Kommentar

Hvem skulle forestilt seg noe så besynderlig som at tittelordene, altså døde sjeler, binder sammen tilsynelatende helt ulike entiteter som den store russiske forfatteren Nikolai Vasilievitsj Gogol, den store amerikanske vismannen Samuel Phillips Huntington og den enda større – om enn ikke på langt nær like dypt loddende som vi etter hvert skal komme til – sveitsisk-internasjonale organisasjonen World Economic Forum?

Neppe mange, og heller ikke jeg tenkte i slike baner inntil for kort tid siden, men sammenhengen finnes altså dersom man bare velger å se den, og den er slett ikke uinteressant. Før vi kommer til hva bindeleddsfunksjonen mellom de tre består i, må vi imidlertid få litt mer å vite om de to åndsmennene. Det er like greit å respektere kronologien og begynne med russeren.

gogol

Gogol var en litterær pioner av dimensjoner. Boken «Døde sjeler» fra 1842 var hans eneste fullførte roman, skjønt selv kalte han den av uklare grunner for et «episk poem i prosaform.» Idéen til plottet stammet visstnok fra vennen Pusjkin; uansett grep den tak i en underlig overlevning av en institusjon i det russiske samfunnet på Gogols tid, nemlig livegenskapen. Godseierne bokstavelig talt eide arbeiderne og bøndene på sine gods, hvilket samtidig innebar at de måtte skatte av dem til tsaren. Antallet slike livegne eller «sjeler» som de også ble kalt, ble bestemt ved folketelling hvert tiende år og gjaldt så for hele den neste tiårsperioden uansett hvor mange som ble født eller døde i mellomtiden. Systemet innebar at «døde sjeler» utgjorde en ugrei utgiftspost for enhver godseier. Dette forholdet utgjør den dramatiske bakgrunnen for Gogols fortelling.

Svindleren Tsjitsjikov, bokens hovedperson, drar nytte av følgende forretningside: Han kjøper døde sjeler fra godseiere som gjennom salget kvitter seg med en utgiftspost. Tsjitsjikov øker derimot sin formue gjennom kjøpene – en virtuell eller fiktiv økning, rett nok, men det meste innen økonomien er uansett fiktivt eller iallfall luftig – hvilket ikke bare øker svindlerens prestisje, men gjør det mulig for ham å låne mer og mer i statsbanken slik at han også faktisk kommer til store penger. Det blir et slags pyramidespill for den ellers utpreget gjennomsnittlige og pregløse svindleren: Jo mer han kjøper, desto mer kan han låne og tjene. Hele tiden mens dette pågår, viser forfatteren på uforlignelig vis de ulike personenes menneskelige svakheter og styrker slik de kommer til uttrykk i møtet med fristelsene som er en del av tilværelsens mangfoldighet. Særlig er det godseierne som får sine karakterpass påskrevet: Her er gjerrighet og takknemlighet, lettelse og kynisme, kåtskap og mistenksomhet, alt pakket sammen i en komedieblanding som er like mye satirisk som absurd. Man lærer noe om menneskene og livet ved å lese Gogol.

Intet tre vokser inn i himmelen som heller intet økonomisk narrespill gjør det; Tsjitsjikov går til slutt på en smell og må rømme unna. Lyden av hestenes bjeller i vinden fortar seg like umerkelig og motstandsløst som de offentlige pengene forsvant, og det samme gjelder den pregløse svindleren. Snart er han like søkk borte som de døde sjelene han gjorde business på. Alt løser seg opp i tilværelsens uendelige letthet; det hele var lureri, forretningene hadde ingen substans, intet hold i virkeligheten. Bare de involverte lokale romanfigurenes nederlag og almuens fattigdom viser bestandighet og blir igjen.

samuel-huntington1

Samuel Huntington er mest kjent for sin «Clash of Civilizations»- teori og bok som sammenfatter en rekke av de tankesett vestverdenens «alle skal med»-liberalere og dialogkamerater finner frastøtende og farlige. Senere, i 2004, skrev han imidlertid også artikkelen «Dead Souls: The Denationalization of the American Elite» der han argumenterer for at det sentrale skillet i folket hva utsyn angår ikke er mellom isolasjonisme og internasjonalisme, men mellom nasjonalisme og kosmopolitanisme.

Det store flertallet amerikanere er nasjonalistisk orienterte patrioter av «America first»- typen, mens makten i økende grad er overtatt av en overklasse for hvem nasjoner, grenser og lokal selvbestemmelse kun er hindere som gjør deres globale virke vanskeligere. De sistnevnte er det Huntington kaller «døde sjeler» idet han griper tilbake ikke til Gogol, men til språkbruken hos den enda tidligere Walter Scotts dikt «The Lay of the Last Minstrel» skrevet nøyaktig to hundre år før Huntingtons brannfakkel (en minstrel var en type trubadur og underholder i middelalderen). Scotts tematikk var emosjonene skapt av grensekrigene mellom England og Skottland. Følgende setning var det som inspirerte Huntington:

Breathes there the man, with soul so dead,
Who never to himself hath said,
This is my own, my native land!

Huntington har et annet ord for dem også, verdensmenneskene som flyter ovenpå og ikke bryr seg om sitt eget opphav, han kaller dem «Davos men.» Dette nyordet har lite med ski og skøytetider å gjøre selv om det ganske riktig refererer seg til det sveitsiske vintersportstedet. Det spiller i stedet hen på de internasjonale organisasjonene som har sete i alpelandet, ikke sjelden i Geneve, og som gjennom sin møtevirksomhet har gjort nettopp Davos til et begrep for de pene menneskene innen den internasjonale politisk-økonomiske fiffen.

World Economic Forum (WEF) er et typisk eksempel i så måte, og dessuten et med informative norske kontaktpunkter. Vår nåværende utenriksminister, Børge Brende, har vært en av ni direktører i organisasjonen. Hans forgjenger i UD, Espen Barth Eide, overtok Brendes direktørstilling i WEF etter regjeringsskiftet i 2013; slik kan stolleken arte seg i de kretser.

Organisasjonen tenker også på etterveksten, ikke bare på hvordan de allerede rike og mektige skal kunne spre sine innsikter over kloden. Således har de opprettet et system av nettverk for unge Global Shapers, intet mindre, med ulike nav (=hubs; dette er det nye moteordet også i mange andre sammenhenger, inklusive «vitenskapelige» der medlemmene i nettverket rundt navet skal bidra til å hjelpe hverandre opp og frem) sentrert rundt villige medlemsbyer.

Ingen ringere enn HKH kronprinsesse Mette-Marit inviterte i 2012 til åpningen av «Global Shapers – the Oslo Hub» på selveste Skaugum. Kronprinsessen ble nemlig i 2010 utnevnt til Young Global Leader av WEF, og nå gjorde hun gjengjeld. Språket i meldingen fra kongehuset der det glade budskapet kunngjøres, er informativt nok for dem som evner å tenke etter: «Dette er en bredt sammensatt gruppe unge mennesker som ønsker å bruke sitt engasjement og sin handlekraft til å forme verden for fremtiden.» Til de årlige vintermøtene i Davos kommer altså ikke bare utvalgte synsere, akademikere, politikere og rikfolk av den oppmerksomhetssøkende typen, men også representanter for gammel makt og prestisje som vil knytte bånd over i de nye styringsmiljøene.

Har de godtfolks beste i egne land som sitt fremste anliggende, disse internasjonale maktmenneskene? Jeg tror ikke det, men enhver får danne seg sin egen mening. Iblant synes jeg det er ordentlig trist at Davos’ menn og kvinner, disse som så åpenbart mener seg å tilhøre den overnasjonale eliten hva både etikk, estetikk og økonomi angår, ikke har litterær refleksjonsdybde nok til se seg selv i det speil forfattere som Gogol og Huntington holder opp for dem. Kanskje de da ville kjent seg iallfall bittelitt igjen i svindleren Tsjitsjikovs modus operandi når de skrur det globale økonomiske pyramidespillet opp enda noen hakk, eller når de profesjonelt kreativt spiller inn nye, men synnerlig ikke-reelle, konstruksjoner som «grønne sertifikater» eller lignende for å tredele den økologiske vinkelen og kvadrere den økonomiske sirkelen, alt mens den egne miljøvennlige auraen forblir ubesudlet (samtidshelter som Al Gore og Bono er typiske eksempler på trofaste Davos-menn). Skjønt kanskje ikke; dersom man handler med døde sjeler eller selv er blitt en, har man alt fjernet seg så langt fra røttene at dårlig samvittighet og gammeldags bondeanger ikke lenger gjenfinnes innen det egne følelsesmessige mulighetsrommet.

thomas-mann-1

Kan hende kunne man heller, gitt de døde sjelenes Davos-tilhørighet og behov for overnasjonal glans, prøvd å få dem til å assosiere tilbake til en annen generasjon av Davos-menn, de livstrette og syke europeerne som gjennomgikk kur etter kur på Berghof i Thomas Manns uforlignelige «Trollfjellet.» Noen av de kranke forfatteren der beskriver, er preget av den samme dannede distanse til egne røtter og nasjonsbetingede forskjeller menneskene imellom som man også finner hos dagens Davos-gjester; slikt var på mange måter typisk for det europeiske borgerskap før katastrofen traff dem i 1914.

thomas-mann-der-zauberberg
Illustrasjon fra Thomas Manns roman.

Det endte med at hovedpersonen, Hans Castorp som kom til sanatoriet på sykebesøk, men ble der langt lenger enn hensikten var, havnet som frontsoldat i den store krigens skyttergraver. De var mange i samme generasjon som i løpet av uker og måneder forvandlet seg fra å være internasjonalt orienterte fredsforkjempere til å slåss med våpen i hånd for seg og sitt.

Forsøker man å kvele nasjonale følelser, så går det til slutt riktig dårlig, nesten like ille som det ender når utopister ypper mot biologien. Likeledes gjelder at ingen økonomiske trær vokser inn i himmelen, uansett hvor internasjonale de måtte være, hvor vakkert de fremsnakkes av kommunikasjonsmedarbeidere og selv om de skulle være plantet i frodige alpefjellsider der tregrensen ligger langt over vår nordlige.

Man kan ikke evig drive politisk eller økonomisk tuskhandel med sjeler, enten de er levende eller døde. Til sist lar virkeligheten seg ikke lure lenger.

Les også

En ny rolle for NATO? -
Kjettere -
Boklig trøst -
Linsesliperen -
Oss og dem -

Les også