Kommentar

Michel Houellebecq. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / Scanpix.

4. januar kommer Michel Houellebecqs nye roman «Serotonine» ut i Frankrike, og etter forhåndsomtalen å dømme ligger den an til å bli årets skjønnlitterære begivenhet i Europa. Oversettelser til italiensk og tysk vil foreligge få dager etterpå, mens den norske utgaven er ventet til 20. februar – den engelske ikke før til høsten.

Bokens innhold er i prinsipp konfidensielt frem til utgivelsen, men det har dukket opp mange nok indiskresjoner i diverse europeiske medier til at man trygt kan fastslå at forfatterens sjuende skjønnlitterære verk representerer både fornyelse og kontinuitet i forhold til forgjengerne.

Kontinuitet fordi denne franske 1956-modellen med sin romankunst også denne gangen ser ut til å formidle en sterk følelse av ubehag ved samtidskulturen og de hurtige sosiale forandringene den skaper – en følelse som paradoksalt nok er så utbredt at nesten alle i større eller mindre grad merker den, men uten å være i stand til å gjøre ordentlig rede for den.

Fornyelse fordi han er oppdatert – og profetisk også denne gangen. Han setter fingeren på fenomener som var med på å utløse de gule vestenes protester før de brøt ut, for eksempel irritasjonen over urimelig lave fartsgrenser. Handlingen berører temaer som globaliseringen og utlendingers invasjon av Frankrike, og gir en stemme til de franske provinsenes opprør mot Paris-eliten. De som vil beholde all spenningen, advares mot å lese videre.

Denne gangen er det ikke islam som ødelegger Frankrike, som i «Underkastelse», men en avhumanisert pengemakt og ultraliberalisme som ruinerer landsbygdene, tradisjonene, hverdagslivet, de menneskelige relasjonene, kjærligheten og den franske identiteten. «Serotonine» er et reaksjonært mesterverk, skriver forfatteren og journalisten Alessandro Gnocchi i Il Giornale, som legger til at romanen er uunnværlig for å forstå vår tid bedre.

Bokens hovedperson er den 46 år gamle Florent-Claude Labrouste, en dyster og desperat skikkelse som lever et på flere måter miserabelt liv – ugift, ensom og med en rekke mislykkede kjærlighetsforhold bak seg. Foreldrene begikk selvmord sammen. Også eksene er ensomme. Etter noen eventyr med en japansk kjæreste, som dukker opp i en outrert sexvideo med flere andre menn (og hunder), er sexlivet opphørt.

Heller ikke hans venn og gamle studiekompis Aymeric har det noe særlig bra. Han driver kvegavl på tradisjonelt vis i Normandie, men utkonkurreres av aktører som driver mer hardhendt storindustriell avl. Den globaliserte økonomiens maskineri kverner i stykker de lokale økonomiene, og det er ingenting man får gjort. Arbeidere utarmes brutalt i Brussels sosiale eksperiment, og alt ofres i vekstens navn, også nasjonene og tradisjonene – altfor sidrompede til å kunne tolereres.

Som bokens tittel bærer bud om, tar Labrouste et serotonin-holdig medikament for å komme gjennom den uutholdelige hverdagen. Han koser seg over å sabotere politikkens miljømål med å kjøre en firehjulsdreven dieselbil og legge organisk avfall i søppelcontaineren for glass, mens tomflaskene havner blant papiravfallet. Han ødelegger røykvarslerne på hotellrom for å kunne røyke uforstyrret. Det store prosjektet hans blir å regissere sin egen forsvinning.

Det som pågår i Frankrike, er i følge romanens hovedperson et katastrofalt moderne, sosialt prosjekt hvor personene forsvinner som individer og ender opp i hvert sitt lille hjørne uten å gjøre noe vesen av seg. Makten ønsker trette, ensomme og ulykkelige mennesker som ikke er i stand til å reagere. Hvem kan med hånden på hjertet si at de ikke har registrert litt av dette fenomenet?

Men alt er ikke helsvart. Romanen peker på troen på Gud som en mulighet til å frigjøre seg fra samfunnsmaskineriet som gnager menneskene i stykker. På dette punktet bringer Houellebecq tankene hen på Georges Bernanos, skriver Gnocchi, som siterer ham på følgende: «Ta bort Gud, og du omgjør menneskene til en udefinert masse bestående av slaver og kanonføde».

Det vil nok bli vanskelig for norske litteraturkritikere å like akkurat dette (who cares), men forhåndsomtalen er uansett mer enn nok til å konkludere at publikum vil elske denne romanen.

 

Start 2019 med å støtte Document

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.