enn Spengler, for han tror ikke at denne tilstanden er irreversibel. I sitt resonnement gjorde prisvinneren en rekke oppsiktsvekkende bemerkninger. Forfatterens analyse av Vesten skjer fra en synsvinkel hvor han legger størst vekt på de to faktorene hans egen intellektuelle historie har fått ham til å anse som fundamentale, nemlig demografi og religion.

Michel Houellebecq minner om Auguste Comte for å bringe tankene hen på religionen: «For å bedømme helsetilstanden til et samfunn, holder det å se på helsetilstanden til religionen som grunnla og konstituerer det. […] I mitt eget liv fikk jeg sjansen til å se at religionen kunne forandre menneskers adferd – og at den bortsett fra kjærligheten var alene om å være i stand til det.

Houellebecq nevner gjenoppvåkningen av den islamske fundamentalismen:

La oss betrakte situasjonen for islam sent i det 19. århundre og tidlig i det 20. […] Eliten fjernet seg raskt fra islam. […] Islam virket som en arkaisk levning, dømt til å forsvinne i løpet av kort tid. Men se hva islam er i dag i de samme landene.

Det kan ikke utelukkes at noe lignende kan skje med kristendommen, sier forfatteren, som mer enn antyder at dette ville være ønskelig:

«På den tiden da islam befant seg i skjul, handlet det om kjellerislam, og alt var i orden. I mellomtiden er det blitt problematisk. Det er fordi islam ble fortalt at den kunne være synlig. For å løse dette ville det være bedre om den katolske religionen tok over.»

Houellebecq kom også inn på temaet EU. Hans dom over unionen er uvanlig hard:

Om Éric Zemmours bok «Le Suicide français» («Det franske selvmordet») sier han: «Jeg er ikke enig. […] I Frankrikes nyere historie finnes det noe som ikke handler om selvmord, men om mord. Og den skyldige i mordet er ikke vanskelig å oppdage: Det er Den europeiske union. […] I den vestlige verden har Europa valgt en spesiell selvmordsmetode, som består i å myrde landene som verdensdelen består av.»

Forfatteren sier han ville stemme på enhver som tar til orde for å melde Frankrike ut av EU og NATO.

Michel Houellebecq legger også for dagen sine tanker om demografi. Han forklarer at en professor i populasjonsgenetikk satte spor i ham da han studerte til agronom. Han vender tilbake til uenigheten med den darwinistiske maksimen om «kampen for livet», og understreker: «Det kan foregå på talløse måter, men konklusjonen er den samme: Den beste måten å overleve på er ikke å vinne konkurransen, men å stikke av.»

Det at Houellebecq er mer optimistisk enn Spengler, begrunner prisvinneren med at han fremfor alt er mer usikker.

Dette synet er da også mer rasjonelt. Historien er ikke deterministisk. Kan Europa redde seg selv ved å «stikke av» fra ødeleggelsen? Europas selvskading kunne opphøre over natten med fornuftigere mennesker i de mektigste posisjonene.

I mellomtiden er det beste hver enkelt kan gjøre, å stikke av fra deres innflytelse. Østerrike, Italia og mesteparten av Øst-Europa er i gang med prosessen.

I vårt eget land er regjeringen ivrigere enn noensinne med å kaste seg på dødstoget.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!