Kommentar

Michel Houellebecqs siste roman Underkastelse har allerede hatt en positiv påvirkning på norsk debatt, den har nemlig gjort det mulig å diskutere islams voksende politiske innflytelse.

I helgens Dag og Tid kommenterte Kaj Skagen boka, og han viser hvor vanskelig denne debatten er, for premissene er ikke reelle, de underliggende forhold blir tilslørt, men uansett: vi er blitt invitert til vår tids viktigste debatt, og den bør vi ta tak i.

michel-houellebecq

Kaj Skagen skriver:

«Grunntanken i romanen er at ein sivilisasjon ikkje kan overleva utan eit metafysisk grunnlag som bind menneska saman og gir dei motiv for å opprettholda kollektive verdiar. I Houellebcqs augo har den moderne sivilisasjonen med ideala om personleg fridom og sjølvrealisering tapt det metafysiske grunnlaget sitt og kan difor ikkje overleva. Hovedpersonen i Underkastelse, litteraturvitaren Francois, freister å overskrida denne tilstanden av pessimisme og undergang. På vegne av det dødsdømde Europa vil han revitalisera kristendom gjennom mysterieerfaring. Når dette mislukkast, går han over til politisk islam. Såleis seier romanen at europearene må fornya kulturgrunnlaget sitt gjennom ei inderliggjering av kristendommen, eller underkasta seg islam.

Det er i sanning ei upassande utsegn, særleg i ein roman skriven av ein ateist. Då er det enklare å lesa Underkastelse som ein tendensroman som åtvarer mot religionens atterkome, slik nestleiaren i SV Bård Vegar Solhjell har gjort. I eit intervju med Klassekampen 5. august peiker Solhjell på at det i vår tid vert opna for ei utvikling der samfunnet vert styrt ut frå religionen. Dette skjer ved at europeiske elitar samarbeider med moderate islamsle rørsler, og fordi venstresida ikkje klarer å nedkjempa dei konservative kreftene i islam.

For Solhjell vert Underkastelse dermed ei påminning om at «sekulære verdier virkelig er verdt å kjempe for», fordi «hele opplysningstradisjonen representerer det viktigste fremskrittet Vesten har gjort noensinne – den har erstattet religion med vitenskap som fundament for hva vi tror på i vår tid.»

Men dette er det motsatte av tendensen i Underkastelse, der nett opplysningstradisjonen som munna ut i den individuelle nytingstradisjonen frå 1960-talet av, vert forkasta som tom og verdlaus. I denne forkastinga av opplysning og fridom møtest Houellebecq og islamistane. Men kva er det dei eigentleg har imot så opplagt gode ting som ei opplyst verd og eit fritt liv? Korleis kan dei meine at desse ideala som er blitt kjempa fram i Vesten, og som Solhjell vil fylka oss til vern om, fører til sivilisatorisk undergang?

Dei kan meine dette fordi vitskap og borgarretter ikkje er eller gir livsinnhold i seg sjølv, men berre legg til rette for at einskildmenneska kan realisera seg sjølve. Så seint som på 1800-talet vart denne frie sjølvrealiseringa sett på som vegen til ei vedunderleg ny verd. Etter verdskrigane, naturøydelegginga og kommersialiseringa av all kultur har sjølvrealiseringa som samfunnsideal kome i miskreditt. Det er ikkje lenger mogeleg å vera i god tru på at «vitskap» og «fridom» er einvegsvegar til sosiale paradis. Held ein seg med slike overtydingar, er ein snarere i dårleg tru.

Det tyder ikkje at alle menneske må ha ei religiøs tru for å finna livsinnhald eller verta dugelege i livet. Men i vestverda i dag er ofte innhald og dugleik formidla gjennom ein kristen og humanistisk kultur som trass i at han er borte frå overflata, enno ligg i kjenslelivet. Romanpersonane til Houellebecq er meir moderne tvers gjennom. Dei er vortne andeleg utmagra, «hollow men», eller levande daude, ein lagnad som ventar alle i ein sivilisasjon utan metafysisk grunnlag. For vitskap seier noko om korleis verda er bygd opp, men kan ikkje gje menneska livsinnhald. Politisk og personleg fridom eller borgarretter er rammevilkår for livet, men ikkje «verdier» i eksistensiell meining. Ein kan kjempa for dei når ein ikkje har dei. Men når ein har vunne denne kampen, må ein ha noko å bruka trofeane til. Frontfigurar som Solhjell kan fortsetja å kjempa og finna meining i kampen for morgondagen. Andre treng noko for dagen i dag. Det vert tilbode dei i religionane.

Som ideal stiller vitskap og fridom difor med eit handikap overfor den autoritære religionen som er ekspert på meining. I konkurransen om livsmeining taper Norges lover mot Koranen. Det er nett fordi ideal som vitskap og fridom er eksistensiell tomme, at religionen kjem attende.

Trua på at naturvitenskapen kan ta over kristendomens gamle hovudrolle og gje svar på alle viktige eksistensielle spørsmål, forklara alle samanhenger i verda og løysa alle samfunnsproblem, inneber ei overvurdering av kva vitskap kan gjera for oss, og vert i seg sjølv ei årsak til religiøs renessanse.

Det ser ein óg av ei historisk betraktning. Det eindimensjonale i den positivistiske vitskapstrua og dei sosiale konsekvensane ho fekk, gav på 1800-talet støyten til den vidt forgreina nyreligiøse rørsla som enno veks i Amerika og Europa, og vekte islamismen opp til forsvar for gamle verdiar i den arabiske verdapå 1900-talet.

Religionens atterkome kjem ikkje frå ingenting av. Ho kjem frå den eindimensjonale vitskapstrua. Nett dette syner Houellebecq med dei vitskapsgjorde og opplyste, frie og triste romanpersonane med eit utarma sjelsliv som set dei i stand til kva som helst, også oppgjevinga av den personlege fridomen i spranget frå depressiv ateisme til politisk islam.

Vegen frå kyrkja til det sekulære universitetet var lang, Men avgrunnen får det moderne universitetet til moskeen kan ein gjera i eit einaste byks.»

Det synes å være et bærende premiss for Kaj Skagen at det moderne mennesket ikke opplever seg som religiøst og at det sekulære alternativet ikke gir svar på de eksistensielle spørsmål, hvilket kan problematiseres. Vi ser stadig oftere at den gudløse sekularismen i seg selv oppleves som et religiøst alternativ, og at det moderne mennesket er fornøyd med de svarene de får innenfor denne livsanskuelsen. Avisen Vårt Land kunne fredag 14. august melde at velgerne i Norge er blitt betydelig mer sekulære, og at overordnede saker som er viktige for kristne velgere er under et betydelig press, hvilket betyr at folk er fornøyd med svarene den sekulære staten gir på spørsmål knyttet til emner som abort, kjønnspolitikk, aktiv dødshjelp, kristendomsundervisning i skolen osv. Det er ingen grunn til å tro at tilfellet ikke er det samme i resten av Europa.

Spørsmålet blir derfor hvordan det sekulære mennesket i Europa i god tro kan gi makten til muslimske partier. Kaj Skagen hevder at «religionens atterkome kjem ikkje frå ingenting av,» men det er en sannhet med sterke modifikasjoner, for årsaken til at islam en dag i fremtiden kan bli en politisk maktfaktor i Europa er ikke fordi europeeren er misfornøyd med sin sekularitet, men hans manglende evne til å forstå det religiøse, han er blitt religiøst analfabet. Det finner ikke sted en religiøs renessanse, men det skjer en innvandring av religiøst bevisste mennesker, av muslimer, og som den sekulære europeeren i fullt alvor tror han kan omvende til Europas nye religion; den sekulære individualismen.

For å forstå dagens Europa er det avgjørende å ha innsikt i SVs Vegar Solhjells opplysningstradisjon, for det er den som ligger bak og puster i glørne til den naiviteten vi finner i Europas møte overfor islam. Opplysningstidens avvisning av religionen gjør oss maktesløse i møte med mennesker som forstår og aksepterer all form for vold i kampen for det de tror på. Vi nekter å nedlate oss til å akseptere at noen ut fra et religiøst ståsted vil oss alt vondt, for oss er det kun de sosio-økonomiske beveggrunnene, de empirisk målbare, og derfor vitenskapelig holdbare argumentene, som kan aksepteres. Opplysningstiden er derfor ikke et fremskritt for vår evne til å overleve som kultur, men en snublegrav det kan vise seg umulig å komme opp av. Og det er da også et historisk faktum at så lenge Europa definerte seg som en kristenhet, var vi klar over den muslimske faren fra sør, og bekjempet den i fellesskap, inntil opplysningstiden og den industrielle revolusjon gjorde oss teknologisk overlegne, men teologisk blinde. Og når Bård Vegar Solhjell hevder at «sekulære verdier virkelig er verdt å kjempe for,» må vi få lov til å stille spørsmål med hvilke våpen han vil bruke, for Solhjell har avvæpnet dem alle. Når enhver kritiker av islam blir stemplet som islamofob og nærmest kriminalisert, er det ikke forunderlig at kampen mot islamiseringen blir vanskelig, og ekstra vanskelig blir den på grunn av de sekulæres seier over konservativ kristendom. Den seieren har gjort de sekulære overmodige i møte med islams voldsmakt. Det er imidlertid positivt at Solhjell ikke anser Underkastelse som en islamofob roman, for det gir grunnlag for videre debatt.

I intervjuet med Klassekampen den 5. august sier Solhjell videre at «Det jeg opplever at romanen beskriver, er en slags religionens tilbakekomst, der det viser seg at europeiske eliter og sentrumskrefter lett er i stand til å samarbeide med et moderat islam. Fra mitt ståsted er dette en utvikling det er ekstremt viktig å advare mot.» og Solhjell viser til at stadig flere norske politikere står frem som kristne. Han advarer mot dem, som om det er deres religiøsitet som gjør det mulig for islam å vinne i Europa, men dersom islam en dag skulle få et politisk overtak i Europa, er ikke det på grunn av en religiøs vekkelse, snarere tvert i mot, dagens kristne politikere er like lite kristne som Solhjell er en ekte marxist.

 

En muslimsk maktovertakelse vil kun skje på grunn av massiv muslimsk innvandring kombinert med en europeisk befolkning som har gått gjennom en ideologisk prosess så grundig at de ikke lenger er i stand til å forstå de farene islam medfører, og for denne prosessen har opplysningstidens virkelighetsforståelse hatt avgjørende betydning.

 

Michel Houellebecq har gitt oss anledning til å drøfte islams plass i Europa, ikke la den gå i fra oss.

Les også

Underkastelse -
Modernitetens soldater -
Skalk lukene! -
Kampanjen mot KRLE -
Fyll tomromet! -
Islam for begynnere -