Gjesteskribent


Asle Toje
Foto: Mikaela Berg

Jeg har blitt bedt om å skrive noen tanker om hva som er «typisk norsk». Spørsmålets ordlyd maner fram bildet av en statsminister med skulderputer og med et selvtilfreds smil som om hun nettopp har fått bare «6’ere» på vitnemålet – det er typisk norsk å være god. Jeg skyver dette bildet til side. Inn kommer Tybring Gjedde og Hadia Tajik som i en grandprix-duett. Bort med dem også. Til slutt kommer min famlende hånd borti ermet til en bedre tenker enn meg selv. Vi finner ham i England, 1941. Eric Blair – du kjenner han som George Orwell – jobber med et essay som har gått inn i litteraturhistorien – The Lion and the Unicorn, løven og enhjørningen.

Orwell begynner essayet med å fortelle leseren at mens han skriver forsøker «høyt siviliserte mennesker» å drepe ham. London ble bombet 57 netter på rad under blitzen.  Titusener døde, hundretusener ble hjemløse. For Orwell fjernet krigen de politiske filtrene han hadde skapt seg, fikk han til å se ting som de er. Han hadde vært kommunist i mellomkrigstiden. Oppgjøret med dette tankegodset står å lese i kortromanen «Animal Farm», som vel fortsatt er obligatorisk lesning på videregående (hvis den da ikke har blitt kunnskapsløftet ut av pensumlisten). Senere var Orwell en av de som trodde dialog overfor Herr Hitler. Også oppholdet i appeasement-leiren ble flyktig.

Grunnen til Orwells endrede verdensbilde var, naturligvis, krigen. I motsetning til de mange intellektuelle som hadde løpt kommunistene og nazistenes ærend på 1930-tallet, så erkjente Orwell at han hadde tatt feil. Han sa: «generelt sett får vi stort sett rett når hva vi frykter eller hva vi håper sammenfaller med virkeligheten – vi er alle i stand til å tro på ting som vi vet er usanne, og når vi endelig får bevist at vi har tatt feil, vrir vi fakta skamløst slik at vi får rett. Intellektuelt sett er det mulig å fortsette denne prosessen i det uendelige: Den eneste begrensningen er når feilaktige antakelser kolliderer med harde realiteter».  De ‘harde realitetene’ som Orwell sikter til er at det du ikke er villig til å forsvare kan bli tatt fra deg.

Så mens bombene dalte, skrev Orwell sin kjærlighetserklæring til fedrelandet. Han tok den lange veien til målet, forsøkte å forstå hvorfor nasjonen er en så mye sterkere og viktigere enn identiteten som sosialist eller som kristen. Orwell var ingen instinktiv patriot. Han var som vår egen Nordahl Grieg på den måten. I England oppdras elitene med tanken om at hvis det må ofres, så plikter de privilegerte gå først. Vi skal være de siste i livbåtene, aldri de første. Med makt følger ansvar. Jeg ble introdusert for dette ved mitt college i England da vi studentene ble samlet foran veggen med navnene på Pembroke-studentene som falt under verdenskrigene. Pastoren leste Rupert Brooks berømte verselinje:  If I should die, think only this of me; That there’s some corner of a foreign field that is for ever England.

Og vi kunne stanset her. Dette er hva jeg føler for Norge. For meg det å være norsk en fysisk del av meg, det er mitt hjerte. Men for enkelte –mange– vil en slik høystemt erklæring klinge feil. Noen vil føle en overveldende trang til å spotte. Er ikke fedrelandskjærlighet litt kitsch; et flaut minne fra OL på Lillehammer? Andre vil føle seg truet, som om min identitet tar deres identitet fra dem. Til det er det bare å si at nasjonal identitet er noe ganske spesielt, selv sammenlignet med den mest dedikerte «Belieber». Det ser vi når katastrofen rammer nasjonen, som den 22. juli. Vi finner sammen, står sammen. Mistro mot det nasjonale er uansett mest en universitetsidrett. Fra AKP-ml-bevegelsen på 1970-tallet til internasjonalistene på 80-tallet og 90-tallets globaliseringshippier.

Lignende sinnelag dominerte universitetene i England etter 1. verdenskrig. Paddy Leigh Fermor beskriver i boka «A time of gifts» reaksjonen i Tyskland på at studentene i Oxford vedtok en resolusjon at de «under ingen omstendigheter vil kjempe for konge og fedreland».  Året var 1933 og Fermor var på fottur. På landsbygda i Bayern ble vedtaket møtt med vantro. Tyskerne hadde ingen konge, men for dem var «konge og fedreland» et kodeord en tent varde – et tsunamivarsel: Om at tiden var kommet for å stå sammen.  For tyskerne var resolusjonen et tegn på at England var dekadent, pill råttent. Fermor forsøkte å forklare at ordene var blitt misbrukt til å fôre kjøttkverna i Flandern under 1. verdenskrig, at pasifisme ikke var noe ukjent fenomen i England i fredstid, at engelskmenn er fredsomme av natur men i ufredsår, blir denne nasjonen av kjøpmenn til en rasende løve.

Den samme løven som står vakt over Orwells essay. Orwell er som deg, kjære leser. Han trenger mange ord for å komme fram til den samme mening som de tyske kroppsarbeiderne fikk ut av de to ordene «König & Vaterland». Høyere utdannelse er forbausende ofte et handicap når det kommer til instinktive innsikter. Orwell starter derfor med å påpeke et historisk faktum – at fedrelandskjærlighet er en sterk og positiv kraft. Sterkere enn politisk ideologi, sterkere enn religion. Han hevder videre at på tross av at det er politisk korrekt å late som at alle mennesker i alle land er «veldig like», så vil enhver som har reist viste at det er ulikheter fra land til land, ulikheter i anskuelse. Hva som er godt, sunt, riktig, viktig, mulig og ønskelig varierer fra land til land. De små forskjellers viktighet blir åpenbart når svenske aviskommentatorer tror seg ‘forstå’ Norge.

Dette er problemet med de som skoleflinkt postulerer at kultur alltid har vært i endring, at norsk kultur uansett ikke er annet enn en opphopning av intellektuelt tjuvgods. For de samme menneskene gjenvinner på mirakuløst vis språkforståelsen når det gjelder andre kulturer. De vet utmerket godt hva samisk eller mauritiansk kultur er. Norsk flerkultur er i så måte et unikulturelt fenomen, alle har kultur unntatt oss. I så måte er multikulturalisten som barnet som skal telle hvor mange som står i ring – og glemmer å telle seg selv. De som definerer ‘kultur’ som ‘endring’ glemmer at det ligger en kontinuitet i den norske erfaringen. Vi var ikke finske i går og vi kommer ikke til å være portugisere i morgen. Norge er et gammelt land. Og vi står på skuldrene til de som har gått før oss. Dette avhenger ikke av om du vedkjenner deg det. Satt på spissen – der står det jo ofte best – så er vi nordmenn protestanter, enten vi er kristne eller ei.

Strengt tatt gir identitet bare mening i henhold til individer. Men individer lever ikke alene, de knytter seg sammen i grupper og fellesskap, og disse båndene påvirker vår identitet. Dette som gjør at vi liker enkelte ting mens andre byr oss imot, kan vanskelig kvantifiseres. Orwell forsøker en annen innfallsvinkel. Han viser til denne merkelige følelsen du har når du kommer hjem etter en utenlandsreise, følelsen av at du puster en annen luft.  Han snakker om de «dusinvis av små ting som konspirerer for å gi deg nettopp denne følelsen». For oss nordmenn er lufta er friskere, vannet renere, banneordene penere, høflighetsfrasene færre, faktene mindre og været mer nærværende. Folkemengdene i de store byene, med våre individualistiske klesvalg, solide sko og store fysiske avstand til sidemannen, er forskjellig fra enhver annen europeisk folkemengde.

Orwell viser til at mens vi vel kan ha vanskelig for å definere hva vår egen nasjonale identitet går ut på, «men snakk med utlendinger, les utenlandske bøker eller aviser, og du føres tilbake til den samme tanken». Ja, det er noe særegent og gjenkjennelig i norsk kultur. Det er en kultur som er like individuell som den i Russland. Det er en vev hvor trådene utgjøres av overmektige julemåltider; av sommerens evige dag og vinterens endeløse natt, av tettsteder og svingete riksveier, furuskoger og røde låver. Vi har vår egen greie. Noe som er varig, bestandig. Hva kan Norge av 2014 ha til felles med Norge i 1814? Og hva har du til felles med femåringen i fotografiet din mor har på peishylla? Ingen ting, bortsett fra at det er deg.

Orwell erkjenner at nasjonal identitet er vanskelig å sette fingeren på og når du får satt fingeren på det, er det ofte en floskel. Denne følelsen av å være en liten del av et større hele, nasjonen, er en flyktig følelse som det nesten er umulig å holde fatt i. Det moderne liv er et kaleidoskop hvor bestanddelene danner stadig nye bilder.  Hvem er vel norsk på whiskey-bar, i den endeløse slangen av billykter på E-18, eller i en ny kjærestes omfavnelse, i veggen av mennesker som stiger ut som en mann på ordet ‘døreneåpnes’? Er vi kanskje bare 5 millioner individer? Nei. Mange trær er en skog. Fragmentene ikke bare er brokker, de er karakteristiske brokker – Orwell finner sitt England i «de eldre damene på vei til gudstjeneste gjennom disen en høstmorgen». Hvis dere tenker dere om, vil hver og en kunne finne et bilde som er Norge. For meg er det et skispor som forsvinner opp en åsrygg i et øde, langstrakt landskap.

Det er enkelte som bekymrer seg over at Norge er i ferd med å gli oss av hånden. Jeg uroer meg ikke. Enkelte som bosetter seg i Norge vil velge å ikke være norske, enkelte vil sågar forsøke å leve som om de var i et annet land – og til dels en annen tid. Innvandrerne må gjerne dyrke sin egen kultur, men vi må også verdsette vår. Og de er velkommen til å slutte seg til den. Kjærligheten til fedrelandet måles ikke i hvor gange generasjoner som ligger i lag på gravgården. Vi skal være stolte av hva vi har oppnådd, ikke holde det bak ryggen og late som at alle andre løsninger er like gode. Ikke for oss, i alle fall.

Vi trenger ikke å bekymre oss over at det norske levesettet vil tape sin distinkte smak. Uansett hvilken form Norge vil ta i hundreårene som kommer, så vil det være preget av den slags nasjonale karakteristika som George Orwell beskriver: symboler og materielle ting som viser kontinuitet gjennom tidevervene, et folkeminne, helter som legemliggjør nasjonale karaktertrekk, et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, historiske minnesteder, natur og emblemer som nasjonaldrakt, nasjonalretter og nasjonalsymboler. Det norske er, med andre ord, forfedrene og bøkene som forteller om dem, det er din familiehistorie her til lands – den være seg lang eller kort; det er Nansen og Moa, det er det faktum at du forstår hva som her står skrevet (og at du uten å tenke deg om vet at dette er en gammelmodig måte å ordlegge seg på), det er Utøya og Stiklestad, der er fjell og fjord, det er bunad og stillongs, pinnekjøtt og seipanetter – og det er flagget, det mest potente symbolet av dem alle.

De intellektuelle som drømmer om et kreolsk postnasjonalt lappeteppe vil bli skuffet. Mest fordi Norge er en kulturell felleskap, ikke en fragmentert, kosmopolitisk abstraksjon. Vår eplekjekke, måteholdne, tillitsfulle autoritets-skepsis vil bestå, sammen med beskjeden om at ‘det finnes ikke dårlig vær, bare…’ Det krever en stor katastrofe, som en invasjon, for å ødelegge en nasjonal kultur. Og her har vi patriotismens mørke side, den kan misbrukes. De tyske bøndene som gikk i striden for «Führer & Vaterland» ble bårebærere for det gamle Preussen. Landet finnes ikke mer, dets aske ligger spredt i tre riker. Die Zeit-redaktøren Marion von Dönhoff skriver om dette i en tekst som er en motvekt til Orwells løve og enhjørning; Das Kreuz auf Preußens Grab – korset på Prøysens grav. Her tar hun avskjed med landet hun ble født i hvor hennes forfedre hadde levd i 700 år.

Vi skal vokte oss, aldri glemme at det ikke finnes noe annet Norge enn vi som bor her, vi skal mistro de som vil bruke nasjonen som middel til politiske utopier – de være seg nasjonalistiske eller internasjonalistiske. Men jeg uroer meg ikke. Norge har alltid hatt skrinn jord for ekstremisme. Vår lille nasjon har overlevd 434 år under danskene, 91 under svenskene og 80 år under Nrk. Fylkeskommunen kan avvikles, og postgirobygget kan rives, og Vålerenga-Brann-riveriet kan svinne hen, men Norge vil være Norge, en organisme som strekker seg inn i framtiden og fortiden, og, som alle levende ting, vil ha evnen til å endres og samtidig forbli den samme.

 

Artikkelen ble opprinnelig publisert av fakultetsavisen Samfunnsviter’n, og er gjengitt med forfatterens vennlige tillatelse.

Asle Toje gav i fjor høst ut boken «Rødt, hvitt og blått – Om demokratiet i Europa».

omslagsbilde-toje

Les også

-
-
-
-
-
-
-