Michel Houellebecq. Foto: Martin Meissner / AP / NTB.

Nasjonalforsamlingen i Spania vedtok sist måned å tillate eutanasi, altså aktiv dødshjelp. Etter at alle Benelux-landene tidligere har gjort det samme, ble altså Spania det fjerde landet i Europa som åpnet for det som essensielt er et medisinsk assistert selvmord. Omtrent samtidig stanset grunnlovsdomstolen i Portugal en tilsvarende lov som også var blitt vedtatt av nasjonalforsamlingen der til lands. Men sosialistene har ikke gitt opp, og lover politisk omkamp. Hva er det med venstresiden og døden?

Til tross for at eutanasi for ikke mange årene siden nærmest ble ansett som et etisk no go-område, har disse politiske prosessene pågått nesten uten offentlig debatt i Europa. Det at vår verdensdel etterstreber så mange måter som mulig for å utslette seg selv både fysisk, nasjonalt og sivilisatorisk, møtes tilsynelatende med et likegyldig skuldertrekk hos allmennheten.

Det er derfor noe av en brannfakkel når den berømte franske forfatteren Michel Houellebecq mandag langer ut mot legalisering av eutanasi i en kronikk hos Le Figaro. En sivilisasjon som tillater eutanasi, mister retten til å bli respektert, lyder den nådeløse konklusjonen fra Europas kanskje fremste forfatter.

Houellebecq har gjort seg bemerket som sivilisasjonskritiker gjennom romanene sine, og ved tre anledninger med ca. ti års mellomrom har han utgitt samlinger av politiske essays. Han har også formidlet politiske ideer i noen taler. Det hører likevel til sjeldenhetene at han ytrer seg i avisene.

Men Houellebecq har et brennende engasjement i eutanasispørsmålet, noe forfatterskapet også vitner om. I kronikken gir han tre generelle argumenter mot eutanasi:

Påstand nummer 1: Folk ønsker ikke å dø. Som hovedregel foretrekker vi et redusert liv fremfor ikke noe liv i det hele tatt, for det finnes fremdeles små gleder. Er ikke livet uansett nesten pr. definisjon en forfallsprosess?

Påstans nummer 2: Folk ønsker ikke å lide, og med det mener jeg lide fysisk. Den moralske lidelsen har sin sjarm, vi kan til og med gjøre estetisk materiale ut av den (jeg har ikke vært spart for dette). Fysisk lidelse er bare et rent helvete uten mening eller interesse, som det er umulig å lære noe av. Livet kunne oppsummerende (og feilaktig) beskrives som en søken etter glede. Det er mer korrekt å kalle det en unnvikelse av lidelsen, og i valget mellom uutholdelig lidelse og døden ville nesten alle velge døden.

Påstand nummer 3, og den er viktigst: Vi kan eliminere den fysiske lidelsen. Morfinen ble oppdaget på begynnelsen av 1800-tallet, og siden den gangen har et stort antall beslektede molekyler sett dagens lys.

Hvis folk hadde disse tingene klart for seg, ville man ikke sett meningsmålinger der et overveldende flertall at de spurte sier de er tilhengere av å legalisere eutanasi, mener Houellebecq.

I stedet får de servert en tendensiøs problemstilling som gjør at 96 prosent av de spurte føyer seg: «Ville du heller få hjelp til å dø enn å tilbringe resten av livet med forferdelige lidelser?»

Tilhengerne av eutanasi gjør en alvorlig tilsnikelse når de krydrer sin argumentasjon med ord som «verdighet» og «barmhjertighet», mener Houellebecq. Mens det sistnevnte er lett å avkle, er det førstnevnte mer subtilt.

Vi har beveget oss langt vekk fra Kants definisjon av verdighet ved gradvis å erstatte den moralske eksistensen med den fysiske eksistensen (ved å avvise selve begrepet moralsk eksistens?). Ved å erstatte den ekte menneskelige evnen til å handle i lydighet med den mer dyriske og forflatede tanken om helse som kategorisk imperativ, har helsen blitt en slags betingelse for den menneskelige verdigheten, og det i en slik grad at helsen til slutt er det eneste som virkelig betyr noe i så måte.

Hvis fysisk forfall, som er uunngåelig for alle, er uforenlig med verdighet, har vi virkelig ikke noe behov for akkurat den verdigheten, konkluderer forfatteren. På den annen side har vi behov for å bli elsket og føle at noen trenger oss. Jeg håper noen ville protestere hvis jeg selv bad om hjelp til å dø, sier Houellebecq.

Katolikkene kommer til å stritte imot legalisering av eutanasi så godt de kan, spår han. Men til slutt vil de resignere for statens overmakt, gi etter og relativisere. Gud vil ta seg av alle. Forøvrig ikke særlig ulikt det som skjedde i abortspørsmålet et halvt århundre tidligere.

Dødsleiet blir annerledes hvis det er legen og ikke Gud som besørger slutten på livet, mener Houellebecq: Livets siste fase er viktig, det kan avføde viktige refleksjoner, og det er kriminelt å avbryte prosessen.

Kanskje er det legene som til slutt er ens beste håp, skriver Houellebecq. Den hippokratiske ed fastslår tross alt at en lege ikke skal forgifte noen (ikke at den eden hjalp all verden i abortsaken).

Forfatterens avsmak for eutanasi er så stor at han fraskriver sivilisasjoner som tillater assistert selvmord, enhver respekt. Det er ikke bare legitimt, men også ønskelig, å ødelegge slike sivilisasjoner, sånn at noe nytt og bedre får sjansen til å utvikle seg, avslutter han.

 

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!