Journalister holder opp pressekortene sine og plakater med påskriften «Je suis Charlie» i Paris den 8. januar 2015. Foto: Francois Mori / AP / NTB.

Den kjente Frankrike-korrespondenten Vibeke Knoop Rachline mintes i Nettavisen lørdag fortjents­fullt åtteårs­dagen for terror­angrepet på redaksjons­lokalene til det satiriske franske tidsskriftet Charlie Hebdo i Paris den 7. januar 2015, der tolv mennesker ble drept og elleve skadet av jihadist­brødrene Chérif og Saïd Kouachi.

Knoop Rachline minnet også om gissel­aksjonen to dager senere mot den jødiske Hypercacher-butikken, der Kouachi-brødrenes jihadist­­kamerat fra fengslet, Amedy Coulibaly, drepte fire jødiske gisler.

Begivenhetene satte åpenbart dype spor i henne:

Jeg husker alt. Folkeskaren helt i sjokk i den lille gate­stubben i Paris, der magasinet holdt til. Tolv ambulanser uten sirener.

En kvinne med de første blomstene. Frankrikes fremste journalister oppløst i tårer. Vantro. Tegnere massakrert for å ha karikert Muhammed? Islamistisk terror midt i den franske hovedstaden?

Det var ikke første gang, og det skulle bli mer – og enda verre: 13. november samme år skulle noen andre av Allahs soldater komme til å drepe 130 mennesker i den franske hovedstaden, 90 av dem i Bataclan.

I etterpåklokskapens lys ser Knoop Rachline at Charlie Hebdo burde ha fått massiv støtte før de lå igjen tolv døde mennesker i redaksjons­lokalene.

To dager senere marsjerte fire millioner mennesker mot terror i Paris, med verdens ledere i spissen. Og for ytringsfrihet, med overlevende fra Charlies redaksjon. Ofte med en blyant i hånden. Det var også demonstrasjoner mange andre steder i verden, og det første nummeret av magasinet etter attentatet ble revet bort og sikret økonomisk uavhengighet.

Det er bittert å tenke på at hvis den overveldende støtten hadde kommet før, hadde angrepet kanskje ikke funnet sted.

Fortiden får vi jo ikke gjort noe med, men Frankrike-korrespondenten retter blikket mot nåtiden også:

Redaksjonen lever fortsatt med full politi­beskyttelse og har vært gjennom to vanskelige retts­oppgjør. Likevel lanserte den nettopp et spesial­nummer om kampen i Iran, og oppfordret freidig til en tegnekonkurranse om Irans åndelige leder Ali Khamenei.

Det er altså liten tvil om at hun gir Charlie Hebdo sin moralske støtte i satire­magasinets åndelige kamp mot de iranske mullaene.

Hun minner om at ytrings­friheten fremdeles er truet ved å nevne drapet på Samuel Paty.

Alt dette er vel og bra. Men man tar seg i å lure på hvor hennes bekymringer for ytrings­friheten hadde gjort av seg idet hun i tospann med Franck Orban nylig gikk så hardt ut Michel Houellebecq.

Michel Houellebecq. Stillbilde: Front Populaire / Facebook.

Reaksjonen deres på den berømte franske forfatterens samtale med filosofen Michel Onfray vitnet ikke om noen større omsorg for beskyttelse av kontroversielle ytringer. Stempler som «reaksjonære», «ekstreme» og «konspirasjons­teori» satt løst, det samme gjorde en helt uforståelig tolkning av noe Houellebecq sa som en oppfordring til vold.

Man ser ellers forgjeves etter protester hos de to på at lederen for stormoskeen i Paris har anmeldt Houellebecq til påtale­myndigheten for de samme uttalelsene de har nedsablet.

Som Robert Redeker har påpekt, er moskeens forsøk på å få forfatteren retts­forfulgt, også potensielt farlig for ham. Volds­parate islamister kan anse det som en invitasjon til å ta forfatteren av dage.

Faller det ikke Knoop Rachline eller Orban inn at de i praksis bidrar til et intellektuelt klima der islamistene får vann på mølla mot Michel Houellebecq?

Etter massakren for åtte år siden var det mange, de færreste med rette, som proklamerte at «Jeg er Charlie». Hvem er rede til å si at «Jeg er Michel Houellebecq»?

Hva med å prøve føre var-prinsippet for en gangs skyld? Er ytringer som Vibeke Knoop Rachline ikke liker, også verdt et forsvar?

 

Norsk professor støtter anmeldelsen av Michel Houellebecq for diskriminering

 

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.