Kommentar

Etter å ha mottatt en rekke negative reaksjoner på et reklameinnslag hvor en Rema 1000-medarbeider med hijab snakker om innkjøp i forbindelse med valentinsdagen, har butikkjeden valgt å ta til motmæle mot det den ganske enkelt avfeier som rasisme og diskriminering.

På kjedens Facebook-side kan man lese denne erklæringen:

Vi i REMA 1000 er kjempestolte av alle våre medarbeidere uansett religion, etnisitet, eller bakgrunn og aksepterer ingen form for rasisme eller diskriminering. Vi er overrasket over reaksjonene som har kommet og at enkelte ønsker å få oss fra å vise frem flotte REMA 1000-medarbeidere.

Vi har spilt inn en rekke generiske filmer for annonsering av pris og produkt. Da vi ønsker å benytte et ekte REMA 1000-menneske i filmene valgte vi den personen som fungerte best foran kamera. Bakgrunn og etnisitet var ikke relevant. Denne filmen kunne like gjerne ha blitt brukt til morsdag eller farsdag.

Uten å kjenne til hva som er blitt sagt i de kommentarene som er blitt slettet, er det lett å tenke seg at noen av tilbakemeldingene kan ha vært ufine. Men i sin analyse av reaksjonene viser REMA 1000 at det enkleste ikke alltid er det beste. For hva tenker egentlig den tause og anstendige majoritet?

En stilltiende antagelse er for eksempel at det som provoserer folk, har å gjøre med bakgrunn eller etnisitet, en annen at indignasjonen er rettet mot hijab-modellen som person.

Er det lov å være så politisk innesnødd i 2018?

En milliardbutikk som kommuniserer med offentligheten, vet naturligvis at den vil bli vurdert og bedømt etter hele sin fremtoning, slik en person som stiller til jobbintervju hos butikkjeden også ville bli det. En ryddig person med et velpleid ytre er bedre egnet som ansikt utad enn en rotete og uflidd sådan. Mange reagerer negativ på en uflidd medarbeider med skrukkete klær, det er ganske enkelt et faktum.

Kanskje REMA 1000 ikke skjønner i størrelsesorden halvparten av befolkningen som er kjedens marked, men det er også et faktum at uhorvelig mange nordmenn ikke kan fordra hijab eller andre islamske slør som i større eller mindre grad tildekker alminnelig kvinneynde, og som signaliserer en islamsk seksuell renhet som er høyt hevet over vestlige «horer».

Hijab er et plagg som har fått stor utbredelse samtidig med den gjenoppblomstringen av den islamske fundamentalismen som vi har vært vitne til i en førti års tid. I praksis er den islamismens flagg i Vesten. De islamfunksjonærene som anstrenger seg for at plagget skal normaliseres i Vesten, er islamister.

En meningsmåling fra Chatham House gjennomført i ti europeiske land som ble offentliggjort for nokså nøyaktig ett år siden, viste at noe over halvparten av de spurte ønsket seg full stans i innvandringen fra muslimske land – en observasjon som også lar en trekke den konklusjon at en stor del av europeerne ikke kan fordra islam i sin alminnelighet, selv om de i det alt overveiende heldigvis opptrer anstendig mot muslimske individer.

Denne aversjonen er ikke så merkelig for den som bruker øynene og tenker seg om – muligens en utrydningstruet art. For hvis man vender blikket mot noen av de perfekt segregerte bomiljøene i Frankrike, England eller andre steder hvor hijaben er obligatorisk uniform for muslimske kvinner, ser man nemlig virkningen av litt for mye islam på et litt for sløvt Europa, og den er ikke noe hyggelig.

For det førstnevnte landets vedkommende har segregasjonen og islamismen skapt så store sosiale spenninger at Frankrikes regjering for noen år siden så seg nødt til å forby slør i skolen. Ingen opplyste personer kan påberope seg uvitenhet om disse tingene.

Når REMA 1000 velger å involvere dette politiske symbolet i et reklameinnslag som har å gjøre med romantikk, signaliserer de at de enten ikke forstår den verdenen de lever i, eller at de mer eller mindre bevisst har tatt politisk stilling mot dem som vil ha seg frabedt islamistiske symboler. De to forklaringene er ikke gjensidig utelukkende, særlig ikke i tilfelle bevisstløshet.

Til VG signaliserer butikkjedens kommunikasjonsdirektør Mette Fossum kampvilje på det islamske slørets vegne:

– Det er veldig mange stygge ting som blir skrevet og det er vondt å se, men vi kommer ikke til å la være å poste ting som i en eller annen grad kan provosere, sier Fossum.

– Det er åpenbart at det å vise frem en kvinne i hijab er rart for mange, så da er det kanskje bra at virksomheter og organisasjoner gjør dette mer vanlig, sier Fossum.

Slik Fossum fremstiller saken, er det som om det å bruke hijab kan sammenlignes med det å sitte i rullestol eller å ha Downs syndrom. Den som måtte være motstander av et arbeidsliv som inkluderer en av disse tre, blir da å anse som et dårlig menneske. Men en hijab er altså hverken et nevrologisk eller genetisk fenomen, det er bare å ta den av.

Det er ellers interessant å merke seg at Fossum har internalisert den offermentaliteten som islamister gjerne benytter som brekkstang for islam i Vesten: Det er tøft å forsvare hijaben, men vi gir oss ikke.

Om hun ikke forstår at denne saken har flere sider, kan hun ta kontakt med noen av de sekulære muslimske kvinnene som etter å ha rømt fra undertrykkelsen i Islamistan, med forskrekkelse ser at Islamistan er i ferd med å innhente dem igjen.

Noen av disse ville kanskje fortelle kommunikasjonsdirektøren at det underkastede ikke alltid er det beste.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-