mahatma-gandhi

Vi sukker over politikere, «eksperter» og medias reaksjoner og forklaringer på årsaken til nedslaktningen av uskyldige sivile i Nice. Men hvorfor sukke? Reaksjonene kommer av en grunn, de kommer fordi avsenderne tror på det de sier, og i stedet for stadig å hisse seg opp over det en opplever som håpløse utsagn, bør en kanskje begynne å argumentere mot den virkelighetsoppfatningen som synes å rå grunnen for øyeblikket.

Dagens europeere ynder å kalle seg humanister, det er imidlertid ikke en humanisme med røtter i kristen tradisjon som dominerer, men en rendyrket sekulær humanisme, så gudløs at det bare er mennesket og et sjelløst big-bang tilbake. I denne gudløse tilstanden blir mennesket selv den eneste målestokk, en objektiv målestokk er passé og vi står tilbake med en naiv tro på en etisk evolusjon. Og sammen med et materialistisk menneskesyn (tidvis klar determinisme), får vi forklaringer som vi ikke trodde var mulige. Men i et post-kristent samfunn kan det meste skje.

Vi kan raljere over denne troen på at en materie uten guddommelig opphav kan utvikle seg mot noe kvalitativt bedre, og ha ideer om at dagens tilstand ikke er fullkommen, men det er ikke tema her, det er viktigere å forstå hva denne troen gjør med oss som samfunn, for i møte med islam er dette en oppskrift på katastrofe.

ANNONSE

Et fellestrekk ved alle de kommentarene jeg har lest, er at vi oppfordres til å leve livene som før. Vi får høre at vi ikke må slutte å reise o.l., for da har terroristene vunnet. Det hele minner om Gandhis ikke-volds linje, der han i kampen mot det britiske imperiet lot store mengder indere marsjere opp mot britiske soldater for å bli slått helseløse. Men den britiske sivilisasjonen, med et moralsk fundament i bunn, kunne ikke fortsette å straffe forsvarsløse mennesker, og slik sett var det Vestens moral som vant, den gang i India, ikke Gandhi og hans trosfeller. For Gandhi var rede til å ofre dem alle, og vi ser parallellen til dagens situasjon. Utfordringen er at våre politikere ikke uttaler seg så eksplisitt som Gandhi, og at dagens motstandere ikke er det britiske imperiet.

british.empire.india.uniforms

Forsker ved NUPI, Pernille Rieker, sa for eksempel til VG at de grunnleggende årsakene til at Frankrike rammes av terror er fordi landet er dypt splittet. Den muslimske befolkningen i Frankrike utgjør 7.5 prosent av den totale populasjonen, og for mange av dem er i følge Rieker følelsen av isolasjon og eksklusjon i det franske samfunnet sterk. Hun mener også at mange er provosert av forbudet mot bruk av burka og oppslutningen om partiet Nasjonal Front:

Selv blant dem med høy utdanning og gode jobber er det flere som opplever at de ikke blir fullt ut akseptert som franske borgere. Dette skaper store indre spenninger. Store grupper blir marginalisert på forskjellige måter, og det skaper frustrasjon.

Førsteamanuensis Franck Orban ved Høgskolen i Østfold, som selv er fransk, sier til VG at Frankrike rammes så hardt av terrorisme på grunn av landets aggressive utenrikspolitikk, undertrykking av muslimer (forbud mot burka) og økonomiske og sosiale problemer.

Andre medier peker i tillegg på at terroristen hadde et vanskelig familieliv og var sosialt utilpass.

Vi kan ramse dem opp, utfordringen er at vi har hørt unnskyldningene før, og de bekrefter den vestlige verdens ideologiske fundament; troen på mennesket som et resultat av sine omgivelser og opplysningstidens evne til å reformere enhver religion.

For når forskere i fullt alvor mener at det er forståelig at en sosialt og økonomisk utilpasset person dreper uskyldige barn på en lekekarusell, alt fordi han i tillegg hadde en vond skilsmisse bak seg, da skjønner man at tilnærmingen til egne forklaringer handler om mer enn samfunnsvitenskap, det handler om en form for tro.

Vi så det om mulig enda tydeligere, etter drapene på jøder i Paris. Også da hevdet man at årsaken lå i sosiale og økonomiske årsaker. Men hvorfor drepe jøder og barn dersom man er arbeidsledig eller sliter med kona? Det spørsmålet stilles aldri.

Men sammen med ovennevnte tro på en etisk evolusjon, der islam forventes å utvikle seg etter vestlig mønster, blir aktiv motstand derfor sanden i maskineriet. Sjelden tydeligere uttalt enn lederen i BT 16. juli. For ifølge vårt nye presteskap er det som skjer helt i tråd med læreboka, og en eventuell motstand vil bare forverre situasjonen. Det er en tro på at opplysningstiden humaniserte kristendommen, men glemmer at det var kristendommen som humaniserte den tidlige mørke middelalderen og ga grunnlaget for sivilisasjonen slik vi kjenner den. Og stadig vekk får vi høre at islam er så ung som religion, at hva den behøver er en runde i opplysningens vaskemaskin, for dermed på ny bli en positiv kraft i samfunnet, slik de alle hevder den engang var, og påny viser sin aktive glemsel: islam har aldri bygget sivilisasjoner slik det hevdes, den har kun erobret, kopiert og brutt ned.

Vi blir hva vi tror på, og i møte med verdens mest destruktive krefter, er det å håpe at dagens dominerende religion settes på en slik prøve at vi vekkes til å forstå at vi er noe mer enn hva dagens forkynnere hevder at vi er. Vi skal ikke akseptere å bli ofret på sekularismens alter, mennesket er noe mer enn a-moralske brikker i determinismens sjelløshet.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629