I en polemikk med Ingvar Tølløv Skjerve skriver Arnfinn Pettersen fra Human-Etisk Forbund at:En livssynsnøytral stat er en stat som tar menneskerettighetene på alvor og ikke har en religion eller gir noen borgeres religion forrang. I en slik stat gir heller ikke den offentlige skolen en bestemt religion forrang.” For å sikre nøytraliteten ønsker Human-Etisk Forbund skolegudstjenestene fjernet.

Tølløv Skjerve advarer mot humanismens nøytralitetsdoktrine idet han slår fast at: ”Den gudløse humanismen har skapt fortellinger om frykt, tvang og maktmisbruk i forbindelse med nærmest all religiøs praksis og symbolikk.” Han forsvarer skolegudstjenester og nærværet, ikke fraværet, av kristendom i det norske samfunnet.

Dette synspunktet avviser Arnfinn Pettersen som ”et totalitært perspektiv”. Det lyder voldsomt, all den tid Norge, med unntak av fem år, har vært skånet for den totalitære erfaringen, samtidig med at det har vært skolegudstjenester så lenge skolen har eksistert. Faktisk var det en del av det protestantiske prosjektet å lære folk å lese Bibelen selv. USA var det første landet som innførte gratis grunnskole for alle. Men her ligger likevel en kime til det totalitære, det vil si det anti-kristne samfunnet?

Den påstanden fortjener et kritisk blikk.

Først litt om begrepene.

Totalitarisme vil si at et samfunn blir styrt av en politisk religion. Totalitarisme er en tilstand, ikke en styreform.  Metafysisk religion vil si at Gud er i det hinsidige, Gud er immateriell.

Politisk religion

En politisk religion er en syntese av politisk teori og en tradisjonell religion. Maoismen er for eksempel en blanding av marxisme, leninisme og lokal kinesisk religion. Balsameringen av Lenin står i direkte forlengelse av en religiøs praksis. I alle totalitære samfunn vil man finne en slik blanding av vestlig politisk teori og opprinnelig religion.

Den politiske religionen trekker Gud inn i det dennesidige fra det hinsidige. Gud tar form av en konkret person, for eksempel Partiets øverste leder. Den metafysiske Guds egenskaper overføres til Lederen, som blir herre over liv og død, godt og ondt, virkelig og uvirkelig. Fra menneske-Guden øverst oppe strømmer allmakten nedover i Partiets hierarki. ”Intet er sant og alt er tillatt”, som Nietzsche forutså.

Sivil religion

En religion artikulerer (den metafysiske) meningen med å eksistere i det fellesskapet som det politiske samfunnet utgjør. Når denne meningen blir symbolisert i det verdslige, kalles det ”sivil religion”. En sivil religion kan for eksempel ta form av nasjonalisme. Flagget, forfatningen, kongehuset, kulturen, minnesmerker, krigshelter, berømte slag, osv. inngår i denne religionens symbolikk, ritualer og myter. Symbolikken, ritualene og mytene formulerer en eksistensiell erfaring som transcenderer generasjonene og skaper en historisk kontinuitet, en historisk plassering, en identitet til den enkelte.

Den sivile religionen er forbundet med den metafysiske religionen, i vårt tilfelle kristendommen. Korset i flagget er et bilde på denne foreningen. Grunnlovens fundament er de ti bud. Bortsett fra det er sivile religioner tolerante overfor andre religioner.

Humanismen

Ut fra det jeg så langt har skissert, kan vi se at Tølløv Skjerve advarer mot at ”livssynsnøytraliteten” er en ouverture til den politiske religionens domene. Det ligger i  de ”fortellinger om frykt, tvang og maktmisbruk” som han refererer til. Arnfinn Pettersen sender beskyldningen i retur og anklager strengt tatt kristendommen for å være en politisk religion. Følgelig er Tølløv Skjerve totalitær som ønsker å bevare den. Har en av dem rett, eller tar begge feil?

Både Pettersen og Tølløv Skjerve henviser til det man kan kalle en grunntekst i humanismen. Dokumentet heter Norsk Humanistmanifest 2006. Her tegnes det opp retningslinjer for en alternativ tro, eller religion, som utelukkende skal basere seg på dennesidige forhold, altså i opposisjon til den metafysiske Gud. La oss kikke nærmere på hvordan det arter seg.

Manifestet slår fast at: ”Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser.”

Tilværelsen er altså i utgangspunktet meningsløs; det er en av humanismens trosartikler. Det er meningsløst å leve, meningsløst å dø. Det er meningsløst å jobbe, stifte familie, grunnlegge en virksomhet, skrive en bok. Det har bare mening hvis du mener det har mening. Tilværelsen selv er tom. Du må selv fylle den med innhold. Men hvis verden rundt meg er uten mening, hvordan kan jeg da ”gi” den mening? Hvordan kan jeg oppfatte den? Den humanistiske grunnsetningen blir motsagt av hver minste lille erfaring vi gjør oss, ettersom persepsjonen, for å være persepsjon, alltid allerede er meningsfull. På dette punktet har humanismen et kolossalt forklaringsproblem i grunnsetningene.

”Humanister anser at moralske verdier har sin basis i menneskets natur”, fortsetter manifestet. Men hva er menneskets natur? Den blir tatt for gitt. Ergo blir moralen også tatt for gitt. Den er der bare. Den ligger i genene, kanskje. Men hvordan kan genene i ett individ bære med seg samme moral som genene i et annet individ? Dette utvikler seg fort til et mysterium. Den korte historien er at moralen er noe vi erfarer. Vi uttrykker denne erfaringen på forskjellige måter i forskjellige kulturer. Vi sier gjerne at for å erfare det moralske, må det være et nærvær av samvittighet. Men hva er samvittighet, annet enn enda et symbol? Vi vet hva det vil si å være samvittighetsløs, men vi vet ikke hva samvittigheten er. At den er der, erfarer vi uten at vi behøver å vite hva den er først. Samvittigheten er altså noe metafysisk før den er eksplisittert i en eller annen vitenskapelig eller rasjonell terminologi. Følgelig kan man ikke uten videre bare slå fast at moralen har sin basis i ”menneskets natur”. All religion og filosofi kretser om dette spørsmålet, moralens basis, værens grunn. Det er enda ikke besvart, for å si det på den måten. Av samme grunn som at man ikke kan se inn i fremtiden.

Det er mye mer man kunne ta fatt i, men av plasshensyn stopper vi ved disse to punktene: at tilværelsen er meningsløs og at moralens fundament er ”menneskets natur”, altså materiell. Det er ikke overbevisninger som kan bekreftes av erfaringen. Løftet om vitenskapelig og rasjonell redelighet blir ikke innfridd. Det vi står tilbake med, er et trosspørsmål. Man kan velge å tro på humanismens grunnsetninger, eller la være. I utgangspunktet, fordi den avviser Gud i det hinsidige, er humanismen dermed en sivil religion. Eller er den egentlig en politisk religion ”in the making”? Som jeg leser Tølløv Skjerve, er det dette han advarer mot.

For at den sivile religionen skal ta skrittet videre til politisk religion, er det to ting den må foreta seg. For det første skal den hevde at de egenskapene kristendommen artikulerer i form av Gud, er noe som allerede eksisterer i mennesket, slik at den transcendente Gud blir redusert til overflødig projeksjon. For det andre skal den ønske å fjerne alle andre religioner omkring seg, så den dominerer uten konkurranse.

”Menneskets natur” som moralens grunn og ønsket om å fjerne skolegudstjenestene peker i den politiske religionens retning. Dette vil Pettersen imidlertid ikke akseptere. Manifestet sier klart og tydelig: ”Humanister kjemper for livssynsfrihet, som inkluderer retten til frihet fra religion.” Som jeg forstår det, vil en tilstand uten nærvær av religion være livssynsnøytral. Finnes det en slik tilstand?

Human-Etisk Forbund baserer seg på at det er en forskjell på et livssyn og på verdier. Men et livssyn er ikke noe mindre enn et symbolsk eller narrativt uttrykk for en helhet av verdier, helt konkret verdier som gjør den menneskelige eksistensen meningsfull. Human-Etisk Forbunds manifest lister opp en rekke slike verdier, og det samme gjør alle former for religion: sivil, metafysisk og politisk. Verdiene er ikke i seg selv nøytrale, men insisterer på sin egen rett. Den politiske religionen spør ikke om lov til å utrydde all dissens, den mener at den er i sin gode rett til dette. Det korte av det lange spørsmålet blir da hvordan nøytraliteten, som er en verdi, kan være uten verdi, og derfor har større rett til det offentlige rommet? Verdier uten verdi? Human-Etisk Forbunds manifest i stedet for Bibelen, fordi humanismen er et livssyn uten verdier, altså nøytralt? Dette blir fort veldig rotete, og det skyldes at det gikk galt i utgangspunktet, da humanismen slo fast at tilværelsen er uten mening. Tvert imot: Den eneste grunnen til at man kan diskutere om det er mening eller ikke, er at det i utgangspunktet er mening. Mening betyr orden, en form for struktur. Persepsjonen er strukturert, derfor inngår den i en normativ struktur, sier Cassirer. Mennesket er som utgangspunkt situert i det meningsfulle. Meningsløshetens rom ligger i vår intellektuelle refleksjon over våre erfaringer. I tanken kan vi oppheve alt det kjente, alt som kan erfares. Vi kan hengi oss fullt og helt til rene forestillinger. Dette er kilden til det utopiske og til tankens frihet. Problemet oppstår når man beslutter seg for at det utopiske er mer virkelig enn det sansbare. Eksistensiell meningsløshet kan ikke verifiseres av erfaringen.

Sansene, persepsjonen, forteller at verden rundt oss alltid allerede er meningsfull. Forskjellen på mening og meningsløshet blir da et spørsmål om erfaringen og spekulasjonen er likeverdige eller forskjellige, ikke bare av grad, men av natur. Det vi ser da, er at erfaringen er vesensforskjellig fra forestillingen.

”Livssynsnøytralitet” er en logisk umulighet og en empirisk fantasi. Det finnes ikke tomme rom. Tar man det ene bort, kommer noe annet i dets sted. Det vil derfor alltid være gudstjeneste i skolen. Spørsmålet er bare hvilken gud som blir tjent. Det er til gjengjeld ikke noe lite spørsmål, noe både Pettersen og Tølløv Skjerve fornemmer. Begge hører den politiske religionen romstere i bakgrunnen. For publikum vil spørsmålet handle om hvilket av de to, Tølløv Skjerves eller Pettersens, livssyn som kan holde den politiske religionen at bay. Med 77 % til den første og mindre enn 2 % til den siste ser det spørsmålet ut til å være avgjort med klar margin.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.