Gjesteskribent

Michel Houellebecq under et arrangement ved den internasjonale litteraturfestivalen i Köln den 19. januar 2015. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / Scanpix.

 

Når journalister har spurt meg om de kan skrive at jeg er blitt påvirket av Oswald Spengler, har jeg svart at det er en overforenkling, og at det ville være bedre om jeg forklarte det hele nærmere. Det skal jeg gjøre i denne talen.

Jeg sitter også i en jury som deler ut en pris. Den franske stiftelsen «30 Millions d’amis» arbeider for å forsvare dyrenes rettigheter, og den har opprettet en litteraturpris.

Hvert år mottar jurymedlemmene to typer bøker: romaner hvor en av hovedpersonene er et dyr, og essays. De sistnevnte er enten vitenskapelige tekster om den ene eller andre formen for dyreadferd, eller de er mere militante tekster, for eksempel om levekårene for dyr i industrielt landbruk.

Og hvert år erkjenner jurymedlemmene at det er mulig å sammenligne romaner med hverandre, og at det er mulig å sammenligne essays med hverandre. Men det er umulig å sammenligne et essay med en roman. Vi har å gjøre med størrelser som er strengt inkommensurable.

Vi endte med å fatte den eneste rasjonelle avgjørelsen, nemlig å dele prisen i to: én pris for skjønnlitteratur og én pris for essays.

Man kan si at Flaubert hadde innflytelse på de naturalistiske romanforfatterne. Og det kan sies at Baudelaire hadde innflytelse på mange diktere i den andre halvdelen av det nittende århundre (innflytelsen kan også være negativ, Nietzsche er langt på vei bare et svar til Schopenhauer). Ekte litterær innflytelse skjer kort sagt mellom personer som skriver den samme typen arbeider. Og når det gjelder filosofi eller essays, kan man ikke si at dette har skjedd med meg i noen særlig stor grad. Vi snakker om veldig få tekster, og den lengste er på tjue sider. Man kan faktisk lure på om jeg overhodet fortjener Spengler-prisen.

Det første svaret som faller meg inn, er nei. En som Éric Zemmour, som faktisk har produsert lange og veldokumenterte historiske essays, fortjener den mye mer.

Men etter å ha tenkt lenge over saken, endte jeg opp meg å si til meg selv at svaret er ja. Og her er det vi finner noe veldig mystisk i denne romanen. Jeg sier mystisk selv om jeg har skrevet mange romaner, for mysteriet gjenstår: Jeg vet fremdeles ikke hvordan romanforfattere arbeider, selv om jeg er blitt en. Men faktum er at vi lærer mye mer om Frankrike i 1830 ved å lese romanene av Balzac enn av å lese et titalls historikere, uansett hvor seriøse, kompetente og veldokumenterte de er. Jeg aksepterer komplimentet på forhånd hvis noen om hundre år skriver: «Når det gjelder Vesten og dets tilbakegang på slutten av det tjuende århundre og begynnelsen av det tjueførste, gir Houellebecq et vitnesbyrd av stor verdi.»

Så ja, på den måten føler jeg at jeg har rett til å akseptere Spengler-prisen.

I mitt tilfelle vil jeg likevel si at ordet «tilbakegang» nesten er for snilt. Det ble laget en BBC-dokumentar om meg av en som ville kalle den «Suicide of the West». Jeg tror BBC fant tittelen for voldsom, for de endte med å forandre den, men det syntes jeg var synd. Jeg mener at «Vestens selvmord» er en bra oppsummering av bøkene mine.

Likevel overrasket jeg meg selv da jeg var uenig i tittelen på Éric Zemmours nest siste bok, «Le Suicide français». For i Frankrikes nyere historie er det noe som ikke har med selvmord å gjøre, men snarere med mord. Og den skyldige i dette mordet er ikke vanskelig å oppdage: Det er Den europeiske union. Og de medskyldige i Frankrike er tallrike.

La meg oppsummere: Det er helt sikkert at den vestlige verden sett under ett begår selvmord. Bøkene mine blir da også forstått på akkurat den samme måten over hele den vestlige verden. Men i den vestlige verden har Europa valgt en spesiell selvmordsmetode, som består i å myrde nasjonene som verdensdelen består av.

Når det gjelder spørsmålet om innflytelse, har jeg besvart det delvis. Jeg svarte på den delen av spørsmålet som virker viktigst for meg, for skikkelsene i en roman er mye viktigere i mine øyne enn ideene den inneholder.

Men jeg vil ikke unndra meg fra den andre delen av spørsmålet, for meg ordet innflytelse menes ofte noe mye mer snevert: Er du enig i Spenglers konklusjoner? Er du enig i resonnementet hans?

For å svare veldig raskt, vil jeg si at jeg er enig i konklusjonene, men ikke i resonnementet.

Før jeg går i detalj, må jeg åpne en ny parentes. Det er synd, men sant, at ikke bare sivilisasjoner forfaller, det gjør også personer, og det mye mer åpenbart. Hjernen blir gradvis mindre mottagelig, mindre rede til å akseptere nye tanker. For at en tenker skal ha innflytelse på deg, holder det ikke at vedkommende er fremragende. Man må også lese i ung nok alder.

Dette bringer meg over på en rask skisse av min intellektuelle biografi.

Jeg studerte til agronom. På den tekniske høyskolen hvor jeg gikk, var det få lysende vitenskapsfolk, men det var én: professor Valdeyron. Ikke bare nøt han stor vitenskapelig anseelse, han var også en fremragende pedagog. Han underviste i populasjonsgenetikk.

Etter å ha studert populasjonsdynamikk ble jeg preget av bestemte ideer som er svært forskjellige fra darwinismens hovedtanke.

For det første er ikke kampen for livet, den notoriske «struggle for life» så viktig som det vanligvis hevdes. Det som virkelig teller, er kampen for reproduksjon. Det som avgjør den genetiske verdien til et individ, er én parameter – ikke to, bare én: antallet etterkommere det produserer.

Med andre ord kan du løpe fortere enn andre, og både klørne og tennene dine kan være skarpere enn andres, men hvis du ikke produserer etterkommere, vil den genetiske verdien din være lik null.

Og tanken om at «du vil produsere flere etterkommere hvis du overlever lenger enn andre», er i beste fall omtrentlig, om ikke fullstendig feilaktig i de (fleste) tilfellene hvor dyreartene kun har én sesong for reproduksjon.

Det er denne kampen for reproduksjonen som forklarer hvorfor så mange hannfugler har en flott fjærpryd og en vakker sang. Det eneste som teller for dem, er å bli oppdaget av hunnene og å befrukte så mange hunner som mulig på kortest mulig tid. Om de så blir oppdaget av en predator, spiller det ingen rolle. Deres genetiske oppdrag er over.

For individer av hunkjønn er det annerledes, for de må ikke bare overleve helt til etterkommerne er født, men helt til disse blir i stand til å ernære seg selv. Derfor er de vanligvis mer diskré.

Mennesket er et veldig spesielt tilfelle, for dets teknologiske overlegenhet har ikke bare befridd det for predatorer, det er selv en potensiell predator for andre arter. Dette er grunnen til at mennesker av hunkjønn kan tillate seg å være mer dekorative enn hannene.

Det finnes åpenbart mange artsavhengige variasjoner over dette grunnleggende mønsteret, men for meg er det to konklusjoner som kan trekkes.

For det første er det ikke overraskende at seksualiteten spiller en stor rolle i bøkene mine. Jeg endte opp med å unnskylde meg selv fordi det er et særdeles viktig tema.

For det andre er det ikke overraskende at jeg har gitt demografien en enorm betydning veldig tidlig. Den er bare et spesialtilfelle av populasjonsgenetikken, anvendt på mennesker.

Jeg kommer til enda et poeng der hvor populasjonsgenetikken fører til konklusjoner som er svært forskjellige fra dem som vanligvis assosieres med darwinismen.

De fleste høyt utviklede arter er også sosiale arter. Og hos sosiale arter blir solidarisk og altruistisk adferd sterke selektive kvaliteter for hele gruppen. Kampen for livet har forandret seg: Den skjer ikke lenger mellom individer, men mellom flokker som kjemper om kontrollen med territoriet.

Solidariteten og altruismen er spesielt tydelig blant kjøttetende arter, som jager i flokk og deretter deler byttet fra jakten mellom seg. Ulver har for eksempel en bemerkelsesverdig avansert jakttaktikk. Og det hierarkiske systemet i gruppen er presist. Fordelingen av byttet fra jakten er på ingen måte jevn. Men det finnes også et solidarisk system. De gamle ulvene som ikke lenger er i stand til å jakte, blir ikke overlatt til seg selv av flokken. Så det finnes et pensjonssystem for ulver, og det er pay as you go.

Det finnes derimot ikke noe pensjonssystem blant sauer. Og når det gjelder sauer i dag, når de ikke pensjonsalderen uansett.

Hvis vi vender tilbake til menneskeheten, er det viktig å merke seg at mennesket ikke var jeger og samler fra starten av. Mennesket høstet ganske enkelt. Det var da det forlot regnskogen til fordel for savannen at det måtte begynne å jakte. Da begynte det å utvikle solidaritet og altruistisk adferd, og dermed kom det nærmere ulvens moralnivå, uten helt å nå det, ikke mer enn dagens mennesker har nådd moralnivået til hunder.

Konsekvensen av denne andre siden ved min intellektuelle historie er at liberalismen min alltid har vært åpen for diskusjon. Selv om jeg svært tidlig ble slått av den intellektuelle armoden til Marx og marxistene, er jeg likevel ikke en ekte liberaler.

Selv om han aldri sier det rett ut, mistet Darwin på grunn av sitt arbeid troen på en god Gud, og han visste at det ville ha den samme virkningen på leserne hans. Hvis han insisterer for mye på dette med kampen for tilværelsen, skyldes det etter min oppfatning et rent masochistisk velbehag. De to poengene jeg akkurat har nevnt, som relativiserer betydningen av kampen for tilværelsen, er i virkeligheten – og det må understrekes – helt i samsvar med den dypeste ånden i Darwins arbeid.

Men det finnes også et tredje poeng, og etter min mening er det viktigst, hvor populasjonsgenetikken skiller seg fullstendig fra darwinismen. Det vedrører konkurransen, ikke mellom individer av samme art, men mellom arter.

Det som er viktig å huske, er at denne konkurransen i praksis ikke spiller noen rolle i dyrenes evolusjon. Hvis en art overlever lenge, er det bare svært sjeldent fordi den vinner over en annen art i kampen om de samme ressursene. Det skyldes oftere at den har tilpasset seg en bestemt biotop hvor den ikke har noen konkurranse. Metodene viser en uendelig variasjon. Man kan leve med tørke eller under ekstreme temperaturforhold, eller med vann som har spesielle kjemiske egenskaper, man kan utvikle et enzym som lar en spise planter som er giftige for andre arter. Variasjonen er endeløs, men konklusjonen er den samme: Den beste måten å overleve på er ikke å vinne konkurransen, det er å stikke av.

Dette poenget har betydelige metaforiske konsekvenser.

Når det gjelder nasjonenes velstand, er ikke den beste overlevelsesstrategien å produsere det samme som alle andre, eller å være mer konkurransedyktig. Det er å produsere noe som ingen andre kan produsere.

På det kulturelle plan: Hvis bøkene mine overlever, er det ikke fordi de er bedre enn andre. Det er fordi de er forskjellige. En forfatter som overlever, er en forfatter som skriver bøker som ingen andre kan skrive.

Nå har jeg kanskje snakket nok om populasjonsgenetikkens betydning for min intellektuelle dannelse. Heretter vil jeg spesielt snakke om to tenkere som har gjort inntrykk på meg, og som har de interessante egenskapene at de er radikalt uforenlige: Arthur Schopenhauer og Auguste Comte. Arthur Schopenhauer er utvilsom den som står meg nærmest, som jeg har størst hengivenhet for, og som jeg leser med størst glede.

Han kjennetegnes ved noe som fortsatt er forbløffende: Innerst inne tror han ikke på historien. For ham forblir mennesket stort sett det samme gjennom årtusener, og sivilisasjonene er uttrykk uten noen større betydning.

Det er et spørsmål om perspektiv. Jeg mener at Schopenhauers synsvinkel må begrenses til et supplement til den normale synsvinkelen, som naturligvis er at historien eksisterer.

Når man fordyper seg i en tekst av svært gammel dato, kan man konsentrere seg om tingene som bringer oss nærmere menneskene på den tiden, eller tingene som skiller oss fra dem. Det er et spørsmål om perspektiv.

Når Schopenhauer leser en av Aiskylos’ tragedier eller en bok i Det gamle testamente, leser han på samme måte som når han leser en av de tyske forfatterne blant sine samtidige. Det er svært eiendommelig, og ganske imponerende.

Før jeg snakker om Auguste Comte, vil jeg gjerne gjøre to sitater av Spengler, begge fra «Der Mensch und die Technik».

Her er et utdrag av hans eget forord: «Jeg er og blir overbevist om at det er mulig å forstå menneskets skjebne ved kun å ta alle dets aktivitetsområder i samtidig og sammenlignende betraktning, uten å gjøre den feilen det er å overbevise seg om at man har avslørt alt ved kun å kaste lys over de politiske, religiøse eller artistiske sidene ved menneskets eksistens.»

«Der Mensch und die Technik» er tilsynelatende bare begynnelsen på et mye større arbeid som kanskje kunne ha fått samme omfang som the «Der Untergang des Abendlandes». Dessverre vil vi aldri få lese det.

Etter min oppfatning var det som fikk ham til å ta fatt på dette prosjektet, at han – til tross for å ha tatt mange menneskelige aktiviteter i betraktning i «Der Untergang des Abendlandes» – senere ble oppmerksom på at han ikke hadde sett nok på de tekniske aspektene ved menneskets aktiviteter. Disse var i ferd med å bli svært viktige i hans levetid, og denne dominansen som teknologien har, har bare fortsatt å øke.

Sitat nummer to er mye kortere: «Historien som sådan er både i dag og i går historien om krigene.»

Det å lese historie på skolen handler da også for det meste om å studere en rekke kriger.

La oss nå betrakte Auguste Comtes synsvinkel, for den er ganske forbløffende.

For det første er ikke den militære historien av noen interesse for Auguste Comte. Han anser kriger som trivielle hendelser, og på et punkt omtaler han for eksempel Napoleon som en «militær marionett».

For det andre tar ikke Auguste Comte i betraktning alle sider ved menneskets aktiviteter. Han betrakter én, og bare én: religionen. For å bedømme helsetilstanden til et samfunn, er det nok å se på helsetilstanden til religionen som grunnlegger og konstituerer det samfunnet.

Når det gjelder samfunn uten noen bestemt religion – det vi i dag kaller et sekulært samfunn – er de for ham åpenbart dømt til et kort og katastrofalt liv.

Dette synspunktet til Auguste Comte, som kan virke enkelt, sågar overforenklet, fascinerer meg. Ikke på grunn av at det er noen finesse i argumentasjonen. Den er snarere en bulldoser. Ei heller skyldes det kvaliteten i skrivingen hans. Vi snakker om tekster av en sprø mann. Det skyldes at jeg i mitt eget liv har hatt anledning til å se at religionen kan forandre menneskers adferd. Og bortsett fra kjærligheten har jeg ikke sett noe annet enn religionen som er i stand til det.

Så hvis jeg betrakter Vestens tilstand fra en synsvinkel bestående av de to kriteriene som min intellektuelle historie har fått meg til å betrakte som fundamentale, altså demografien og religionen, er det opplagt at jeg kommer til eksakt samme konklusjon som Spengler: Vesten er i en tilstand av svært fremskredent forfall.

Når det er sagt, er jeg mer optimistisk enn han her – eller egentlig mer usikker. Det betyr i bunn og grunn mer optimistisk. Det er nokså uvanlig at jeg er mer optimistisk enn andre forfattere, så jeg unnlater ikke å poengtere det når det forekommer.

Usikkerheten min kommer av at kjensgjerningene er merkelige, når man ser nærmere på dem.

Den siste virkelig imponerende demografiske episoden i Vesten var baby-boomen.

I Frankrike begynte baby-boomen i 1942, altså i et av årene hvor Frankrike utvilsomt ble ydmyket mest, hvor landet var nærmest bunnen. Det var nettopp i det øyeblikket, midt i nederlaget, at folk begynte å få barn igjen.

Men kunne hevde at det skjedde takket være de familievennlige tiltakene som Vichy-regimet iverksatte, men det lyder ikke særlig overbevisende. Disse tiltakene kom simpelthen i forlengelsen av det Front Populaire gjorde som reaksjon på de fallende fødselsratene på 1930-tallet. Sånn sett gjør Vichy-regimet egentlig ikke annet enn å videreføre politikken til Front Populaire.

Slutten på baby-boomen i Frankrike er like overraskende. Den kommer så tidlig som midt på 1960-tallet. Det første oljesjokket, den første krisen, skjer i 1973. Mai 1968 hadde ikke funnet sted. Kanskje hadde Frankrike aldri vært så optimistisk, så salig optimistisk. Troen på permanent allmenn fremgang var stor i 1965, men likevel var det i 1965 at fødselsratene begynte å synke.

Sunn fornuft tilsier at folk får barn når de er optimistiske, når de tror på fremtiden. Men det er lettere å begrunne den motsatte ideen, at folk får barn idet de kaster det siste loddet, når de spiller det siste kortet, når de tror at spillet er tapt. Vi legger spillet i noen andres hender, vel vitende om at vi gir dem en dårlig hånd, og nettopp derfor.

Religionshistorien er like overraskende. La oss se på situasjonen for islam i de tradisjonelt muslimske landene på slutten av det nittende århundre og begynnelsen av det tjuende. Selv om mesteparten av befolkningen forble lojal mot islam, brøt elitene raskt ut. Bevegelsen for vestliggjøring og sekularisering gikk raskt. Islam virket som en akterutseilt levning som var dømt til å forsvinne i løpet av kort tid. Se hva islam er i dag i de samme landene.

Hvem kan seriøst hevde at det som skjedde med islam, ikke under noen omstendighet kan skje med kristenheten? For meg virker det som om ydmykhet er uunnværlig i omgang med slike temaer.

En ekte katolikk ville noe noe svært irrasjonelt. Vedkommende ville si: «Det vil Gud ta seg av. Det at dagens pave er middelmådig, har ingen betydning. I siste øyeblikk vil Gud sende oss helgener.»

En optimistisk katolikk ville legge til at Gud på diskré vis kanskje er i ferd med å skape helgener allerede.

Jeg kunne avslutte med å sitere en av Schopenhauers fornærmelser av Hegel. Dette kan jeg mye om, og jeg kunne lett finne et eksakt sitat. Men jeg foretrekker å sitere Dostojevskij til slutt. Dette er etter hukommelsen, men jeg garanterer i det store og hele meningen i det.

«Vi kan si nesten hva vi vil om verdenshistorien. Vi kan tilsynelatende med fornuft begrunne de mest motsigelsesfulle påstander. Det eneste du ikke kan si – og så snart du begynner å si det, vil du bli slått av absurditeten i dine egne ord – er at verdenshistorien er fornuftig. Verdenshistorien er hva som helst, bare ikke fornuftig. Og dette skyldes det faktum at mennesket er alt mulig, bortsett fra et fornuftsvesen.»

 
 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!