Sakset/Fra hofta

Hva betyr det egentlig å være konservativ i Europa i det 21. århundre?

Spørsmålet er overraskende vanskelig å besvare, ikke minst fordi den rådende ideologiens innbilte mangfold har plass til alt som står i motstrid til vestlig tradisjon, mens det ikke er noe særlig rom for konservative skikkelser verdt betegnelsen.

I vårt eget land kan man lett overbevise seg om dette i massekommunikasjonens tidsalder. Når denne rydder plass til mangfoldet, omfatter det aldri for eksempel polske eller søreuropeiske konservative kristne, selv om disse i alt er i samme størrelsesorden som muslimene.

Kommunikative talenter som canadiske Jordan Peterson og britiske Douglas Murray har i den senere tiden gitt ansikt til den moderne konservatismen, den førstnevnte med noe som nærmer seg rockestjernestaus. Men den største konservative tenkeren i Vesten forblir Roger Scruton, som dertil ser ut til å ha hatt en formativ virkning på den samme Murray, som fremstår som en slags åndelig arvtager til Sir Roger.

Roger Scruton. Stillbilde: YouTube.


 

Den forsiktige tendensen til en fornyet og revitalisert anglo-amerikansk konservatisme skaper nå også interesse i Frankrike. Den 2. mai 2018 utgav forlaget Albin Michel en fransk oversettelse av Roger Scrutons bok Conservatism (Profile Books, 2017). Boken er en i rekken av Scrutons introduksjoner til konservativ tenkning.

I en normal verden ville den også ha foreligget på norsk, og den norske offentligheten ville hatt synlige talspersoner for ideene Scruton fremmer. I stedet ser vi at de få norske politikerne som er ekte konservative, knapt øver innflytelse i egne rekker engang.

I forbindelse med den franske utgivelsen ble Scruton intervjuet i Le Figaro den 18. mai 2018, og hadde som alltid interessante ting å si. Intervjuer Alexandre Devecchio vil innledningsvis rekapitulere konservatismens historie:

Le Figaro: I den siste boken Deres om konservatismen går De tilbake til dens kilder. Fremveksten av konservatismen følger opplysningstidens steg for steg. Hva er grunnen til det?

Roger Scruton: Opplysningstiden fratok de europeiske samfunnene de religiøse overbevisningene deres, og gav dem sans for friheten. Tanken om den sosiale kontrakten veltet fordommene som den politiske ordenens legitimitet var basert på. Samfunnslivet var ikke lenger en arv fra fortiden, men noe valgfritt i øyeblikket, og et valg kan oppheves eller omgjøres når som helst.

Den engelske filosofens evne til konsis og lettforståelig forklaring av noe som egentlig er veldig komplekst, savner sidestykke. Valgfriheten kom inn i verden. Ikke alle ville bruke den uten hemninger:

Det var på den tiden ønsket oppstod om å bevare de sedvanene, strukturene og tradisjonene man anså som nødvendige for menneskers fredelige og siviliserte adferd. Friheten er kun tilgjengelig for medlemmer av et samfunn med respekt for orden.

Friheten oppstår altså i en konservativ kontekst fordi det er mange nok vanlige mennesker som – stille, ufortrødent og uten å motta noen premier – fortsetter å bevare det verdifulle som er blitt overlevert, selv om denne tilbøyeligheten ikke nødvendigvis har noe politisk hjem eller uttrykk.

Progressive, liberale og radikale anklager ofte konservative for å være bremseklosser.

Er konservatismen fremskrittsfiendtlig?

Fremskrittet er et tvetydig konsept. Pil og bue er et fremskritt, atombomben et annet. Konservatismen tenker ikke i begreper som fremskritt, men er seg bevisst at det bestandig er lettere å ødelegge enn å skape. Den fremholder at en tradisjon ikke trenger å være dårlig bare fordi den er gammel og nedarvet, samt at det noen ganger er bedre å beholde den ved å tilpasse den enn systematisk å ødelegge den i fremskrittets navn. Fremskrittene skapte for eksempel giljotinen: et symbol! Det er et instrument som brukes til å kvitte seg med sjenerende hoder, men også med all kunnskapen og visdommen disse inneholder.

Den konservative innstillingen ligger etter Scrutons oppfatning dypt i mennesket:

Hvor ble konservatismen født? Finnes det en typisk britisk konservatisme?

Konservatismen ble født i menneskets hjerte. Den har sine kilder i tankene til Aristoteles og Cicero, men også hos Montaigne og Montesquieu. Men som en virkelig politisk bevegelse antar jeg at den begynner med den franske revolusjon og Edmund Burkes store essay «Betraktninger over revolusjonen i Frankrike». Det er åpenbart at de som ble påvirket av Burke, skapte en typisk britisk konservatisme som arvet anglosaksiske tradisjoner, og da særlig rettstradisjonen common law, altså en rett basert på en sosial tradisjon og ikke på statens makt. Denne tradisjonen gjør det mulig å forstå den britiske motstanden mot Den europeiske union i sin nåværende form, som kom til uttrykk ved folkeavstemningen om Brexit.

Devecchio bemerker at ordet «konservativ» brukes nedsettende i Frankrike. Scruton inviterer til ikke å stirre seg blind på samtiden: Sannheten følger ikke moten, repliserer han, og ordenes assosiasjoner er ikke konstante: «Patriot» ble opprinnelig brukt negativt. En dag vil «konservativ» bli brukt positivt, spår Scruton.

Finnes det en fransk konservativ tradisjon?

Visst finnes det en ekte fransk konservativ tradisjon. Den forbinder Chateaubriand, Renan og Tocqueville, og fra dem Maritain, Thibon, Giono, Weil, Poulenc, Valéry og de Gaulle. Det er til syvende og sist like mange konservative franske tenkere som det finnes skikkelser i venstresidens verden. Våre er bare mindre moteriktige, det er det hele. Frankrike er et land med en konservativ tradisjon, og den skyldes landets katolske arv.

Frankrike til side, hvorfor blir konservatismen angrepet så mye og forstått så lite?

Jeg tror motstanden mot konservatismen egentlig handler om et opprør mot autoritet og tvang, på samme måte som vi angriper våre foreldre, lærere, prester eller politifolk. Disse angrepene vitner om et frastøtelsesinstinkt hos mennesker, om en flukt fra pliktene. Konservatismen har den ulykke å minne folk om plikten de har til å ta vare på det de har fått og som de risikerer å miste. Sosialismen og liberalismen er mye mer sjenerøse. Den ene gir de rikes penger videre, mens den andre gir folk friheten til å gjøre det de vil. Konservatismen tøyler og forplikter derimot, slik adelskapet gjør det.

Ikke desto mindre er det forandring i luften, mener Scruton. Det er noe større interesse for konservative tanker nå, et halvt århundre etter 1968. Konservative trenger ikke gjemme seg, sier han, men slår samtidig litt kaldt vann i blodet:

Vi må utvilsomt ta våre forholdsregler og ikke forstyrre den sosiale freden altfor mye. Hvis vi unngår universitetene og ligger relativt lavt i terrenget i mediene, får vi være i fred. Fobien mot konservatismen er først og fremst en mote i mediene

Reporteren vil drøfte den indre splittelsen blant konservative som den økonomiske liberalismen skaper. Scruton maner til balanse. Det frie markedet er som seksualdriften, sier han: Det er uunnværlig, men må tøyles: Margaret Thatcher gjorde rett i å bekjempe fagforeningenes store makt, men det er galt når arbeidere sies opp for å erstattes av billig utenlandsk arbeidskraft.

Igjen vender han tilbake til forholdet mellom gruppe og individ:

Det er sant at det å etterstrebe konkurranse for enhver pris uten å bry seg om menneskers sosiale krav, i det lange løp kan sette den sosiale freden i fare.

Her ser vi et slags paradoks. Den individuelle friheten krever at individet står fritt til bevegelse og varebytte, men individet eksisterer ikke uavhengig av en sosial organisme, og de økonomiske frihetene, som opphøyes til en ny form for religion, truer i økende grad de sosiale båndene, og dermed også individets eksistens.

I hvilken grad har slike overveielser en plass i de to største, i teorien konservative, regjeringspartiene i Norge?

Scruton trekker en linje til syndefallet: Mennesket misbruker sin frihet, også på det økonomiske området, og må betale dyrt for konsekvensene. Er det noen andre enn Sylvi Listhaug og Torbjørn Røe Isaksen som ville forstå referansen? Hvem er det i dagens politiske Norge som fremdeles er i stand til å hente visdom ut av Bibelen?

Politisk har den nye konservative strømningen ennå ikke skapt all verdens resultater:

Før presidentvalget fikk konservatismen en virkelig renessanse i Frankrike. Hvordan forklarer De denne fornyede interessen, men også dens nederlag?

Alt i politikken er midlertidig, bortsett fra de dype følelsene i et folk. Det virker på meg som om franskmennene er like misfornøyde med sin politiske klasse som engelskmennene er med sin. De føler at Frankrike, som alle (bortsett fra noen venstreintellektuelle) er sterkt knyttet til, er truet av innvandringen, av terrorismen og av fagforeningene som tar landet som gissel, og de vet ikke hvem som kan redde dem. Stemmegivningen blir i sitt innerste vesen eksperimentell, og den balanserer uavlatelig mellom proteststemmen og en stemme som gis i håp.

Vesten er truet av både islamismen og den politiske korrektheten, bekrefter Scruton avslutningsvis på Devecchios spørsmål, og det er nettopp den politiske korrektheten som legger til rette for islamismen, all den tid det skaper bestyrtelse når noen påpeker de uunngåelige forbindelseslinjene mellom islam og islamismen.

Den «politiske korrektheten» er en slags sensur som påtvinger en ensartethet i oppfatninger og adferd som kretser om venstresidens saker og ideologiske sannheter. Og slik forbyr den konservative å delta i den offentlige debatten. Det er blitt nesten umulig å drøfte innvandringsspørsmålet ærlig og fredelig uten å risikere å bli kalt rasist.

Vi har ikke noe annet valg enn å forsvare det vi har arvet, mener Scruton, som ikke uten videre aksepterer Huntingtons tese om sammenstøt mellom sivilisasjoner, for

islamistene har ingen sivilisasjon. De legemliggjør derimot ødeleggelsen av en sivilisasjon: utslettelsen av den islamske arven og umuligheten av noe alternativ. Stilt overfor dette må vi forsvare vår sivilisasjon, og i særdeleshet vår arv – det sekulære styresettet og den individuelle friheten, for å nevne noe.

Det å være konservativ er først og fremst å akseptere en arv og anse det som en høyst nødvendig forpliktelse å videreformidle den. Dette er hverken sjåvinistisk eller fremmedfiendtlig, snarere tvert imot! Det som slår meg mest med islamistene, er den totale mangelen deres på interesse for islamsk kultur. Skriftene av Hafez, Rumi og Khayyam, filosofien til al-Ghazali, Averroës og Avicenna, Ikhwan al-Safas epistler og hundre andre kilder til visdom og raffinement, ser ikke ut til å ha noe med dem å gjøre. Det er nettopp fordi de mangler de konservative dydene.

Det er nettopp fordi islamismen er radikal at den i praksis fremmes av samtiden, hvor den rådende ideologien er antivestlig. Den som vil leve i Vesten, må holde ut og stå på det vestlige.

Scruton er i så måte en viktig inspirasjonskilde fordi han har holdt på så lenge. Karrieren hans fikk en stopper i Storbritannia da han flagget konservative tanker mens sekstiåtterne dominerte. Han har vært ute en vinternatt før, og erfaringene hans vil komme til nytte i nettene som ligger foran oss.

Den konservative må uansett huske på ikke å bli helt oppslukt av det politiske:

Etter min oppfatning er den konservative fremfor alt en som lever uforferdet i sin tid, men samtidig er i stand til å ta et skritt tilbake, slik en antropolog gjør det når han ser ting fra utsiden. Han viser hengivenhet mot fortiden, men også ømhet overfor nåtiden.

 
 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!