Sakset/Fra hofta

– Pinnekjøtt og kålrabistappe slik min mor lager den etter oppskrift fra Bjørheimsbygd, svarte Hadia Tajik NRKs programleder Viggo Johansen ba henne definere hva hun mener er det norskeste av kultur for henne.

For tre år siden forsøkte Aftenposten å definere norsk kultur. Hadia Tajik, som da var kulturminister, svarte at norsk kultur alltid har vært i endring. Dette svaret kalte Jon Hustad for «skoleflinkt». «Ikkje min kulturminister» skrev han i et tilsvar. Christian Tybring-Gjedde var ikke overbevist om svaret han fikk da han spurte henne om det var «viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner».

Å definere norsk kultur fra posisjonen som kulturminister ender opp et annet sted enn hva nordmenn flest tenker seg som viktig forankring. Når vi skal helt ned til grunnvollene så er det «konge og fedreland» som står igjen. Det er så opplagt at vi tar det for gitt.

Hver generasjon av nordmenn har sin konge. Min konge var Kong Olav. Det var ham jeg vokste opp med. Og det var ham jeg tente et lys for utenfor slottet i januar 1991. Med klump i halsen. Lenge før Dianas død, rosetog, fakkeltog og markeringer av terrorofre og emosjonelle overreaksjoner på sosiale medier (som enda ikke var oppfunnet). Det var en personlig handling. En takk. En konges død som stakk dypt og berørte oss nordmenn. Det var en nær følelse av nettopp «konge og fedreland».

Mine besteforeldres konge var Kong Haakon. Og for oss femtiåringer så vil barnebarna våre også ha en Kong Haakon. Det er en kontinuitet og nordmenn liker kontinuitet, tradisjoner og arv. Det definerer oss og vår kultur. Underveis justerer vi litt og en dag vil Norge ha en dronning Ingrid. Men det er ikke dette Hadia mener når hun sier at norsk kultur alltid har vært i endring. Hun pirker på at ord er blitt importert til det norske språket. Men norsk kultur er mer enn nye ord i ordboka. Hun forstår ikke at det er bagateller som ikke har noe med følelsen av å være norsk.

Kong Olav

En konges død og en nasjon i ekte sorg.

Kong Olavs død

Det var ektefølt. Uten selfies og uten nytt profilbilde på Facebook.

I forrige uke stemte Stortingsrepresentantene for å erstatte monarkiet vårt med en republikk. Det er 28 representanter som vil kvitte seg med kongehuset:

Arbeiderpartiet: Hadia Tadjik, Jette F. Christensen, Lise Christoffersen, Eirik Sivertsen, Sonja Mandt, Truls Wickholm, Anette Trettebergstuen, Stine Renate Håheim, Åsmund Aukrust, Martin Henriksen, Audun Otterstad, Eva Kristin Hansen, Karianne O. Tung, Fredric Holen Bjørdal, Tone Merete Sønsterud, Torstein Tvedt Solberg, Eirin Sund

SV: Audun Lysbakken, Karin Andersen, Heikki Eidsvoll Holmås, Ranveig Kvifte Andresen, Snorre Valen, Torgeir Knag Fylkesnes

Venstre: Sveinung Rotevatn, Iselin Nybø, Ketil Kjernseth

Høyre: Heidi Nordby Lunde

Senterpartiet: Marit Arnstad (sier hun stemte feil)

Det er 11 flere enn ved siste avstemning i 2010. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre er bekymret over Arbeiderpartiets kommende generasjon:

– Det er ikke oppsiktsvekkende at det finnes utbrytere i Arbeiderpartiet, men at nesten hele den kommende generasjonen av Aps stortingspolitikere slutter opp om å snu opp ned på hvordan landet vårt styres for å innføre en styringsform som vi aldri før har hatt i Norge. Det betyr også at de vil gjøre slutt på den institusjonen i Norge som har den største og bredeste oppslutningen i befolkningen, bortsett fra kanskje flagget og 17. maifeiringen, sier han, og legger til:

– Jeg har aldri i mine 37 år følt meg utrygg på Arbeiderpartiets standpunkt i spørsmålet om Kongehuset, men jeg blir jo usikker når jeg ser at det er de som skal lede Arbeiderpartiet i fremtiden som mener dette.

Den moderne verden har et helt annet innblikk i hva kongehuset foretar seg enn hva man hadde tidligere da mediene viste større respekt. Dette har både positive og negative sider. Den mest negative er vel mange ikke føler noen så stor nærhet til «sin» konge eller er bekymret for neste konge som kommer. Men historien viser at slike følelser endrer seg over tid. Og når man blir eldre så ser man kontinuiteten som en viktig bestanddel. Omtrent som slektsgranskning. Med alderen ser man at man er et ledd i historien. Slekt følger slekters gang. Noe den yngste generasjonen, i sin naturlige arroganse av å være siste tilskudd på familietreet, ikke ser.

Symboler er viktige for en nasjon og kongefamilien er et samlende punkt, enten man liker den eller ikke. Det dreier seg om det konstitusjonelle monarkiet. Hvorvidt personene som for en stakket stund bekler dets høyeste embeder, fremstår som egnede eller ikke, er ikke det relevante i valget mellom monarki og republikk.

Vi er nødt til å bære over med at de yngste folkevalgte ikke helt verdsetter hva vi har, men det er noe å ha i mente ved neste valg: 17 representanter fra Ap vil fjerne monarkiet for godt, med fremadstormende Tajik (32) i spissen.

Hadia og kongen

– Selv om vi har et strålende kongehus, som jeg har stor respekt for, er det min oppfatning at posisjoner ikke skal gå i arv, sier Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik

Dessuten, har de unge anti-monarki-politikerne egentlig tenkt over hva alternativet er: President Støre? Hadia Tajik har tenkt nøye over det og om det er president Støre eller president Tajik som hun har som preferanse, er det helt klart at hun ikke har sans for norsk kontinuitet. For henne stiller «konge og fedreland» langt bak pinnekjøtt og kålrabistappe.

 

VG

Les også

Kongelig verdighet? -
Danske og norske verdier -
Alt vi har og er -
Kongelige og folkelige nei -
Tettli-saka -
Haakon VII -