Gjesteskribent

Prins Sverre Magnus stiller seg opp for et bilde på Skaugum etter sin konfirmasjon i Asker kirke 5. september. Her sammen med kronprins Haakon og kong Harald. Foto: Lise Åserud / NTB

Dagens tema har dels et generelt aspekt, hvilke oppgaver en moderne monark bør ha, dels en mer spesifikt norsk side, nemlig hvordan vår nåværende regent, Harald V, fyller kongerollen. Sentralt i gjennomgangen vil være en grenseoppgang innen to ordpar av betydning for kongetematikken – hva en stat er i forhold til en nasjon og hva forskjellen er mellom en befolkning og et folk – der nåtidspraksis er beklagelig slumsete. Som så ofte ellers, reflekterer den språklige forvirringen uklar tenkning, i dette tilfellet både hos drott og undersåtter. 

Som mange i utgangspunktet kongevennlige nordmenn har også jeg under senere år hatt tungt for å akseptere hvordan både Harald V og medlemmer av hans hus fyller sine roller innen det norske samfunnet. Stundom er jeg blitt sint og skuffet, det skal ikke stikkes under stol, men andre ganger synes jeg mest synd på dem, for alle familier har sitt å stri med, og iblant tråkkes det feil. En kronisk kilde til irritasjon har vært inntrykket av at de i økende grad både vil spise kaken og beholde den, eller sagt mer forståelig: at de samtidig vil være både kongelige og folkelige. Slike kvadreringer av sirkelen lykkes sjelden, ikke engang for dem med blått blod.

Nylig er vi blitt informert om at en ny bok om vår konge er kommet ut. «Kongen forteller» er ført i pennen av Harald Stanghelle. Den tidligere pressemannen var sentral i Aftenposten og benyttes ennå ofte av NRK som allmennklok og såkalt balansert iakttager av det norske samfunnet. Kongeboken har fått romslig omtale i elektroniske medier og strålende anmeldelser i de store avisene, inklusive denne skrevet av John O. Egeland i Dagbladet. Beundringen for verket og hovedpersonen er nesten nesegrus; Harald V er folkekongen, den jordnære kongen, den verdiliberale kongen og den troende kongen, men også den bekymrede kongen, slik radikaleren Egeland uttrykker det, for: «Harald mener vi lever i en skremmende tid som likner mer og mer på mellomkrigstiden. Han er urolig for nasjonalisme, populisme, oppsplitting, gjenoppstandelsen av ytterste høyre og sterkere politiske motsetninger».  

Der kom det, der fortalte han – Stanghelle, Egeland og kongen er i komplett samklang, kan vi trygt gå ut fra; det finnes ingen grunn til å tro at ikke sistnevntes ord og tanker er gjengitt korrekt – både hva han står for og støtter, og hva han «er bekymret for», altså tar avstand fra. Minst like viktig er dessuten det som utelates, som ikke nevnes innen begge grupper, bra så vel som dårlig.

En av de få som ikke har sunget kong Haralds pris i sakens anledning, er Christian Skaug, som med sedvanlig presisjon påpekte at kongen i og med omfavnelsen av «internasjonale løsninger» og sin advarende pekefinger mot «populisme», «nasjonalisme» og allmenn gjenoppstandelse av krefter på den ytterste høyresiden, griper direkte inn i en pågående samfunnsdebatt.

En slik offentliggjøring av egne standpunkter og holdninger er ikke uproblematisk – den forventes faktisk ikke – av nasjonens politisk nøytrale overhode. Kong Harald V velger å advare med hele sin pondus mot høyresidens nasjonalisme, mens han derimot bejubler sentrum-venstres internasjonalisme. Hvordan passer dette inn i vårt bilde av kongen som samlingspunktet for hele folket, hele nasjonen, noe som formodentlig er ment å inkludere også oss innen det statsminister Solberg kaller «sammensuriet», ikke bare de dannete og gode menneskene som hygger seg i pyntelige former under Davos’ sol?

Mens Harald Vs bestefar forbilledlig beflittet seg på å være også kommunistenes konge, er det tydelig at sønnesønnen ikke nærer samme inkluderende ambisjon overfor landets høyreopposisjon.

Han sier det ikke rett ut, det skulle nå også bare mangle, men inntrykket er at vi sammensurianere egentlig er en slags naziyngel som i beste fall er uopplyste og skakkjørte, trolig dumme med, men uansett representerer betydelig fare for Norges fremtid. Når slik avstand legges til en stor andel av hans eget nasjonalsinnede folk, hvordan står dette seg i forhold til den kongelige tradisjon hans to forgjengere skapte?

Harald V har under senere år de facto brutt med hovedprinsippet som ble etablert av farfar Haakon og videreført av far Olav, som begge i gode og onde dager levde opp til slagordet «Alt for Norge!». Harald har formelt beholdt samme valgspråk, men hans «forklaring av teksten» viser at Norge for ham åpenbart betyr noe annet enn før. Ellers er det ikke mulig å forklare at nasjon (for det er vel fremdeles nasjonen Norge valgspråket refererer seg til?) er bra, mens nasjonalisme (noe uklart, men farlig noe som finnes på den fremmedfiendtlige høyresiden) er fy-fy.

Jeg vet ikke; man kan aldri helt forsikre seg mot at folk – konger og andre statsoverhoder inklusive – bruker språket på underlige og private måter, men nasjonalisme må tross alt i sin grunnbetydning referere til et tankesett der nasjonen anses for å være en viktig, gjerne den viktigste, enhet innen organiseringen av verdens folk. Så kan det hende at noen tapninger av nasjonalisme er mer smakfulle enn andre, om dette er alle enige, på samme måte som også alle andre -ismer kan inneholde svært så blandet drops.

Da er vi kommet inn på hva nasjon betyr sammenlignet med stat, samt hva forskjellen er mellom et folk og en befolkning. Mens staten er et rettslig-formelt begrep, er nasjonen følelser, samhandling, identitet og 17. mai; kall det gjerne en forskjell mellom ordparenes apollinske og dionysiske kvaliteter. Vi kan få tårer i øynene av å lytte til nasjonalsangen, mange av oss, men ikke ved å høre en eller annen statshymne, om nå noe slikt finnes. Tilsvarende gjelder for befolkningen og folket; førstnevnte er statistisk snusfornuft og tellinger med korrekt registrering i henhold til bopel, sistnevnte er fellesskapet som knytter menneskene sammen foran fjernsynsapparatet når norske idrettsutøvere konkurrerer med utlendinger. Vennligst legg merke til at det ikke finnes noe galt eller umoralsk ved være seg de emosjonelle eller de kaldkloke ordene, de henviser bare til ulike sider ved virkeligheten.

Den norske kongen kalles fremdeles statsoverhode, men dette er bare formelt, hos oss som i andre demokratiske land; hans politiske makt er en saga blott. Det han derimot fortsatt representerer, i hvert fall skulle han gjøre det, er legemliggjørelsen av den norske nasjon og det norske folk. Hans funksjon er i vår tid dionysisk, ikke apollinsk, slik ordene er forklart ovenfor. Da burde enhver som har akseptert å aksle en slik mantel – som jo ikke er helt uten også økonomiske fordeler, skal tilføyes –, være ekstremt forsiktig med å støte fra seg nettopp den delen av befolkningen som ærer nasjonen og folket mest, definitivt mer enn våre såkalte internasjonale forpliktelser innen FN, EU og lignende organisasjoner.

Særlig som øverste formelle leder av vårt militære forsvar skal kongen unngå å oppmuntre til noen form for ringeakt overfor den egne nasjonen, men nettopp dette er det altså han gjør med sine spark mot nasjonalisme og populisme. Det han kaller populisme, ser mange av oss som respekt for folkeviljen, og det Harald V kaller uvelkommen nasjonalisme, er for mange av hans undersåtter forsvar av den norske nasjon. Han bør endelig ha i bakhodet, helst også lenger fremme i bevisstheten, at svært mange nordmenn som kjempet for vår frihet og selvstendighet under de siste hundre år, gjorde dette nettopp for folket og nasjonens skyld. Det fantes en tid da norske stridsmenn sloss for Konge, Fedreland og Flaggets heder. Både soldatene og kongen var da gjensidig stolte av båndet som knyttet dem sammen.

Når kongen kommer med en stadig strøm av det mange oppfatter som politisk korrekte, antinasjonale spark til dem som ønsker å videreutvikle fedrelandet som nasjonalstat istedenfor å akseptere tilnærmet fri migrasjon over grensene og en trinnvis avgivelse av suverenitet til internasjonale organisasjoner og sammenslutninger, så svekker dette monarkiets stilling i Norge. Han svekker samholdet mellom folket og monarkiet som institusjon, men selvsagt også sin egen personlige posisjon og, enda viktigere, status for dem som kommer etter. Det er mulig at ingen i kongens nærmeste omgangskrets hvisker ham dette i øret, men slik er det, og effekten vil bli merkbar. Vil han ikke ha oss, så vil heller ikke vi ha ham lenger, så enkel er sammenhengen. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-