Michel Houellebecqs siste bok utfordrer Henriks Ibsens påstand om ntakt frihet er den største og høyeste livsbetingelse. I Underkastelse konverterer hovedpersonen til islam og velger dermed bort frihetsidealet fra opplysningstiden. Men hva som egentlig er den motiverende drivkraften bak dette valget er ikke selvsagt, noe som bidrar til å gjøre Underkastelse til en svært god roman.

Underkastelse utspiller seg i et fremtidig Frankrike, der det politiske landskapet er polarisert. De tradisjonelle partiene langs høyre-venstre-aksen har beveget seg inn i skyggenes dal; en sliten Sarkozy har gitt opp, og en ubrukelig Hollande har blitt gjenvalgt kun som følge av Marine Le Pens stadig økende popularitet. Under fraværet av tradisjonell verdi- og identitetspolitikk (fra andre enn det forhatte Front National) og i ly av antirasismens ideologi oppnår islamistene til slutt politisk makt. Den fiktive partilederen Mohammed Ben Abbes er den eneste med et troverdig sivilisasjonsprosjekt å vise til.

Med tilsynelatende moderate standpunkter og ønske om «dialog» inngår islamistene og sosialistene en politisk hestehandel. Samarbeidet går selvsagt på bekostning av typiske frihets- og likhetsrettigheter, først og fremst innenfor utdanningssektoren, hvor islamistene av strategiske årsaker har forhandlet seg frem til total kontroll. De selverklærte frihetsforkjemperne har dermed gitt stafettpinnen tilbake til de samme menneskene som den i sin tid ble tatt ifra. I stedet er det Marine Le Pen som ender opp med å sitere Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter.

ANNONSE

Bokens hovedperson jobber til daglig på universitetet Paris-Sorbonne som professor i fransk litteratur. Navnet François, hans høye akademiske tittel og litteraturinteresse kan tolkes som om forfatteren har lagt Frankrikes intellektuelle åndsliv i tradisjonen fra opplysningstiden i denne personen. Kulturarven står imidlertid i grell kontrast til François’ eget liv, der dysfunksjonelle familieforhold, kynisme og ensomhet er stikkord. Han har ingen kontakt med sin nærmeste familie. I tråd med siste parisiske mote er han barnløs. Kjærlighetslivet hans består av rask og overflatisk nytelse, og mer eller mindre uinteressante studiner byttes ut på løpende bånd. Akademisk er han utbrent, på linje med det franske sosialdemokratiet. Til selvmord er han for feig, noe han selv innrømmer, og hans eneste trøst er det siste et jordisk liv har å tilby ham, nemlig god vin og velsmakende mat.

Sivilisasjonskritikk

Handlingens politiske bakteppe er interessant, men egentlig ikke som spådom om fremtiden, slik for eksempel Klassekampen legger opp til i sin samtale med Asle Toje. Selv om flere enn SVs Bård Vegar Solhjell antagelig vil lese boken som en advarsel mot religioner generelt og islam spesielt, er inntrykket at forfatteren først og fremst bruker de politiske endringene til å gjøre den livstrette hedonisten François’ livsvalg troverdig.

Boken fungerer allikevel som sivilisasjonskritikk. Frykten for alvor danner innledningsvis en rød tråd, og opplysningstiden kommer til veis ende i mer enn en overført betydning. Opptakten til valget av Mohammed Ben Abbes som Frankrikes nye president skjer for eksempel under det som kan betegnes som en kronisk unntakstilstand i mediene, der vesentlig informasjon tilbakeholdes konsekvent. Det kan minne om Sverige; jo mer dramatiske hendelser, desto kortere og mer virkelighetsfjerne blir avisnotisene og analysene av det som skjer. Man sitter igjen med følelsen av at folkets likegyldighet er den foretrukne tilstand.

Parallelt med de politiske omveltningene gjennomgår François en livskrise. Først arter den seg som angst for borgerkrig: «Syndefloden kunne når det kommer til stykket, godt tenkes å oppstå mens jeg ennå var i live». Siden tar den form av en identitetskrise. Når François’ jødiske kjæreste forteller at hun planlegger å emigrere til Israel som følge av islamistenes maktovertagelse, innser han plutselig hvor forskjellige livene deres er: «Det var en stamme, en sammensveiset familiestamme, og i forhold til alt jeg hadde vært med på, var det så annerledes at jeg hadde det største besvær med å la være å bryte sammen i gråt». Til slutt får den religiøs karakter.

Det kulminerer med at François går i kloster for å få orden i sin tilværelse. Men bare for en kort tid. For religionen François først forsøker seg på gir ingen mening. Som han konkluderer et sted: «Kristendommen er i grunnen en feminin religion». Selv er han macho.

Ikke islamofob, heldigvis

I forbindelse med utgivelsen av Plattform for en del år siden erklærte Houellebecq at den dummeste religionen, når alt kommer til alt, er islam. For denne uttalelsen ble han tiltalt, men senere frikjent for rasisme. Kultureliten kunne derfor puste lettet ut da man kom til enighet om at det ikke var grunnlag for å konkludere med at Underkastelse er en «islamofobisk» roman.

Den maniske opptattheten av å granske en roman (og dens forfatter) for mulig ondskap, inviterer selvsagt til satire, og Houellebecq lar ikke anledningen gå fra seg. Om Underkastelse ikke spår Europas undergang, vitner boken i det minste om kollapsen av det moralske imperium som opprettholdes av en type intellektuelle samfunnsstøtter man gjerne finner i vestlige, liberale demokratier – i dette tilfellet sløve, ateistiske humaniora-akademikere med refleksmessig vridning mot den politiske venstresiden. Skal vi tro forfatteren er disse menneskene skrudd sammen på en slik måte at de kan finne på å godta ekstremt usosiale reformer i samfunnsharmoniens og antirasismens navn.  Man tilslutter seg abstrakte ideer og lukker øynene for konkrete konsekvenser.

Det vil heller ikke være særlig hensiktsmessig å gjøre Houellebecq «høyreekstrem», til det er forfatteren for god og for viktig. Så spørs det om det varer, for antirasismens veier er uransakelige, i boken så vel som i virkeligheten. Dessuten er det vanskelig å lese Underkastelse på noen annen måte enn at den krenker, selv om den muligens skjer mer elegant enn tidligere: I et avgjørende kapittel i boken forsøker den nyutnevnte rektoren å overtale François til å konvertere slik han selv har gjort, slik at François kan fortsette i sin stilling og få et mer vellykket liv. Toppen av menneskelig lykke ligger i den absolutte underkastelsen, innrømmer rektoren i et fortrolig øyeblikk, og sammenligner islams tiltrekningskraft med den sadomasochistiske typen man finner i Historien om O. Der blir det seksuelle misbruket av den kvinnelige hovedpersonen etter hvert så omfattende, at hun på et tidspunkt ikke vet selv om hun er et menneske eller bare en gjenstand.

I en interessant anmeldelse i Dag og Tid skriver Kaj Skagen at «[g]runntanken i romanen er at ein sivilisasjon ikkje kan overleva utan eit metafysisk grunnlag som bind menneska saman». Selv er jeg usikker på om påstanden er dekkende, for følelsen av at François i bunn og grunn er en simpel opportunist slipper aldri taket. Kan det være slik at hovedpersonens religiøse tilbøyeligheter ikke stikker dypere enn til at det gir ham visse materielle fordeler i form av inntil fire stk. purunge, villige jenter (koner), akademisk anerkjennelse og offentlig lønn som ikke står i forhold til intellektuelle prestasjoner? Lest på denne måten synes Underkastelse i større grad å problematisere hykleriet bak den ego- og grådighetskulturen som også har funnet veien til de som i sin tid programfestet det stikk motsatte, enn utbrente ateisters behov for åndelighet.

 

Michel Houellebecq
Underkastelse (Soumission)
Cappelen Damm 2015, 272 sider
Til norsk ved Tom Lotherington
Kr. 379,-

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629