Kommentar

Theodor Severin Kittelsen 12 villender (1872)

 

Kaj Skagen skriver at nasjonen Norge ble til gjennom et kompromiss mellom ulike bevegelser – haugianere, grundtvigianere, embetsstand, borgerstand, Venstre, arbeiderbevegelse, nynorskbevegelse, avholdsbevegelse. De bygget det moderne Norge.

Men noe forsvant underveis: Det metafysiske. I dag vet folk nesten ikke hva det er. Det er noe vagt, eterisk. Noe som fordamper ved berøring.

Usynlige tråder 
Det metafysiske er de usynlige tråder i tilværelsen, i et hierarki opp til Gud. Noe er viktigere enn noe annet og det er ikke-materielt.

Trygghet kommer tilbake som en viktig kvalitet, og de fleste av oss forstår at det handler om mer enn flere politi i gatene. Det handler om tillit og den sosiale fred. Hva er det som gjør den mulig?

Ett svar er dannelse. Tidligere tider la vekt på dannelse, en slags merverdi ved det å være menneske som man tilegner seg gjennom å studere kulturens ypperste resultater. Dannelse er noe annet enn utdannelse. Man kan utmerket være utdannet uten å ane hva dannelse er.

Jordan Peterson vil starte et online-universitet basert på studier av 100 klassikere. Han sier det er særlig humanities som er ødelagt i USA og Canada. Blant lærerne er det 30 Demokrater for hver Republikaner. 80 prosent av alle papers blir aldri lest. Venstresiden liker ikke dannelse. Det blir deres bane.

Anstrengelse
Dannelse har med anstrengelse å gjøre. Anstrengelse for å bli menneske. Gjennom vestlig kultur har mennesker anstrengt seg. De har skapt.

Individer har også skapt bevegelser. Forholdet mellom individ og gruppe er komplisert. Men der hvor det blir for mye kollektivisme, skjer det på bekostning av kulturen. Det er her Skagen i sin bok Norge vårt Norge, konstaterer et underskudd: At noe gikk tapt.

Men denne utviklingen hadde en prekær og hemmelig mangel: Det brede norske samarbeid mellom embedsmenn og bønder, hegelianere og positivister, det landsnorske og det bynorske, borgerskap og arbeiderbevegelse, skjedde under utstøtning og fortrengning av den metafysiske orientering som hadde vært kilde og grunngrep i norsk åndsliv helt siden Hans Nielsen Hauge, kanskje helt tilbake til middelalderen. Tradisjonen fra Henrik Steffens, Grundtvig og Marcus Jacob Monrad og til 1900-tallets verdikonservative eller antroposofiske intellektuelle fra poeten Olav Aukrust og idéhistorikeren A.H. Winsnes til den unge Jens Bjørneboe, ble marginalisert og forsvant. Dermed forsvant også mye av den metafysiske bærestrukturen i det nasjonale prosjekt.

Dét var et tap som la øksen ved roten av treet alt da det såvidt var begynt å vokse. Den norske suksessen som nådde sitt klimaks på 1960-tallet, bar selvødeleggelsen i seg helt fra begynnelsen av det nasjonale prosjekt tidlig på 1800-tallet, ved at det metafysiske element: fornuften som ikke er fremmedgjort i livsspørsmålene, men utdyper dem, ikke ble tatt med videre. Den tilnærming til kristendommen som nærmet seg troen gjennom intellektuell, fornuftsmessig og filosofisk undersøkelse og fordypning, ble mer og mer glemt. Men dermed gikk det råte i selve det bærende innhold i kulturen. Uttæret av en triumf uten innhold og mening falt det store treet i løpet av 1970-tallet, forlatt og foraktet av en hel generasjon.

«Fornuften som ikke er fremmedgjort i livsspørsmålene» … det er nydelig formulert.

Skagens bok er fortellingen om hvordan det norske sekulære progressive prosjekt overtok kristendommens budskap og pretensjoner om gudsriket og tømte kristendommen for mening. Forvalterne av den offentlige mening sitter igjen som sterile, ufruktbare, bokstavelig talt. De oppdager det ikke før det er for sent at tilværelsen er blitt meningsløs.

Spørsmålene er påtrengende og overmodne. Likevel er det få som stiller dem offentlig. Bortsett fra Skagen og Terje Tvedt. Man merker på responsen at de treffer en nerve. Tvedt tok hull på noe, og Skagen fortsetter.

I løpet av et halvt års tid har vi fått to bøker som spidder dagens elite. Begge har skrevet seg inn i Norgeshistorien ved sin sannhetssøken og det enorme arbeid som er nedlagt.

Det gjenstår for oss, mottakerne, å bearbeide deres materiale, finsikte, analysere, forklare. Denne – formidlerrollen – er viktig. Folk må settes «på» en sammenheng for å forstå hvordan disse to prosjektene berører dem og deres barns fremtid på det dypeste.

Skal det finnes noe Norge? Begge sier på hver sin måte at det kommer det bare til å gjøre hvis noen påtar seg å dekonstruere vrøvlet som under dekke av humanisme har avviklet Norge som nasjon. Ikke stat. Staten er sterkere enn noengang. Men nasjonen, forstått som nordmenns hjem, forsvinner i rasende fart.

Folk flest er ikke klar over at dette er offisielt regjeringsprogram, vedtatt av Stortinget i form av stortingsmeldinger siden 1970-tallet. Like lite som de har tatt inn over seg konsekvensene av den nøytrale ekteskapsloven.

Endringene har vært for voldsomme til at folk orker ta dem inn over seg. De har nok med å leve.

I det nye Norge er det ikke lov å skrive slik Skagen gjør. Det er subversivt:

Lynraskt slo den nasjonale elitekulturen over i sin motsetning og ble antinasjonal, men uten å oppgi sin lederposisjon og sitt nasjonsbyggingsprosjekt, som dermed ble destruktivt og ødela det nasjonale byggverket innenifra. Ingen vet lenger hva det norske kan ha vært.

Mange nordmenn mener de vet hva det vil si å være norsk. Men de vet kanskje ikke at regjeringen for langt tilbake bestemte at det ikke er noe som heter «norske verdier». Det er en grunn til at Hadia Tajik ikke kan komme på noen assosiasjoner utover morens pinnekjøtt og kålrabistappe når hun blir spurt om hva norsk kultur er, som kulturminister.

Slik spises kulturen opp innenfra, for den må ha tilsig for å opprettholdes. Det holder ikke at det finnes et antall nordmenn som føler seg norske.

Skagen har satt seg som mål å rekonstruere dannelsen av det norske:

Norsk kultur kan betraktes som det skiftende flettverk av åndsstrømninger som på forskjellig måte og med ulik styrke har formet våre verdensbilder, livssyn og etiske grunnidéer gjennom århundrer. Det vil si at norsk kultur utvikler og forandrer seg over tid, i prinsippet på samme måte som et enkeltindivid blir til gjennom mange inn ytelser gjennom et langt liv. Slik som enkeltmennesket har et utgangspunkt det aldri slipper løs fra, men ikke desto mindre er i uavlatelig forandring, er også en nasjonal kultur bestandig seg selv og hele tiden noe nytt, formet både utenfra gjennom fremmed inn ytelse og innenfra gjennom sin karakteristiske måte å tilegne seg og omforme fremmed innflytelse på.

Man skulle tro at med den voldsomme forandringen vi har gjennomlevd de siste 40 år, ville dette være en kartlegging og diskusjon offentligheten var opptatt av. Men det som særpreger debatter om «norske verdier», er overfladiskhet. Det er som vi er redde for å se oss tilbake.

At vi forandres er det ingen tvil om. Hvis vi skal huske hvem vi er, er det på tide å starte.

Skagen og Tvedt har gitt oss to verktøykasser. Man må bare lære å bruke dem.

Begges arbeid knytter an til det Document driver med. Skagen er opptatt av kristendomsfiendtligheten som løper som en rød tråd helt fra opplysningstiden, inklusive Wergeland, som nesten konverterte til islam på dødsleiet.

Det er mye som ikke er slik vi er blitt fortalt, og det er mye som kunne gått annerledes.

Det er derfor vi studerer historie.

Alle bør skaffe seg Skagen og Tvedts bøker. De er must begge to.

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også