Kommentar

Det hender i blant at man blir godt og grundig satt ut – se, også jeg er ved å lære moderne norsk! – av en kveldshalvtime foran den statlige nyhetsskjermen. Så skjedde fornylig, en dag i oktober, og jeg vil knytte noen kommentarer til opplevelsen.

Førsteinnslaget i Dagsrevyen var uventet; ikke fordi innholdet i og for seg var overraskende eller tvilsomt, men fordi det ble fremført på NRK og dertil i beste sendetid: Kanalen hadde med SSBs hjelp vasket frem at den nye innvandringsbølgen fra Midt-Østen trolig ville koste Norge omtrent 750 milliarder kroner. Stort og betydningsfullt som dette var – man er jo ikke akkurat vant med at innvandringsrealistiske, kritiske rapporter løftes frem i statens mest prestisjetunge påvirkningskanal (ok, kanskje nest mest, da, etter skolen) – så lar vi det likevel ligge, for det var de to etterfølgende innslagene som virkelig tente meg og gav støtet til disse betraktningene.

Kongen og dronningen hadde nemlig vært på reise til et asylmottak i Råde, Østfold, og fra dignitetenes munner fikk vi nå mental motgift mot økonomitenkningen som hadde preget det umiddelbart forutgående innslaget. Det ble «nå’t i hästväg.» Sjelden har jeg sett illustrert mer tydelig innholdet i følgende tysk-norske hybridsetning: «Wenn jemand eine Reise tut, so kann er vissvass erzählen.»

Dronningen hadde besøkt en syrisk familie med far, mor og fire barn. Det hadde vært rørende, fortalte hun. Javel, det tviler jeg ikke på. At familien ikke akkurat var representativ for den typiske migrant som er en ung, enslig mann, er det grunn til å merke seg: Det er ikke tilfeldig hvordan scenografien legges opp når man skal lage føle-TV og «all the world is but a stage» der noen få utvalgte tiltros å tolke samtiden for oss mange. For øvrig har jeg intet å si om hva som rører seg i dronningens følelsesliv; dette er en del av den emosjonelle virkeligheten jeg ikke ønsker kunnskap om.

Kongen hadde også fått være med og gav med bakgrunn i erfaringen til beste klare meninger om hvordan nordmenn burde opptre i den foreliggende situasjonen. Nå måtte vi vise hvilket virke vi er gjort av, fremholdt han. Vi måtte overfor samtidens nødstilte «gjøre gjengjeld» for den hjelp vi selv mottok den gang det var nordmenn som hadde vært tvunget til å gi seg i vei, nemlig som emigranter til USA og som flyktninger til Sverige og England under krigen.

Det var i sannhet langt mer vissvass enn irgendetwas anderes Hans Majestet lirte av seg i en dessverre alt annet enn utypisk manifestasjon av politisk korrekthet. Veldig kort: Nordmenn emigrerte til USA lovlig og uten å få så mye som en NAV-daler å hjelpe seg med fra dem som tok imot; de var dessuten ønsket som nye innbyggere i et befolkningsfattig innflytterland i ferd med å etablere seg som en ny og amerikansk stormakt blant de gamle europeiske verdensherskerne. Nordmenn som flyktet under krigen, dro til nærmeste frie land hvorfra mange av dem prøvde å komme seg videre til krigførende stater for å kunne delta i frigjøringen av det egne fedrelandet. De var så langt fra velferdsflyktninger som det går an å komme. Nesten alle sammen reiste hjem igjen etterpå. Dessuten skal det nevnes at London-regjeringen – som den eneste eksilregjeringen under krigen, for øvrig – faktisk hadde en ganske så velfylt skattekiste å betale for oppholdet fra, i og med at norske sjøfolk på norske skip seilte inn betydelige mengder hard valuta under hele krigen. Å sammenligne disse to situasjonene med den migrantflod som nå går nordover og vestover fra kullseilte, i hovedsak muslimske, samfunn og stater i Asia, Mellom-Østen og Afrika, er både kunnskapsløst og nedrig. At det til og med er vårt eget statsoverhode som står for en slik historieforvrengning, er til å bli fælen av.

Like etter den kongelige politiske moralprekenen kom så et innslag for de yngre, om verdighet, intet mindre, så ingen skal si at ikke nordmenn fikk mye igjen for lisenspengene den kvelden. Hans Kongelige Høyhet Kronprinsen hadde vært på skolebesøk, og dét til og med i Nydalen. Saken er nemlig den at Kronprinsen fronter Dignity Day som et av sine mange høytidelige og høyverdige oppdrag, og i sakens anledning skulle han lede en av diskusjonsgruppene der skoleelevene talte sammen om nettopp verdighet.

Man følte seg fristet til å sitere John Cleeses udødelige spanske kelnerfigur fra Hotell i særklasse (Fawlty Towers): Que? Hva i huleste er Dignity Day og «hvordan er vi kommet herhen,» som salig Jeppe nesten uttrykte det da han våknet i baronens seng. Jo, Dignity Day er enda et av disse utallige jippoene som de rike, internasjonale og fine – altså Davos-menneskene – finner på for å la sin kostnadsfrie hjertevarme dryppe over populasen. Fru Kronprinsen er jo tilsvarende involvert, må vite, som Young Global Leader, så her finnes virkelig familiær opphopning av engelskspråklig samfunnsansvar i bøtter og spann. Jeg rakk så vidt å få med meg et lite eksempel på Haakon Magnus’ ledelse av ungdommenes diskusjon før jeg fikk trykket på Av-knappen: «Synes dere at verdighet er et enkelt eller komplisert begrep,» var spørsmålet han innledet med. Ikke overraskende kom svaret prompte fra de lærevillige: Komplisert! Om jeg skal prøve meg med et par upassende oppfølgingsspørsmål som turde være i tråd med både Tidens Aand og dens form: No shit, Sherlock? Really?

Det var altså en dryg og dobbeltløpet dose av rojal «verdighet» som ble det lyttende folket til del. Både det nåværende og det kommende statsoverhodet tråkket virkelig til på en måte som kan sette støkk i sterkere og mer robuste karer enn meg. Men la oss stoppe opp litt, for hva vitner innslagene om at de to generasjonene av vårt kongehus – og flere andre medlemmer av samme ved ulike anledninger – driver med?

Jo, de griper rett inn i en brennhet, pågående politisk uenighet i fedrelandet, en diskusjon som etter manges mening, inklusive min, berører det alvorligste samfunnsspørsmålet i vår tid: I hvilken grad skal vi tillate at det norske folket og den norske kulturen blandes opp med for oss fremmede folk og kulturer? Her tar HM Kongen nå tydelig stilling: Vi plikter å åpne oss for alt det nye, være rause og ta imot og inn over oss det fremmede og de fremmede som av en eller grunn har havnet her i sin søken etter et bedre liv for seg og sine. Å være skeptisk til en slik utvikling i flerkulturell retning, enn si forsøke å hindre den, er umoralsk, ja, det er i strid med de beste norske tradisjoner og normer for medmenneskelighet. Dette ikke bare mener statsoverhodet, han sier det også, klart og tydelig.

Til dette er å innvende at prinsipielt skal Kongen og hans hus etter vår forfatningsskikk holde seg unna enhver inngripen i aktuell politikk her til lands. Tilkjennegir han sitt politiske syn, så umuliggjør han den egne symbolrollen som overhode for alle nordmenn, ikke bare for dem som måtte være enig med ham. Den nåværende kongens farfar, kong Haakon, skjønte hva det dreiet seg om for en monark: «Jeg er også kommunistenes konge,» sa han i det han tydelig markerte sin overpolitiske status og rolle. Ved ikke å gi til kjenne hvilke personlige meninger han måtte ha – og han hadde dem sikkert i minst like stor grad som andre, den tidligere danske prins – så gjorde han seg akseptabel også for de lag av folket som i utgangspunktet var totalt uten sans for arvelige privilegier. Kong Haakons sønnesønn er nå ved å gjøre det motsatte: Han skyver fra seg store deler av folket, nemlig de nasjonalsinnede som mener at Norge er i fare i og med den migrasjons- og innvandringspolitikk som føres.

Det har skjedd før i moderne tid at Norges konge har grepet inn i dagsaktuelle og brennende stridsspørsmål for land og folk, endatil mot den rådende politiske stemningen, så mye skal innrømmes. Situasjonen jeg refererer til var da før nevnte kong Haakon sa klart fra om at han ikke ville være med på noen ukonstitusjonell forhandlingsløsning med den invaderende fienden i april 1940: Kongen sa nei til tyskernes krav og de folkevalgtes kompromissforsøk ikke bare én, men tre ganger. Han satte sin stilling inn: Handle rett nå, mine herrer politikere, var essensen i hans budskap, opptre i samsvar med Norges interesser og nasjonens ære, ellers abdiserer jeg! Det gikk bra, i alle fall så bra som det kunne gå slik vi som stat hadde stelt oss, for kongens vilje vant frem også overfor de vaklende representantene for folkemakten. Resultatet kunne blitt svært annerledes slik vi så det i flere andre monarkier, men hos oss gikk det altså så noenlunde godt. Kongen og folket ble knyttet tettere sammen enn i kanskje noe annet europeisk land i og med Haakons personlige mot og rankhet i tjeneste for Norge da politikerne sviktet.

kong-haakon-og-kronprins-olav-nybergsund
Kong Haakon og kronprins Olav på vei i dekning under tyskernes luftangrep på Nybergsund den 11. april 1940.
 

Nå, to-tre generasjoner senere, finner kongen, hans sønn og andre medlemmer i familien det igjen for godt å flagge egne meninger og sympatier, men nå som medlemmer av en internasjonal politisk-økonomisk overklasse som på patriarkalsk vis prøver å «snakke til rette» et folk som ikke skjønner at det skal gi etter for globaliseringskravene, som ikke forstår at nasjonen må «gis et nytt og tidmessig innhold» i samsvar med den nye verdensreligionen, multikulturalismen. Da skal de kongelige vite at det er et høyt spill de driver. Tradisjonen og institusjonen de legemliggjør ligger i potten når de blander seg inn i dagsaktuell politikk. Et slikt dypest sett udemokratisk handlingsmønster kan veldig fort grave grunnen vekk under kongehusets konstitusjonelle stilling i landet.

De bør i alle fall betenke at kongehusets popularitet i folket kan komme til å bli sterkt skadelidende når Ola og Kari etter hvert får øynene opp for hva konsekvensene blir av masseinnvandringen som nå skjer, både kulturelt og økonomisk. Man vil da uvegerlig begynne å lete etter de skyldige for at nasjonen Norge endret seg fra å være en tydelig gjenkjennbar manifestasjon av norsk historie, geografi og kultur til å bli én blant flere konturløse statsdannelser med globale ambisjoner, men uten lokal hukommelse og samholdskraft.

Norske patrioter har vært kongens beste støttespillere til alle tider. Vender kongen dem ryggen, kommer de til å vende ham ryggen. Nasjonen er viktigere enn kongen. Ivaretar ikke lenger kongen som sitt viktigste ansvar nasjonen, så har han utspilt sin rolle.

Les også

Kongelige og folkelige nei -
Haakon VII -
17. mai-refleksjoner -
Alt vi har og er -
Danske og norske verdier -
Konge og fedreland -

Les også